Litterære forsøksstasjoner

Litteraturhus og bibliotek utfyller hverandre, mener Fritt Ords leder, Erik Rudeng.

Litteraturhus og bibliotek utfyller hverandre, mener Fritt Ords leder, Erik Rudeng.

Tekst og foto: Odd Letnes

Jeg tror ikke man bør se det som et enten-eller-spørsmål. Noen steder vil det være plass til både bibliotek og litteraturhus, andre steder vil biblioteket kunne romme en del av de aktivitetene som hører hjemme i litteraturhusene, sier Erik Rudeng.

     Han foretrekker å se på Litteraturhuset i Oslo som en slags forsøksstasjon.

     – Da vi etablerte litteraturhuset i Oslo, var det på mange måter et eksperiment, hvor vi gikk langt ut over den tyske tradisjonen, som først og fremst er knyttet til opplesing av skjønnlitteratur, det man kaller “Lesungen”. Vi ville prøve ut litteraturhuset som sosialt møtested, debattarena og formidlingsarena, vi utvidet det tyske konseptet ved å åpne for sakprosa, og vi ønsket å utvikle et nært forhold til media og andre aktører i samfunnet. De resultatene vi kan vise til og som vi er meget stolte av, kan så bibliotekene la seg inspirere av, sier Rudeng og legger til at han tror ikke bibliotekene nødvendigvis trenger å kalle seg litteraturhus.

     – Det viktigste er hva man fyller biblioteket med, hvilke tilbud og aktiviteter man har, i stedet for å bli en b-utgave av noe som har et annet formål enn det biblioteket har.

Nye Deichman

– Ikke enten-eller, sier du. Men er det ikke naturlig å spørre om det vil være plass til både Litteraturhuset og et nytt vitalisert hovedbibliotek i Oslo?

     – Det er vanskelig å spå om framtiden, men så langt jeg kan se, mener jeg det er plass til begge deler. Det vil antakelig kreve en viss funksjonsdeling, en viss spesialisering. Deichman vil da med sitt samfunnsoppdrag kunne dekke et bredere og mer allment felt, mens Litteraturhuset ville treffe et smalere publikum, for å bruke det uttrykket, sier Rudeng og fortsetter:

     – Se bare på beliggenheten: Litteraturhuset ligger nærmest vegg i vegg med Høgskolen i Oslo og Akershus, og heller ikke langt fra Universitetet i Oslo. Det ligger også tett på et stort boligområdet hvor utdanningsnivået er blant de høyeste i landet, med mange frie yrker og akademikere og skapende mennesker. Publikumsmassen i gangavstand er med andre ord veldig gunstig i forhold til Litteraturhusets aktiviteter.

Viktige forutsetninger

– Hva er suksesskriteriene for et godt litteraturhus?

     – Bygningen må være egnet. Den må kunne holdes åpen utover kvelden og gjerne hver dag hele uka, den må kunne romme plass til både sosiale og faglige aktiviteter. Dette stiller krav til både sikkerhet og utvidet bemanning i forhold til i et alminnelig bibliotek. Lokalene må også innby til intimitet, sier Rudeng og trekker en parallell til de offentlige bibliotekene som arkitektonisk ofte har en slags «høytid» eller noe «offisiøst» over seg.

     – Et annet og omstridt punkt er skjenkebevilling. Jeg kan gjerne se for meg et litteraturhus som et tehus eller en kaffebar, men vi må nok innse at alkohol har etablert seg som en vanlig ingrediens i mange av våre sosiale møteplasser, og jeg tror nok det bidrar til at folk oppholder seg der utover kveldene, inviterer hverandre på måltider eller bare setter seg ned med en øl eller et glass vin i forbifarten.

     Han minner om at Litteraturhuset i Oslo hadde en hard kamp for å få gjennomslag for skjenkebevilling.

     – Det var en destruktiv prosess hvor Fremskrittspartiet, av alle, prøvde å hindre oss i å få bevilling.

     En annen viktig forutsetning er knyttet til kompetanse og stab, mener Rudeng.

     – Som leder for et litteraturhus er man i en svært utadvendt posisjon, man trenger en bred kontaktflate lokalt og gjerne nasjonalt. Man må også ha et kritisk og våkent blikk på hva som skjer i samfunnet og være agerende i et ønske om å sette dagsordenen. Mange i biblioteksektoren vil ikke egne seg til dette, og det er ikke rart, siden man ikke forberedes på et slikt arbeid i bibliotekarutdanningen, sier Rudeng. Han peker også på ulike ansettelsesforhold.

     – Et bibliotek er underlagt de offentlige arbeidsmarkedsreguleringene. Et litteraturhus står på egne bein og trenger ikke å ansette folk i faste stillinger, iblant kan det være snakke om å leie inn personer for kortere oppdrag og prosjekter.

Politisk frihet

Noe av det aller viktigste for Rudeng, er politisk selvstendighet.

     – Her føler jeg at Litteraturhuset i Oslo har gått opp en sti til etterfølgelse. De fikk ikke noe mandat fra oss, men full frihet til å skape de aktivitetene de ønsket. Vi har aldri kommentert det som iblant har kommet av kritikk av aktiviteter i Litteraturhuset. Det ville også vært helt fremmed for oss å trekke tilbake bevilling eller gå detaljert inn i programmet til Litteraturhuset.

     Med bibliotek kan det stille seg annerledes, mener han.

     – Kommunene er vant til å kunne gå nokså detaljert inn i sine institusjoner med kritikk av hva de gjør og hvordan de prioriterer sine ressurser. Det vil også kunne skje med et bibliotek som vil være litteraturhus og dermed gjøre det vanskelig å fremme aktiviteter som kan føles vanskelige eller kontroversielle for kommunepolitikerne.

     – Jeg håper de første litteraturhusene i Norge nå skaper eksempler på hvordan man kan praktisere en slags redaktørplakat, som altså overlater alt ansvar for innholdet til lederen. Nå som den nye bibliotekloven plasserer bibliotekene på samfunnets debattarena, bør man kanskje utarbeide en egen redaktørplakat for biblioteksektoren, for å hindre forsøk på innblanding fra eierne.

Statlige øremerkinger

– I «Kulturutredningen» som ble avlevert i vår, åpner utvalget for at det gjeninnføres statlige øremerkninger i biblioteksektoren. Denne tanken liker ikke kommunepolitikerne nødig vil ha noen innblanding i hvordan de bruker sine penger. Hva mener du om den saken?

     – Jeg mener at bibliotekbevilgningene har blitt så akterutseilte i forhold til bibliotekenes viktige funksjon, at det nå må gjøres noe ekstraordinært, og i den sammenhengen kan statlige øremerkninger være et interessant virkemiddel, sier Rudeng og legger til at Fritt Ord ikke har noen offisiell bibliotekpolitikk, så refleksjonene rundt dette må ses på som hans egne.

     – Et viktig spørsmål i forlengelsen av dette, er: Hvorfor er bibliotekene så viktige at de kunne trenge slik spesialbehandling, og hva kan gjøre dem enda viktigere?

     – Fraflytting er en alvorlig trussel for mange lokalsamfunn i dag. Det er definitivt blitt vanskeligere å holde på ungdom i distriktene. Til tross for alle desentraliseringsmulighetene som åpner seg i kjølvannet av digitaliseringen, strømmer folk til byene. Bibliotekene alene kan nok ikke demme opp for dette, men et godt bibliotek, som en representant for frivillig kunnskap og læring, kan bidra til å gi høyt utdannede mennesker interessante tilbud og muligheter. Men fremfor alt er attraksjonen for folk flest avgjørende. Biblioteket kan også inngå samarbeid med andre lokale instanser.

Fortsatt folkeopplysning

– Hva slags bibliotek ser du for deg i årene som kommer?

     – Idealet er ikke at biblioteket ser ut som en del av et kjøpesenter, men at det er noen terskler som gjør at du faktisk «stiger opp» og får tilgang til noe mer enn i en kommersiell hverdag. De nye, sett i historisk perspektiv, Idea Store’ene i Øst-London kan ses på som viktige steder som både samler og utvikler lokalsamfunnet.

     – Jeg håper, hvis det nå blir en offensiv bibliotekfase med økte bevillinger, at man ikke kaster hele folkeopplysningstanken over bord, men klarer å koble idéen til den nye teknologien, slik at bibliotekene blir studiesentre med kapasitet til veiledning. Man kunne også tenke seg at bibliotekene får flere produksjonsfunksjoner som gjør brukerne til aktive deltakere og ikke bare konsumenter.

     – Fritt Ord har siden 2008 hvert år finansiert en rekke prosjekter i bibliotekene (se oversikt nedenfor). Hvorfor er dette viktig?

     – På samme måte som innenfor forskningssystemet, tror jeg det er viktig at det finnes ulike finansieringskilder for prosjekter i biblioteksektoren. Det er hyggelig at så mange sender inn søknader. Jeg håper mange vil benytte seg av dette tilbudet i framtiden, og at man legger litt arbeid i søknadene. Terskelen for å få tilslag på 50 000 kroner er ikke satt altfor høy.

     –Til slutt: Fritt Ord har vært en trofast finansieringskilde for Litteraturhuset i sju år. Nå skal huset snart stå på egne bein. Frykter du for framtiden?

– Vi har nå sett at Litteraturhuset både er etterspurt og viktig, så hvis det nå skulle falle mellom alle stoler og komme inn i en svært trang økonomisk fase, så vil vi nok ikke uten videre trekke oss ut og la det dø. Men på sikt er det et mål at det finner andre inntektskilder og kan stå på egne bein.

– – – –

Litteraturformidling i norske -folkebibliotek

Fritt Ords utlysninger
2008-2013

2008: Litteraturformidling i folkebibliotek (åpen utlysning)

96 søknader, 46 innvilget midler

2,3 mill. tildelt

2009: Et nytt tideverv – samtalemøter om verdi- og samfunnsspørsmål aktualisert av finanskrisen.

22 søknader, 15 innvilget midler

720 000,- tildelt

2010: Litteraturformidling i folkebibliotek (åpen utlysning)

94 søknader, 42 innvilget midler

2 mill. tildelt

2011: Poetisk praksis – tilskudd til poesiformidling

70 søknader, 42 innvilget midler

2 mill. tildelt

2012: Nynorsk litteratur

93 søknader, 46 innvilget midler

2,2 mill. tildelt

2013: Broderfolk! – svensk, dansk og norsk sakprosa og skjønnlitteratur

80 søknader, 43 innvilget midler

2,1 mill. tildelt

Til sammen: 11, 3 mill. innvilget til 234 søknader (av 455 innleverte).

Intervjuet står på trykk i Bok og Bibliotek nr 4/2013.