Viktige filialer i Oslo

Publisert Sist oppdatert

{jcomments on}– Bibliotekets rolle som kultur- og kunnskapsformidler, og som møtested i nærmiljøet kan nesten ikke overvurderes, sier Cicilie Fagerlid (bildet), forsker og sosialantropolog ved Universitetet i Oslo. I løpet av en halvårsperiode, tilbrakte hun flere måneder på Deichmanskes filial på Furuset i forbindelse med forskningsprosjektet «Alna-prosjektet – inklusjon og eksklusjon i en drabantby».

 

– Bibliotekets rolle som kultur- og kunnskapsformidler, og som møtested i nærmiljøet kan nesten ikke overvurderes, sier Cicilie Fagerlid (bildet), forsker og sosialantropolog ved Universitetet i Oslo. I løpet av en halvårsperiode, tilbrakte hun flere måneder på Deichmanskes filial på Furuset i forbindelse med forskningsprosjektet «Alna-prosjektet – inklusjon og eksklusjon i en drabantby».

Hennes del av det større forskningsprosjektet heter «Forstadsliv på filialen: En studie av tilhørighet, deltagelse og fellesskap sett fra Furuset filial».

     Det var Fagerlid selv som ønsket å studere bibliotekfilialens rolle som møtested på Furuset. Andre forskere i Alna-prosjektet ser på andre aspekter, som for eksempel kirkenes, moskéenes og skolenes rolle i bydelen.

 

Vidt spekter av folk

Som andre undersøkelser også har vist, så Fagerlid at filialen på Furuset trakk alle mulige slags folk. Alle aldersgrupper bruker biblioteket. Det samme gjør folk med høyst ulik etnisk bakgrunn. Den gruppen som var minst til stede, var voksne. I løpet av det halvåret hun hadde feltarbeid i filialen på Furuset, brukte hun observasjon og intervju som forskningsmetode. De yngste intervjuobjektene var 18 år gamle. I tillegg intervjuet hun folk i 20-, 30-, 50-, 60-, 70-, og 80-årsalderen. Men ingen i 40-årene.

     – Det er tilfeldig at jeg ikke har med noen i 40-årene. Samtidig viser nok det at det er denne aldersgruppen som bruker bibliotekene minst, sier hun.

 

Variert bruk

Bibliotek med et yrende liv fungerer som lokale møtesteder for bydelens befolkning. Her kan enslige føle seg mindre ensomme. Ikke minst siden man får lov til å oppholde seg så lenge man vil i biblioteket. Man trenger ikke ha noen begrunnelse for at man er der. Ikke må man kjøpe noe for å få lov til å bli heller.

     Filialen på Furuset brukes til en lang rekke aktiviteter. Noen besøkende foretrekker å sitte i ro og mak og lese avisa, enten den er norsk- eller fremmedspråklig. Andre sitter fordypet med lekser, leter etter informasjon, surfer på internett, skriver jobbsøknader, låner bøker, eller prater med venner. Biblioteket bidrar ved å arrangere ulike aktiviteter som forfattermøter, lesesirkler, filmvisninger og utstillinger. Det er ingen tvil om at et slikt bredt spekter av bibliotekbruk gir støy, ikke minst fra barn og ungdom. Dette var noe som noen i den eldre garde reagerte på.

     – Selv om noen er skeptiske til at biblioteket skal favne så vidt på grunn av all støyen og uroen som følger med barn, ungdom, mobiltelefoner og til og med små kaffeslabberaser, tror jeg at disse bibliotekene er av det gode. Her lærer vi våre medmennesker bedre å kjenne. Og vi kjenner på kroppen at et felleskap trenger rammer for at alle skal få utfolde seg, sier hun.

     Hun så at bibliotekarene satte klare grenser for barnas aktivitet, og dermed hadde en tydelig oppdragerrolle.

 

Viktig sted for innvandrere

Fagerlid hadde tre inspirasjonskilder til at hun ville studere filialen på Furuset. En grunn var at hun selv, rett etter videregående skole, hadde praksisplass på Trondheim folkebibliotek. Hun stortrivdes i det mangfoldige folkelivet som utspant seg der, omgitt av bøker og lesende mennesker. I nyere tid sørget hennes egen mann for ny inspirasjon. Han jobber på en av bibliotekfilialene i Groruddalen med mange stamkunder. For disse stamkundene var de små filialene med faste bibliotekarer viktige. Men den viktigste inspirasjonskilden fant hun i London. Under et feltarbeid blant andregenerasjons sørasiatiske briter, dukket det lokale biblioteket til stadighet opp i livshistoriene til menneskene hun pratet med.

     – Svært mange hadde i barndommen og ungdomstida lest seg gjennom sitt lokale bibliotek. Mange innvandrerforeldre jobbet mye, så istedenfor å dra på helgeturer og ferier utforsket barna biblioteket. Jeg fikk inntrykk av at kunnskap verdsettes i mange innvandrer-familier, men foreldrene har ikke alltid tid og ressurser til å følge opp. Men biblioteket var ikke bare et lærerikt oppholdssted for barna. Mange jeg snakket med oppdaget der en videre horisont fra det de etter hvert kom til å oppleve som et snevert småbyliv, sier hun.

     På Furuset så hun flere eksempler på at det lokale biblioteket også her er viktig for innvandrere og flyktninger. Biblioteket representerer en vei inn i det norske storsamfunnet.

 

Ønsker økt tilgjengelighet

Fagerlid håper flere bibliotek og filialer kan utvide åpningstidene slik at de blir mer tilgjengelige for folk flest. Ikke minst i Oslos drabantbyer. Steder som Furuset har mange sportstilbud, men få andre kulturtilbud utenom biblioteket.

     – Jeg håper bibliotekene kan bruke funnene mine til å få ressurser til lengre åpningstider. Ved mange Oslo-bibliotek er det vanlig å ha åpent fra 10-16 de fleste dagene i uka. Det er svært begrenset når en ser hvor viktige de er for lokalsamfunnet, understreker hun.

     Mange barn, ungdom og voksne, har få andre steder å være. Det er ikke alle som har et rolig hjem å gjøre lekser i. Og det er mange som ikke har så velutrusta bokhyller at det gjøre noe. Selv om Furuset er en relativt stor bibliotekfilial, så Fagerlid stadig at lokalet ble fylt til randen. Mer plass vil gi et bedre tilbud til alle brukergrupper. Også for de som vil ha det stille.

     – Å legge ned slike nærmiljøbibliotek i relativt ressurssvake områder som Groruddalen, er feil vei å gå, sier hun.

 

Filial tilsvarer folkebibliotek

Ifølge Fagerlid fungerer filialene i Oslos bydeler som folkebibliotekene i de andre større byene. Det er fordi langt de fleste bibliotekbesøk i Oslo er på filialene. Hun viser til ABM-skrift 46 «Hvor er de og hvor går de? Brukeradferd i norske storbybibliotek». Denne undersøkelsen viser at Deichmanskes hovedbibliotek i Oslo sentrum kun har 18 prosent av byens totale bibliotekbesøk. De tilsvarende besøkstallene for hovedbibliotekene i de andre større byene er mye høyere: Bergen (42,5 prosent), Trondheim (66 prosent), Stavanger (96 prosent) og Kristiansand (93,5 prosent).

     – Jeg har et minne om stort mangfold, livlig barneavdeling og populær aviskrok fra Trondheim folkebibliotek. Hit kom befolkningen fra en ganske stor radius. Det var også hit de fleste skoleklassene ble tatt med. Det var også et svært populært sted å jobbe eller bare henge for studenter og skoleungdom. Akkurat slik som Furuset i høy grad brukes nå. I Oslo drar barnehager og klasser til filialene. Det er i stor grad den lokale bibliotekfilialen folk i Oslo forholder seg til. Det vet jeg av personlig erfaring, samt fra min mann som har jobbet ved flere bibliotekfilialer i Oslo, sier hun.

     Derfor har hun også et håp om at hennes studie vil slå et slag for de mindre og lett tilgjengelige bibliotekfilialene som ligger der oslofolket bor. Heller det enn et stort og høyteknologisk prestisjebibliotek.

     – Til tross for e-bøker og internett i alle hjem, vil det fortsatt være behov for et fysisk sted der ulike mennesker kan fordype seg, side om side, sammen eller alene. Det mangfoldige biblioteket er viktig for utviklingen av fellesskap, både lokalt, men også for storsamfunnet, sier hun.

     Under feltarbeidet erfarte Fagerlid selv hvor godt det opplevdes å kunne fordype seg i sin egen verden og arbeid, samtidig som hun var omgitt av andre mennesker på Furuset. Nå er hun ferdig med feltarbeidet, og skriver på prosjektet. Hun ønsker også å skrive en bok basert på hennes funn fra Furuset.

– – – –

Prosjektet er gjennomført i regi av Universitetet i Oslo (UiO), og er finansiert av Norsk Forskningsråd.

ABM-skrift 46 «Hvor er de og hvor går de? -Brukeradferd i norske storbybibliotek»: https://www.abmstatistikk.no/abmuweb/publisert/abm-skrift/hvem-er-de-og-hvor-gar-de-1

Cicilie Fagerlid, forsker og sosialantropolog ved Universitetet i Oslo.

– – – –

– Tekst: Kjetil S. Grønnestad, frilansjournalist

 

 

 

Powered by Labrador CMS