Kjære forsker – vis oss vår styrke!

FORSKNING: Lengselen etter akademisk status undergraver
profesjonene.

Av
førsteamanuensis Tord Høivik, Høgskolen i Oslo, avd. JBI

FORSKNING: Lengselen etter akademisk status undergraver
profesjonene.

Av
førsteamanuensis Tord Høivik, Høgskolen i Oslo, avd. JBI

Myten om den distré
professor har en kjerne av sannhet. Akademikeren er upraktisk fordi hun er mer
opptatt av teori enn av praksis. I det akademiske feltet er det teoretisk
innsikt som teller. De akademiske disipliner setter forskningen i sentrum. Den
akademiske forsker vinner heder, ære og opprykk ved å skrive artikler og
avhandlinger og fagartikler for sine forskerkolleger. Nøkkelordet er
fagfellevurdering eller peer review. Akademikerens fagfeller er andre forskere.

     Lengselen etter akademisk status
undergraver bibliotekyrket som profesjon. Det betyr ikke at
bibliotekforskningen er meningsløs. Jeg kritiserer ikke forskningen som
aktivitet – da måtte jeg selv stoppe å forske. Det jeg er opptatt av er det
vanskelige forholdet mellom fag og forskning. Fagmiljøet får problemer hvis vi
prøver å organisere bibliotekfeltet som om det skulle være et akademisk felt –
med forskningen som fagets sentrum.

Mange bibliotekarer har
stor tro på forskning som problemløser. I 2008 spurte Bok og Bibliotek 10
biblioteksjefer om hva slags forskning de ønsket seg.  – Jo mer kunnskap
vi skaffer oss, jo bedre grunnlag får vi for bibliotekutvikling, svarte Vigdis
Gjelstad Jakobsen fra Tønsberg. – Vi trenger forskning fordi den er uavhengig,
den er ikke laget for å fortelle oss hvor viktige vi er, men for å belyse
problemstillinger, sa Anne Kristin Undlien i Kristiansand. Forskning kan både
utfordre oss, vise oss vårt forbedringspotensial, vise oss vår styrke og være
med på å gi oss noen mestringstrategier.

     Det disse biblioteksjefene var opptatt av, var
ikke akademisk kunnskap i og for seg, men kunnskap som bidrar til mestring,
forbedring og faglig utvikling.  Men dagens forskningsmiljøer belønner
ikke fagfolk som arbeider med praktiske problemstillinger. Det er de
fagfellevurderte publikasjonene som teller. I den akademiske verden er
forskningen fullført når resultatene er publisert. Litt formidling hører med –
men så må arbeidstida brukes til nye prosjekter og artikler.

     Det lange og tunge utviklingsarbeidet
overlates til praktikerne, som heller ikke har tid til dette. Dermed blir
forbindelsen mellom forskning og fagutvikling brutt. Jo mer profesjonene prøver
å etterligne de akademiske fagene, jo dypere blir kløften mellom forskere og
profesjonsutøvere. Forskerne skriver og holder foredrag for hverandre, mens
praktikerne oversvømmes av publikasjoner de ikke makter å forholde seg til.

Det er mulig å gå i en
annen retning. Kunnskapsprosjektene kan utvikles sammen med praktikerne.
Storbyundersøkelsen (SBU) er et godt eksempel. Her gikk de fem største byene i
Norge – Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand – sammen om å
studere brukeratferd på de fem hovedbibliotekene. Etter en anbudskonkurranse
ble konsulentbyrået Sentio valgt til å organisere prosjektet. Bibliotekene
deltok imidlertid i datainnsamlingen, der flere tusen tilfeldig utvalgte
brukere ble "skygget" på sin vei gjennom biblioteket. Utgiftene, på godt over
en million kroner, ble dekket av ABM-utvikling og bibliotekene i fellesskap.

     Storbyundersøkelsen sprang altså ut av
praksisfeltet. Dette var et utrednings- heller enn et forskningsprosjekt.
Rapporten fra Sentio er en enkel og ukritisk analyse av et omfattende
datamateriale. Utrederne har ikke hatt tid til å sammenligne med andre
observasjonsstudier – f.eks. seating sweeps fra Canada – eller med data fra
Statistisk sentralbyrås kulturbarometer. Det vi har fått er en tabellsamling –
med kommentarer som bringer lite nytt i forhold til tallene.

     Likevel har praktikerne problemer med å
utnytte resultatene. De færreste bibliotekarer har bakgrunn i realfag, økonomi,
statistikk eller matematikk. De hyggelige humanistene har sjelden kompetanse
til å vurdere og analysere statistiske data om sin egen virksomhet. Interessen
for å lære statistikk er også begrenset. Litteraturkurs er langt mer populære.
Det finnes selvsagt unntak. Bergen Offentlige Bibliotek benytter mye statistikk
internt. Buskerud fylkesbibliotek har begynt å utnytte omløpstall og andre
indikatorer på en aktiv måte. I Ørland kommune har Morten Haugen analysert
utlånet i detalj. Høgskolen i Vestfold lager glimrende grafiske analyser.

Men som fagmiljø stiller
bibliotekfeltet ganske svakt når det gjelder kvantitative analyser og
argumenter. Det er så mye lettere å diskutere verdier og kvalitative
sammenhenger. Jeg er ikke overrasket. Fornuftig bruk av statistikk er
vanskeligere enn folk tror. Så lenge evnen til å tolke data mangler, har det
liten hensikt å bestille nye empiriske undersøkelser – enten de kommer fra
akademisk orienterte forskere eller fra konsulenter under tidspress.

     Datamaterialet fra Storbyundersøkelsen har
derfor blitt liggende. Materialet er heller ikke tilrettelagt for gjenbruk. Det
finnes i PDF-filer, men er ikke publisert som regneark eller en åpen database.
 Selv om norske bibliotek ber om mer forskning og mer kunnskap, er de
sjelden i stand til å utnytte den kunnskapen som allerede foreligger. Jeg sier
som den strenge far: spis forskningen som ligger på tallerkenen før du ber om
mer!

     Da tenker jeg ikke bare på akademiske
publikasjoner. Heller ikke bibliotekstatistikken og praksisnære rapporter fra
bibliotekenes egne prosjekter blir tatt i bruk. – Det uheldige ved
prosjektrapporter, sa Gunhild Gjevjon til Østlandets blad i juni 2007 – er at
de ofte blir liggende og fortelle om hva som kan gjøres, men som sjelden blir
gjort.

Feltets hovedproblem er
ikke mangel på kunnskap, men mangel på handling. Når bibliotekarene ber om mer
forskning, slipper de å handle. Svarene skal komme utenfra.  Når
prosjektene er gjennomført, blir de imidlertid ikke brukt. Akademiseringen forsterker
dette problemet. Men den manglende evnen til å utnytte selv de mest praktiske
faglige prosjekter går langt tilbake.

     I de siste femti årene er det gjennomført
hundrevis av studier av referansekvalitet. Hovedkonklusjonen har vært: altfor
dårlig. De norske resultatene var spesielt svake. Men referansetjenestene
fortsetter stort sett som før, uten systematisk kvalitetssikring og uten faglig
debatt om hvordan kvaliteten bør sikres. Noen kunne jo føle seg støtt…

     Bibliotekkatalogenes grensesnitt mot
brukerne ble undersøkt minst like mange ganger. Hovedkonklusjonen var: brukeren
finner ikke fram. Men ingen sentrale aktører grep inn og tilpasset
grensesnittene. I dag skjer det store endringer. Men det skyldes ikke at
bibliotekarene plutselig begynte å anvende haugen av forskningsresultater.
Forbedringene drives fram av konkurransen fra Google og andre leverandører av
søketjenester.

Praktiske fag utvikler seg ikke primært gjennom akademisk forskning etterfulgt av formidling,
skrev jeg nylig i Forskerforum (nr. 6, 2010) . De fornyer seg gjennom
utforskende innovasjon, eller systematisk forsøksvirksomhet, innenfor
praksisfeltet. Deler av dette arbeidet minner om forskningsvirksomhet og kan
brukes i forskningspublisering. Andre deler dreier seg om kompetansebygging,
systemutvikling, endringsledelse og sosial mobilisering. De dypeste endringene krever
politisk kamp i tillegg.

     Også forskningen kan spille en rolle i
slike innovasjonsprosesser. Men bibliotekarene bør skaffe seg både bestiller-
og anvenderkompetanse før de engasjerer forskere og konsulenter. Artikler og
rapporter har ingen verdi i seg selv. Prosjektene er ikke fullført før de har
resultert i nye former for praksis.

Les også professor Ragnar Audunson: Profesjonsfaglig forskning er nødvendig