Amatørkritikkens styrke og svakhet

Amatørkritikken finnes mange steder på nettet og rommer ulike skrivestrategier, men bibliotekene konsentrerer seg i all hovedsak om én eneste: Det korte og informative boktipset. Dette har styrker og svakheter.

Av førsteamanuensis Helge Ridderstrøm,
Høgskolen i Oslo, avd. JBI

Amatørkritikken finnes mange steder på nettet og rommer ulike
skrivestrategier, men bibliotekene konsentrerer seg i all hovedsak om én
eneste: Det korte og informative boktipset. Dette har styrker og
svakheter som vil bli kommentert nedenfor.

Av førsteamanuensis Helge Ridderstrøm,
Høgskolen i Oslo, avd. JBI

Bloggosfæren og de sosiale mediene
ekspanderer, og mengden informasjon på nettet er ifølge noen forskere nå flere
millioner ganger større enn i alle bøker som noensinne er skrevet. Verdensveven
er det ultimate beviset på at ting går fort i vår tid. Det er ikke så lenge
siden "Bit Bang" fant sted, og ekspansjonen går i mange retninger. Nettet har
blitt et sosialt kontaktnett og et diskusjonsforum for alt mellom himmel og
jord. Og vi setter av mye tid til disse aktivitetene. Det internasjonale
nyhetsbyrået Reuters anslo i 2007 at ansatte i bedrifter verden over tilbrakte
en femtedel av arbeidstiden med personlige aktiviteter, med internett som den aller
største "tidstyven".

    På
nettet kan alle ytre seg, også om litteratur. Mange bibliotek legger ut boktips
på bibliotekets hjemmeside under headinger som "Boktips", "Biblioteket
anbefaler" og "Anbefalingsbloggen". Og det hender en sjelden gang at lånere
kommer til orde på sider som "Leserne anbefaler!!!". Vi kan kalle begge deler
for amatørkritikk. Amatørkritikken finnes mange steder på nettet og rommer ulike
skrivestrategier, men bibliotekene konsentrerer seg i all hovedsak om én
eneste: Det korte og informative boktipset. Dette har styrker og svakheter som
vil bli kommentert nedenfor.

    Nylig
gjorde Dagbladet et framstøt for godtfolks meninger om bøker. Spesielle
nettsider ble tilrettelagt for anmeldelser og diskusjon:

    "Har du irritert deg
grønn over anmeldere som slakter favorittforfatteren din? Tenkt at dette kan du
da virkelig gjøre mye bedre selv? Vel, nå får du sjansen. I forbindelse med en
kraftig oppussing av Dagbladets litteratursider på nett, lanseres i dag en ny
bokportal […]. Dagbladet tar imot alle nye anmeldere med åpne armer, men kjapp
deg: De 3000 første får ei bok som belønning. – Særlig spennende kan det jo bli
å høre hva folk synes for eksempel om bestselgere som Dan Browns "Da
Vinci-koden" og bøkene til Paulo Coelho. Disse får gjerne hard medfart av
kritikerne, men selger i bøttevis. Det skal bli interessant å høre hva leserne
synes er bra ved dem." (Dagbladet 15. juni 2010) Nettsider som bokelskere.no er
tilsvarende arenaer for folks engasjement og kritiske dømmekraft om litteratur.

I USA har et stort antall
litteraturkritikere dannet en "Campaign to Save Book Reviewing", der de vil
skape bevissthet om kvalitetsforskjellene mellom profesjonell kritikk og
amatørkritikk. Irlenderen Rónán McDonald ga i 2008 ut boka The Death of the
Critic for å argumentere for at den profesjonelle dagspressekritikken er
nødvendig, selv om mange tydeligvis synes den blir mer og mer irrelevant. De
profesjonelle (og ofte akademisk utdannete) kritikerne føler seg tydeligvis
truet. Kanskje bloggerne snart gjør dem arbeidsløse, og deres kulturelle
betydning skrumper inn. Kritikerlagets Leif Høghaug uttalte til Dagbladet 24.
august 2008: "En undersøkelse Norsk Respons gjorde for Nordiske Mediedager i
Bergen i fjor, viste at flertallet av de spurte ikke fant det interessant å
lese anmeldelser. På spørsmål om anmeldelsenes påvirkningskraft, krysset de
fleste av for "i liten grad" og "ikke i det hele tatt". "

    De
tallrike boktipsene som publiseres i bibliotekregi, fungerer som korte
anmeldelser, med karakteristikker av innhold og ofte en avsluttende
kvalitetsvurdering av hver bok. Det er både litteraturformidling og -kritikk,
til glede for nye lesere. Og noen bibliotekarer tar et litt lengre skritt inn i
amatørkritikken. Et eksempel er bloggen "Rullerusks rablerier", med "Rabuleringer
om mine kulturelle og litterære utskeielser". Denne bloggeren presenterer seg
slik for leserne: "Rullerusk er bibliotekar, litteraturviter, tegneserienerd og
skravlebøtte". Også barn og unge våger seg utpå med sine meninger. På Bærum
biblioteks nettsider finner vi anbefalinger som disse: "[Ellinor Rafaelsens
Katja-bøker:] Jeg syns det var dumt at det bare var 15 bøker. Jeg likte best de
bøkene hvor hun var yngst, for da identifiserte man seg mest med henne. Etter
hvert som hun ble eldre, ble ikke bøkene like bra. Allikevel er dette de beste
bøkene jeg har lest. Anbefales på det sterkeste! Benedicte, 14 år" – "[Magnhild
Bruheims Ny melding:] En fantastisk ungdomsbok. Kan faktisk få ungdommer i dag
til å like nynorsk!  Julie 15 år".

    Den
svenske forskeren Ann Steiner, som har undersøkt amatørkritikken på nettet,
hevder at amatørkritikerne har en tendens til å være mindre nyanserte enn
profesjonelle kritikere. Hun antar at mange av dem ikke skriver primært for
andre lesere, men for sin egen del. Amatørkritikerne gir teksten en
troverdighet gjennom at de tyr til tastaturet – for de får jo ingen betaling.
Det er viljen og engasjementet som ligger i bunn, og anmeldelsene vitner ofte
om leseglede og begeistring. For leserne av anmeldelsene vil det være spesielt
morsomt, og dessuten gi høy grad av troverdighet eller tillit, å lese
anbefalinger skrevet av folk man kjenner privat. Bokkritikkene blir en måte å
bli bedre kjent med sine venner på. Det er jo ikke uvanlig å bli skuffet over
bøker som anmeldere har rost opp i skyene. Da er et alternativ å lese kritikk
av en anmelder som er "nærmere deg", i interesser og personlig.

Profesjonelle anmeldere får ofte boka lagt
på pulten, leser den og gir en nøktern avveining. Blant amatørameldere er det
derimot vanlig at det er bøkene som allerede har blitt lest og som har skapt
begeistring, som anmeldes. Litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen skriver i boka
Litteraturkritikk at en god kritiker "skriver på en måte som viser
litteraturens betydning i kulturen og i livet". Tendensen er at profesjonelle
kritikere viser den kulturelle betydningen, amatørkritikere viser betydningen
for deres liv. Amatørkritikerne er opptatt av bøker som har hatt en positiv
betydning i deres egen tilværelse. Derfor blir språket gjerne preget av mer subjektivitet,
humor eller aggressivitet – i det hele tatt høyere temperatur – enn i dagspressen.

    Men unntaket her er bibliotekarenes boktips. De er vanligvis nøkterne og tørre.
Følelser får oftest bare slippe til i ett eller to avsluttende adjektiv.
Bibliotekarene viser sitt engasjement ved at boka faktisk omtales, ikke i noe
som berører dem personlig. De imiterer i kortform den akademiske kritikken ved
å utelate det personlige. Språket signaliserer vanligvis snarere pliktarbeid
enn leseglede.

Kanskje trenger vi en ny sjanger i tillegg
til det informative og korte boktipset, en sjanger for anmeldelser av bøker som
bibliotekaren brenner for. En slags skriftlig parallell til
lesesirkel-innlegget, eller et personlig litteraturessay. Vi trenger tekster om
bøker som har gitt en sterk, subjektiv opplevelse, som har berørt og forført,
som har satt i gang leserens vilje til tolkning, egen tilegnelse, med private
refleksjoner og drømmerier. Det individuelt særpregete er borte i de vanlige
boktipsene, men bibliotekarer har litterær kompetanse til også å reflektere
rundt og tolke litteratur, ikke bare beskrive boka.

    Tolkninger er totalt
ekskludert fra boktipsene slik de skrives i dag. I tolkning kommer den
subjektive dømmekraft sterkt inn. Og tolkninger forblir interessante over tid.
Det er den forsiktige "objektiviteten" som falmer raskest. Begeistrete utbrudd
kan også være intetsigende, mens refleksjoner, perspektiveringer og tolkninger
tettere berører litteraturens verdi for person og samfunn.

La oss gjøre følgende tankeeksperiment:
Nettet eksisterte da Undset ga ut Jenny (1911). Anmeldere og mange lesere skal
ha vært opprørt over erotiske antydninger i romanen, men boka ble likevel
Undsets kunstneriske gjennombrudd. Etter denne romanen var hun et stort navn.
Hva var det egentlig som skjedde når folk leste hennes tekst? Historien om
Jenny kan oppleves som en psykologisk nedbrytingsprosess, som en heslig eller
herlig kjønnsfiksert tekst, som et skjebnedrama og mye annet. Hvis boka hadde
blitt presentert eller diskutert av vanlige lesere på nettet, ville vi i dag
hatt et uvurderlig verdifullt kildemateriale.Vel å merke hvis reaksjonene var
subjektive, ikke korte innholdsreferat med en avsluttende vurderingsdom. Det er
den private betydningen, den individuelle oppfatning eller tolkning som ville
hatt verdi for oss. Tekster leses og oppfattes på grunnlag av aldersmessige,
kjønnsmessige, geografiske, livssynsmessige, kulturelle og sosiale
skillelinjer. Derfor er det viktig å vite noe om leseren også, ikke bare om
boka.

    Bibliotekarer
skal selvfølgelig ikke skrive boktips for å lage interessant historisk
kildemateriale, men det å stå fram med personlige betraktninger og tolkninger,
gjør anbefalingene mer autentiske og tiltroverdige. Den historiske verdien blir
en tilleggseffekt. Hva litteraturen betyr for våre liv er viktig både for våre
egne liv og for våre etterkommeres forståelse av våre liv. Men det er i dag
svært få bibliotek som bruker nettsidene sine til å la leserne komme til orde.
En "vanlig" lesers reaksjoner på og statements om litteratur har kanskje for
øyeblikket ikke interesse for andre enn leseren selv, men det er verdi stor
nok. Det er ikke en blomstrende litterær diskusjon som viser om en slik
anmeldertjeneste har verdi. Og den store mengden nøytrale bokomtaler skrevet av
bibliotekarer viser ikke godt nok fram litteraturens betydning.

    Vi trenger ikke
mer av den profesjonelle kritikkens svada på nettet (av typen "en modig,
interessant og tankevekkende bok"), men den personlige touch. Bibliotekarens
individuelle hjerte og smerte skal ikke flyte utover bokanmeldelsene, men
personlige innsikter, refleksjoner og tolkninger bør vektlegges mer.