Bibliotekene etter 22. juli

Publisert Sist oppdatert

Bomben i regjeringskvartalet og drapene på Utøya er bare én manns ansvar. Ingen andre har noe som helst ansvar for at en mann går rundt med gevær på en politisk ungdomsleir og systematisk tar livet av person etter person. Men samtidig er det klart at det tankegodset som Anders Behring Breiviks sinnssyke ideer og handlinger vokste ut av, er overraskende gjengs.

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, avd. ABI

Bomben i regjeringskvartalet og drapene på Utøya er bare én manns ansvar. Ingen andre har noe som helst ansvar for at en mann går rundt med gevær på en politisk ungdomsleir og systematisk tar livet av person etter person. Men samtidig er det klart at det tankegodset som Anders Behring Breiviks sinnssyke ideer og handlinger vokste ut av, er overraskende gjengs.

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, avd. ABI

I følge den amerikanske bibliotekhistorikeren Michael Harris hadde USAs folkebibliotek ved inngangen til 1930-tallet forfalt til byråkratiske strukturer uten noe annet mål enn å overleve som nettopp det. Så kom truslene mot demokratiet i form av nazisme og stalinisme. De ga bibliotekene en ny eksistensberettigelse. Bibliotekene ble partisaner for demokrati ved å være arenaer for åpenhet og mangfold – arenaer der ulike verdier, ideologier og politiske synspunkter kunne spille seg ut mot hverandre.

Kan vi si det samme i dag i forbindelse med framveksten av det flerkulturelle og digitale samfunnet?

Noen ganger, når man hører om de mest fantasifulle påfunn for å tiltrekke seg brukere – utlån av skøyter, ski og skateboard for eksempel – synes Harris’ beskrivelse av byråkratiske strukturer som har formålsløs overlevelse som mål, å være dekkende.

Men gir det flerkulturelle og digitale samfunnet folkebibliotekene en ny begrunnelse på samme måte som truslene mot demokratiet gjorde på 1930-tallet? Jeg tror det. Ja, jeg ikke bare tror det – jeg er sikker på det. Jeg vet det. De tragiske hendelsene vi har opplevd denne sommeren dokumenterer med all ønskelig tydelighet hvordan framveksten av det flerkulturelle samfunnet, så vel som digitaliseringen, gjør biblioteket mer nødvendig enn kan hende noen gang. Det vi har opplevd, forteller oss tre ting:

• Vi trenger arenaer der vi eksponeres for det flerkulturelle samfunnets mangfold og lærer oss til å akseptere det.

• Digitaliseringen gjør det mulig å leve i virtuelle bobler der vi bare eksponeres for holdninger som bekrefter våre egne. Vi trenger arenaer som utsetter oss for korrigerende og siviliserende motforestillinger.

• Vi trenger arenaer som kan bidra til kulturell empati.

La det være klart: Bomben i regjeringskvartalet og drapene på Utøya er bare én manns ansvar. Ingen andre har noe som helst ansvar for at en mann går rundt med gevær på en politisk ungdomsleir og systematisk tar livet av person etter person. Men samtidig er det klart at det tankegodset som Anders Behring Breiviks sinnssyke ideer og handlinger vokste ut av, er overraskende gjengs. Det skal en galning til for at slike tanker skal lede til den type handlinger som Anders Behring Breivik gjennomførte. Slike galninger er det heldigvis ikke mange av.

Men det tankegodset han har gitt uttrykk for i ulike nettfora er rikt representert og tilsynelatende akseptert i både norsk og europeisk offentlighet. Vi finner det på Stortinget, i den svenske Riksdagen, i det danske Folketinget og de fleste andre europeiske nasjonalforsamlinger. Naturligvis er det ingen som helst grunn til å mistenke Christian Tybring-Gjedde, Hans Rustad, Hege Storhaug, Siv Jensen eller Pia Kjærsgaard for terroristiske tilbøyeligheter. Men de holdningene de står for vil – om de skulle settes ut i livet i praktisk politikk – med nødvendighet lede i antidemokratisk retning.

For hva gjør man dersom man virkelig tror – slik stortingsrepresentant Tybring-Gjedde skrev i fjor – at framveksten av det flerkulturelle samfunnet er i ferd med å rive landet vårt i filler? Kan man sitte rolig å se på at landet rives i filler? Hva skal man gjøre hvis man virkelig tror at vi er utsatt for en stille okkupasjon der vårt demokrati skal skiftes ut med sharia og islamske normer og verdier? Det er jo dette som må ligge i Siv Jensens uttrykk «snikislamisering». Kan man sitte rolig og se på det?

Tror man på det Christian Tybring-Gjedde og Siv Jensen hevder, må man ta de nødvendige virkemidlene i bruk for å stanse framveksten av det flerkulturelle samfunnet som vil rive landet i filler og lede til at islamske normer og rettsregler okkuperer det norske samfunnet.

Men poenget – ved siden av at trusselbildet er falskt – er at slike virkemidler med nødvendighet vil være ikke-demokratiske. Det flerkulturelle samfunnet lar seg ganske enkelt ikke stanse – i alle fall ikke med demokratiske midler. I den grad det flerkulturelle samfunnets motstandere har fått gjennomslag i norske politikk, er det ikke de vakreste sidene ved det Norge vi de siste ukene har stått opp for å forsvare, som har vist seg. Det var ikke nattlige politiraid for å kaste barn ut av landet vi tenkte på da vi gikk i rosetog og lovte hverandre at svaret på terroren skal være mer åpenhet, mer demokrati, mer toleranse og mer kjærlighet.

Grunnleggende trender med samfunnsomformende kraft, lar seg ikke stanse med demokratiske midler. Slik var det med industrialiseringen og moderniseringen på slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre. De som forsøkte å stanse den ble reaksjonære maskinstormere. Antimodernistene endte ofte langt ute på ytterste høyre fløy.

Derimot kunne man velge hva slags industrisamfunn som skulle utvikle seg. Skulle man slippe kapitalkreftene fri? Der man valgte det, ble resultatet utbytting, fattigdom og ufrihet. Eller skulle man styre kapitalkreftene med utgangspunkt i fellesskapets behov? Det valgte man i de nordiske land. Det resulterte i en økning i velstand og frihet for folk flest som savner sidestykke i verdenshistorien.

Framveksten av det flerkulturelle er i dag en slik grunnleggende trend. Den kan ikke velges bort. Derimot kan vi velge hva slags flerkulturelt samfunn vi vil ha – skal vi ha et samfunn med dynamisk og fruktbar utveksling mellom ulike kulturuttrykk? Innenfor det musikalske feltet har vi sett hvor fruktbart utveksling mellom ulike musikalske uttrykksformer som klassisk, folkemusikk, jazz og rock kan være. Dette kan vi kalle integrasjonsalternativet. Skal vi ha et samfunn der vi lever isolert fra hverandre i parallellsamfunn preget av lav tillit på tvers og regelmessige utbrudd av konflikter? Dette kan vi kalle enklavealternativet. Eller skal vi velge assimileringsalternativet der minoritetskulturene tvinges til å forlate sine verdier og kulturuttrykk og presses inn i majoritetskulturen – et alternativ som forutsetter undertrykking av minoritetskulturelle uttrykk?

Dette er de alternativene vi står overfor. For meg er det ikke tvil om at integreringsalternativet er det av de tre alternativene som både har bærekraft, er forenlig med demokrati og vil gi oss det kvalitativt beste samfunnet.

Og her kommer bibliotekenes nye rolle inn. Eller kanskje vi heller skal si: revitaliseringen av bibliotekenes tradisjonelle rolle:

For integrasjonsalternativet forutsetter arenaer der mennesker blir synlige for hverandre på tvers av kulturell og sosial tilhørighet. I PLACE-prosjektet har vi etter hvert mye dokumentasjon på at bibliotekene kan yte viktige bidrag her.

Integrasjonsalternativet forutsetter empati – at vi kan leve oss inn i og forstå andre menneskers situasjon – også mennesker som er forskjellige fra oss. Også det er blitt tydeliggjort denne sommeren. Litteraturen har potensial til å skape empati. Derfor får bibliotekenes rolle som litteraturformidlere ny betydning. Mange bibliotek tar i tillegg i bruk andre arbeidsformer for å fremme empati og forståelse på tvers av kulturtilhørighet. Et av bibliotekene vi samarbeider med i PLACE-prosjektet – Torshov filial av Deichmanske bibliotek — har for eksempel en fortellergruppe for ungdom. Der møtes unge mennesker på tvers kulturell tilhørighet med utgangspunkt i fortellinger. Det fremmer kulturforståelse på tvers. I erindringsgruppa for voksne formidler mennesker med ulik etnisk og kulturell bakgrunn sine historier for hverandre. Utvilsomt også et bidrag som fremmer kulturell empati og forståelse for «de andre».

Noe annet som er blitt tydeliggjort denne sommeren er nødvendigheten av å sivilisere diskusjonen og kommunikasjonen på nettbaserte fora. Også her har bibliotekene med sin doble forankring i informasjonsteknologi og kultur et åpenbart ansvar og et åpenbart potensial. Hva kan bibliotekene gjøre for å sivilisere nettet?

La oss legge jakten etter fikse påfunn på hylla og konsentrere oss om å utvikle arbeidsformer som svarer til det som er begrunnelsen og oppgaven vår i det flerkulturelle samfunnet.

 


Powered by Labrador CMS