Provins og verden

Publisert Sist oppdatert

Det tar tid å utvikle en felles forståelse av Norge etter 22. juli. I starten må hver enkelt snakke for seg selv. Fire uker senere så jeg det slik. Angrepet på Utøya skar en dyp flenge i Norges kropp. Kuttet starter med blod, sjokk og smerte. Det fortsatte med raseri, fortvilelse og en jakt på forklaringer. Bomben var tenkelig. Skytingen var utenkelig. Hva gjør vi nå, etter at det utenkelige har skjedd?

Av førsteamanuensis Tord Høivik, Høgskolen i Oslo og Akershus

Det tar tid å utvikle en felles forståelse av Norge etter 22. juli. I starten må hver enkelt snakke for seg selv. Fire uker senere så jeg det slik. Angrepet på Utøya skar en dyp flenge i Norges kropp. Kuttet starter med blod, sjokk og smerte. Det fortsatte med raseri, fortvilelse og en jakt på forklaringer. Bomben var tenkelig. Skytingen var utenkelig. Hva gjør vi nå, etter at det utenkelige har skjedd?

Av førsteamanuensis Tord Høivik, Høgskolen i Oslo og Akershus

På IFLA 2011 i Puerto Rico holdt Anne Hustad et sterkt innlegg om terrorangrepet på et møte med den dristige tittelen “How to Fix the World”. Den andre taleren var Ismail Serageldin, direktøren for Bibliotheca Alexandrina. Serageldin fortalte om ringen av frivillige som beskyttet biblioteket under opprøret i Egypt. Alexandrina var ett av Mubaraks prestisjeprosjekter. Hans kone Suzanne satt sentralt i ledelsen. Nå ser vi Mubarak på sykeseng, bak gitter, i rettssalen. Han er anklaget for mord på sin egen befolkning.

Gjennom Utøya har verden kuttet seg inn i Norge. For meg er dette lærdommen av 22. juli. Gro Harlem Brundtland påsto i sin tid at Norge var et land i verden. Dette stemmer hvis vi tenker på økonomi, politikk og forsvar. Vi har en åpen økonomi. Gjennom EØS er vi en del av EU. Gjennom våre allianser fører vi krig i Libya og Afghanistan.  Men den norske selvforståelsen stammer fra 1910. Vi kan delta i verden med gode gjerninger så lenge vi kan beholde vår egen trygge identitet. Vi vil ikke kalle det krig. Vi vil ikke stemme i EU.

Bibliotekene opptrer på samme måte. Bibliotekarene er først og fremst snille og velmenende. Det gjelder verden over. Dette er prektige egenskaper. Etter å ha snakket med byråkrater og maktmennesker er det en lise å treffe personer som faktisk ønsker å hjelpe andre. Problemet i bibliotekkulturen er ikke den gode vilje, men frykten for åpen uenighet. Snillheten blir for tynnhudet.

Møtet i Puerto Rico ble arangert av FAIFE, IFLAs program for ytringsfrihet og fri adgang til informasjon: Free Access to Information and Freedom of Expression. Retten til å si hva vi mener og muligheten til å vite hva som foregår er to sider av samme mynt. Begge rettigheter er kontinuerlig utsatt for angrep. Det gjelder også i bibliotekfeltet. For de som er på innsiden er taushet og tåkeprat alltid mer behagelig enn åpne diskusjoner med irriterende folk fra utsida. Og så tar det så mye tid – tid vi trenger til viktige interne oppgaver.

De som sier dette har helt rett på kort sikt. Åpenhet  bremser den byråkratiske effektivitet. Problemene med lukkethet blir først synlige på lang sikt. Lukkethet hindrer dyp og transformativ læring. Lukkede samfunn og lukkede samfunn beveger seg med raske skritt mot nærmeste avgrunn.

Breivik opererte i det skjulte. Det samme gjorde UNA-bomberen. Ingen demokratiske samfunn kan sikre seg mot denne typen terrorist. Det vi først og fremst kan gjøre er å bli mer direkte og  mer aktive i våre møter med verden utenfor den trygge norske enigheten. I Europa etter krigen har terroren først og fremst vært et våpen for ekstreme nasjonalistiske grupper, fra Korsika til Nord-Irland. Norge avverget de spede tilløpene til samisk voldsbruk ved å gi urbefolkningen egne politiske og økonomiske rettigheter. Men i dagens Norge må vi engasjere oss — dvs. bibliotekene — i det krevende samspillet mellom Islam og Europa. Snillhet, kunnskap og handling er et bedre utgangspunkt enn snillhet alene. Det flerspråklige bibliotek er et utmerket tiltak.. Men bibliotek-Norge bør gå videre med integrasjon på et dypere plan.

Innvandrere utgjør ti prosent av Norges befolkning – og tjuefem prosent i Oslo. Innvandrere fra Asia, Afrika og Latin-Amerika bruker folkebibliotekene nesten dobbelt så mye som norske nordmenn fra Norge. Hvordan kan vi sørge for at dette avspeiler seg i rekrutteringen av bibliotekarer?

Straks bibliotekarene begynner å arbeide med familier fra Sør, vil de møte holdninger og maktbruk som er fremmede, og ofte dypt sjokkerende. Bibliotekene har gode muligheter for å gå inn i dette arbeidet, men de trenger opplæring og økonomisk støtte utenfra, kombinert med engasjement og egenopplæring innenfra. Dette er rett og slett praktisk utviklingsarbeid på grasrota, med biblioteket som arena.

For å støtte slike prosjekter, pleier staten å utlyse midler som bibliotekene kan konkurrere om. Når pengene er brukt opp, stopper tiltaket. Det er å snu tingene på hodet. Tiltak må utvikles over tid og i sammenheng. Det er ikke bibliotekene som har ansvar for å integrere hjemmeværende muslimske kvinner i det norske samfunnet.

Prosjektmodellen egner seg ikke for disse oppgavene. Utlysningene gir myndighetene makt uten ansvar. Søkerne må slåss om å få lov til å gjennomføre statens oppgaver, med 50% egen innsats. Det er lettvint for staten og tungvint for oss. Men først og fremst er det ineffektivt. Vi kan ikke bygge bru ved å søke om midler til en og en bropæl av gangen.

Mine personlige erfaringer er knyttet til VOLARE-prosjektet, som slett ikke var dårlig finansiert etter vanlig målestokk. Dette dataopplæringsprosjektet Voksen læring med biblioteket som arena, la stor vekt på opplæring av innvandrere. Vi brukte blant annet instruktører som snakket tyrkisk og urdu, og vi hadde mange innvandrere på timene.

Jeg skylder å si at ABM-utvikling sørget for en videreføring av kursvirksomheten ved andre bibliotek, i form av fire nye prosjekter. Men videreføringen i forhold til innvandrerne ble hengende i luften. Våre erfaringer med innvandrere og data har ingen adressat i det offentlige byråkratiet.  Selve læringsmekanismen ser ut til å mangle. Et IFLA-paper om VOLARE kan ikke erstatte læring innenfor det statlige systemet.

All prosjektfinansiering smøres tynt utover. Det betyr i praksis at formidling, nettverksbygging og oppfølging fordømmes. Prosjektledelsen må gjennomføre tiltaket og levere sin rapport for å få pengene. Videreføringen  defineres gjerne som formidling – dvs informasjonsoverføring. Men informasjon alene fører sjelden til handling. Noen må lede.

Al Qaida og Breivik er de mest ekstreme reaksjonene på  møtet mellom Islam og Europa. Begge henter sine historiske bilder fra begivenheter som ligger mange hundre år tilbake: Spanias erobring og gjenerobring (Reconquista), korstogene (ca. 1100-1200), Konstantinopels fall (1453) og tyrkernes beleiring av Wien (1683). Terroristen så seg selv som en korsfarer. Angrepet på Norges politiske sentrum var forankret i hans forvridde tolkning av verdenshistorien.

I Europa ble årene etter 1945 formet av konflikten mellom Øst og Vest. Utenfor Europa var frigjøringen fra kolonimaktene langt viktigere. Nå  har de politiske aksene forandret seg. Forholdet mellom Kina og Vesten angår verdensøkonomien. Det dype og problemfylte forholdet mellom Vesten og Islam.angår kultur, identitet og samfunnsform. Bibliotheca Alexandrina, eller Maktabat al-Iskandarīyah som det heter på arabisk, er et tvetydig symbol: en storslagen hyllest til den siste egyptiske farao – og en bro mellom to verdenskulturer. Ved å tegne dette biblioteket markerte Snohetta seg som ett av verdens fremste arkitekturfirmaer.

Bibliotekkulturen er provinsiell og kosmopolitisk på samme tid. Bibliotekene er det mest globale nettverk jeg kjenner. IFLA, Dewey og Alexandrina bekrefter bibliotekarenes globale identitet. Folkebibliotekene er i tillegg en av de mest lokale institusjoner vi har. Det beste svaret på Utøya er å benytte denne dobbeltheten til effektiv brobygging. Det betyr å engasjere seg, som bibliotek, i dyp kontakt, anstrengende læring og krevende samtaler mellom to kulturer som har utfordret, kjempet og samarbeidet med hverandre i fjorten hundre år.

 

 



Powered by Labrador CMS