Verdens bokdag i Austevoll folkebibliotek

Et nært samarbeid med lokale aktører, er den beste oppskrift på et levende bibliotek. (På bildet: Øystein Rabben)

Av Aud Gjersdal, frilansjournalist

Et nært samarbeid med lokale aktører, er den beste oppskrift på et levende bibliotek. (På bildet: Øystein Rabben)

Av Aud Gjersdal, frilansjournalist

 Bekkjarvik ligger på øya Selbjørn i Austevoll kommune, og er en av Vestlandets mange øyer. Det tok under to timer med buss og hurtigbåt fra Bergen til dette lille tettstedet, hvor Austevoll folkebibliotek ligger. En svak vind rusker forsiktig i småbåtene som ligger fortøyd til havnen, mens en hvit båt ankommer. Båtene dupper i solskinnet, og jeg rusler inn i Bekkjarvik Torg, til duften av grillet kylling fra Sparbutikken. Utenfor butikken står et oppslag om dagens arrangement i biblioteket, hvor Øystein Rabben skal presentere Selbjørn Fiskerisogelag sin boksamling. Det er blitt torsdag 5. mai 2011, som er verdens bokdag.

Hjertet i senteret. Jeg slentrer litt rundt i bygningen. Det er som å reise i tid. På veggene henger sort-hvitt fotografier av fiskebåter fra forgangen tid. Nær legekontoret er det laget til en rekonstruksjon av den nå nedlagte tønnefabrikken. Fotografier, tønnebånd og redskaper henger på veggen, mens to dukker arbeider. Så videre til frisørsalong og optiker. Biblioteket ligger i hjertet av senteret. Utenfor inngangspartiet står miniatyrer av fiskebåter i glassmonter og en tønne av tre. Jeg går inn. Der treffer jeg Solveig Kalvenes, som er vikar i dag, i biblioteksjefens fravær. Kalvenes er billedkunstner, og har tegnet kalligrafisk skrift på vegger og dører i denne bygningen.

Solen skinner inn i biblioteket. Noen av vinduene vender ut mot sjøen, og her ser jeg hurtigbåten ”Teisten” forlate kaien, mens måker flyr i den blå himmelen. Noen plystrer. En liten håndfull vennligsinnede tilhørere sitter og venter, rundt et lite bord med pappkrus, kaffe og duftende bokstavkjeks i et metallskrin. Øystein Rabben setter seg blid i Chesterfield-sofaen, og begynner å fortelle om sogelagets historie. Årsmøtene pleier de å ha i biblioteket, og de har bygd opp en samling her som nå består av 322 bind, og som er beskrevet i en tykk protokoll. Han tar ivrig frem en bunke med kalendre, og forteller at de i 1995 begynte å utgi slike. Overskuddet går til å kjøpe bøker for. Han tar frem balanseregnskapet fra i fjor.

— Vi har totalt kjøpt bøker for 36 758 kr, og har vært i bokbyen i Fjærland, og i Tvedestrand. Der er hele gater med gamle hus som folk har flyttet fra, og hvor de nå har bøker i, sier han, og går bort til samlingen.

Fiskerisogelagets boksamling. –– Her er mange perler, sier han, tar ut en dekksdagbok, setter seg i sofaen igjen, og begynner å fortelle. Mørebåten hvor denne boken lå var kondemnert, og Rabben visste at boken kom til å synke sammen med båten, og reddet den derfor til samlingen. Her har en om bord håndskrevet notater hver eneste dag på en tur fra Møre til Grønland.

— De fisket torsk med line, sløyet og flekket fisken, saltet den i rommet, la den om igjen i rommet, og førte den heim til Ålesund for å selge den, forteller han.

— En forferdelig jobb. Aldeles grusom, sier en av tilhørerne. Praten om de lange, harde Grønlandsturene er i gang. Rabben ser på boken.

— Hvilket årstall er dette, spør en av tilhørerne interessert. Han blar litt.

— 1965, og det begynner mandag 15. mars: ”Folk kom om bord og begynte å ta om bord utstyr”, leser han. ”Gjekk frå Brattvåg klokken 8.40 til Ålesund”, fortsetter han. Dagboken viser at reisen varte fra den 23. mars til den 29. juni. Rabben forteller at fiskebåten etter denne lineturen ble bygget om til ringnotfiske. Han betrakter boken igjen.

— Hadde den gjengen oppe på Møre visst dette her, at vi har denne historien, så hadde de kommet og hentet boken med en gang, sier han underfundig. Kalvenes  ler. Rabben finner fornøyd frem et annet klenodium – fra 1949, nemlig Norsk fiskeri- og fangsthåndbok.

— Det er ikke så mange som har lest i den, kommenterer en. Rabben vet ikke noe om det. Han forteller at boken inneholder nøyaktige opplysninger om Bekkjarvik, f.eks hvor mye sild de saltet og hvor mange tønner de laget. Der er oversikt over alle treskipsbyggerier i landet.

— Her er tønneprodusenter. Her er grusomt med tønnefabrikker. I Eikelandsosen må der jo være en på hver eneste gård. Her er 1-2-3-4… 18 tønnefabrikker med adresse Eikelandsosen. Tilhørerne er begeistret. Han blar knitrende i boka.

— Fiskeredskapsfabrikanter. I 1949 var der 1-2-3-4… 18 stk i Norges land, sier han ettertenksomt.

— Nå ligger de i Kina. Dette er ille. Det er en katastrofe, sier en av tilhørerne.

— Vi blir hjelpeløse til slutt, sier en annen indignert.

— Ja, samstemmer den første.

— Om denne boken ikke blir så mye lest, så er den et klenodium, sier Rabben imponert.

Han finner frem flere bøker og setter dem tilbake igjen: ”Havet og våre fiskere.” ”Havfiskeflåten i Møre og Romsdal”. Bokhyllen rister, og blomstene som står på toppen svaier. Så tenker han litt, og bøyer seg så ned etter noen innbundne årganger av ”Fiskets gang”, som ikke lenger blir utgitt. Han blar interessert, og stanser ved noe reklame.

— Når en ser på disse gamle reklamene, så ser en at det nesten ikke er ett firma som eksisterer lenger. Rabben smeller håndflaten hardt mot bladet.

— De er vekke!  Han ler.

— En kan bare le av det, sier han humørfylt. Han finner frem 1928 årgangen, og leser høyt: ”Året begynte under meget vanskelige forhold for fiskeribedriftene. Så vel tilvirker som kjøpmann hadde i 1926 hatt et dårlig år, så man måtte begynne med stor forsiktighet”. Papirsidene er gulnet, og noe revet. Matilde rører med sugerøret i slushen, tar en bokstavkjeks og lytter interessert. Hun smiler når pappaen hennes kommer. Han legger en plastposte med noe som ser ut som ledninger og en tennplugg, på golvet, ser på boksamlingen og setter seg knirkende i den ledige Chesterfield-stolen. Hjemme har han et fotografi fra 1954 av mannskapet på en båt som hette ”Draupner”, og lurer på hvem den avbildede ”Basen fra Bekkjarvik” var. Rabben tror bildet er i en av kalendrene, og de blar gjennom bunken, men finner det ikke. Igjen går praten lystig. De avtaler å møtes senere for å finne det ut.

— Det er greit. Veldig greit, sier Rabben.

 Tid til fiskerihistorie. Han gjesper diskret. Det er på tide å gjøre seg ferdig. Klokka har passert 19, og biblioteket skulle vært stengt, men Kalvenes  har det ikke travelt. Rabben viser og snakker om en bunke bøker til. En av tilhørerne har noen bøker som kanskje heller kunne stått i denne samlingen. Jeg spør hva han synes er så viktig med fiskerisoge. Rabben blir alvorlig.

— Det er jo skøy å ta vare på historien. Vi må se hvordan de holdt på, de som var før oss. Så ser vi utviklingen. Interessen er stigende, sier han ettertenksomt. Praten går igjen.

— Ja, sånn er det, sier Rabben. Han forteller videre at noen av fotografiene som henger på veggen er bekostet av Sogelaget, fra overskuddet av kalendersalget. Miniatyrbåtene har eieren av dette huset sammen med andre, kjøpt på Island, for der var en skipper som var flink til å lage modeller.

— Dette er modeller av norske båter som var de første som kom til Island for å drive sildefiske, sier Rabben engasjert. Han forteller at en av bøkene i samlingen handler om de første nordmenn som begynte med sildefiske på Island. En av tilhørerne husker at hans bestefar hadde islandsk statsborgerskap, og at dette var noe som kunne kjøpes.

— Da kunne han sette silda si på land, og ha båtene der, sier han ivrig. Samtidig takker han på publikums vegne, og han forteller at han virkelig har lyttet. Rabben ler gemyttlig.

Butikkene i senteret har fått ned gitteret og noen holder på med å støvsuge. På vei ut passerer jeg et skipskompass. Kanskje kan historien ha noe å gi oss, selv om vi er på sivilisasjonens høydepunkt? Kan ikke historien endres? Jeg betrakter en animasjon om Bekkjarviks fremtid som flimrer på en storskjerm ved inngangspartiet.

Ettertanker. Det er blitt juni og biblioteksjef Laila E. R. Årland sitter i biblioteket og gjør seg noen tanker om dette arrangementet: Hun tenker at det er viktig å samarbeide med lokale aktører. Fiskerisogelaget bruker biblioteket som møtelokale, har samlingen sin her, og biblioteket har registrert bøkene og gjort dem tilgjengelige. Det ble da naturlig at denne samlingen ble presentert på bokdagen.

— Det er viktig å få med lokale medspillere for å skape den mentaliteten at dette er lånerens eget bibliotek, sier hun engasjert.

Årland tenker at det er særlig viktig å ta vare på det som er skrevet lokalt. Hun har for eksempel planer om å offentliggjøre en diktsamling skrevet av en lokal dikter på bibliotekets hjemmeside.

– Folkebiblioteket ligger i et lokalsamfunn, og må forankres lokalt, avslutter hun.