ABM-utvikling – nødvendig, men foreløpig ikke perfekt

Publisert Sist oppdatert

ABM-utvikling (ABM-u) er et stikkord som får Frode Bakken til å tenne.
Som mangeårig leder av Norsk bibliotekforening (NBF) var han sterkt engasjert i
etableringen, og har fortsatt skarpe meninger om den statlige organisasjonen.
Bakken er i dag leder for biblioteket ved Høgskolen i Telemark.

 

Av Odd Letnes, redaktør




ABM-utvikling (ABM-u) er et stikkord som får Frode Bakken til å tenne.
Som mangeårig leder av Norsk bibliotekforening (NBF) var han sterkt engasjert i
etableringen, og har fortsatt skarpe meninger om den statlige organisasjonen.
Bakken er i dag leder for biblioteket ved Høgskolen i Telemark.

 

Av Odd Letnes, redaktør

 

BoB: Du var en av dem som tidlig kjempet for en sammenslåing av
Statens bibliotektilsyn (SB) og Riksbibliotektjenesten (RBT).

 

Bakken: Ja, og vi kom nesten i mål i 1997 under regjeringen
Jagland. Så tror jeg det er riktig å si at utdanningsminister Gudmund Hernes og
kulturminister Åse Kleveland satte en foreløpig stopper for saken. Presset fra
SB og RBT for opprettholdelse av status quo, var for sterkt.

      Da
jeg ble leder igjen i NBF i 2000, var det første det nye hovedstyret gjorde å nedsette
en arbeidsgruppe med mandat å arbeide for en sammenslåing av SB og RBT. Vel et
år senere, i juni 2001, vedtok Stortinget at det nye ABM-utvikling også skulle
omfatte RBT i tillegg til Norsk museumsutvikling og Statens bibliotektilsyn.

 

BoB: Hvorfor var det så nødvendig med denne sammenslåingen?

 

Bakken: Vi så det allerede på 70-tallet og det ble tydeligere på
80- og 90-tallet: Det kom altfor lite ut av arbeidet deres. Splittelsen i et
RBT og et SB fanget ikke opp de store utfordringene som lå foran et
biblioteklandskap i endring. Det var for øvrig Per Ongstad som i sin tid reiste
dette spørsmålet med solid faglig tyngde.

      Det
er selvsagt vanskelig å anslå nøyaktig, men jeg vil hevde at de brukte en betydelig
og høy prosent av tiden på å krige med hverandre om smått og stort, og de
framsto som temmelig handlingslammede. Posisjonering og selvskryt ble viktigere
enn å gjennomføre saker til beste for biblioteksektoren.

 

BoB: Men mange fagbibliotek savner RBT, og for eksempel det lille meldingsbladet
Synopsis?

 

Bakken: Selvsagt hadde RBT mye for seg. Jeg sa for eksempel til RBT-leder
Kirsten Engelstad den gang at hun burde bli leder av det nye sammenslåtte
bibliotekorganet. For hun var meget dyktig. Jo, både Synopsis, RBT-skrifter og
utdanningsprogrammet for ledere, var bra tiltak. De var tidlig ute med
lisensavtaler for bruk av elektronisk materiale og, ikke minst, de hadde tett
kontakt med ansatte i fagbibliotekene.

 

BoB: Det taler for at RBT burde ha fortsatt i en eller annen form?

 

Bakken: Nei, og RBTs plussider ville det ikke ha vært noe problem
for ABM-u og videreføre. Det har de beklageligvis ikke klart. Men det var helt
nødvendig å slå dem sammen hvis norsk bibliotekvesen skulle ha mulighet til å
utvikle seg videre. Noe annet ville vært sabotasje av viktige biblioteksaker. Et
av flere eksempler kan være fjernlånsaken i 1997, hvor RBT nektet å støtte arbeidet
med et felles regelverk. En helt utrolig sak.

 

BoB: Du kjempet for bibliotekenes sak, for B’en. Men på kjøpet
måtte dere ta med A og M – arkiv og museer?

 

Bakken: Det var i denne saken temmelig irrelevant. Vi var opptatt
av B. Nå kan man jo si at hele ABM-u er en konstruksjon uten særlig politisk
forankring. Den ble nok først og fremst utviklet i byråkratiet i
Kulturdepartementet – med Stein Sægrov i spissen.

 

BoB: Hva er det viktigste som har kommet ut av ABM-u så langt?

 

Bakken: Vi har fått en felles bibliotekutredning, Bibliotekreform
2014. Det ville aldri ha kunnet skje hvis vi fortsatt hadde hatt SB og RBT. Da
ville partene fortsatt ha drøftet sammensetning av gruppen som skulle utforme
mandatet. Det andre viktige er at også fagbibliotekene har mulighet til å søke
på prosjektmidler på lik linje med folkebibliotekene. Det hadde de ikke før. Så
når enkelte i fagbiblioteksektoren klager på den nye situasjonen, blir det ikke
troverdig før de tar med disse viktige momentene.

 

BoB: Hva skjedde med behandlingen av den såkalte ABM-meldingen,
St.meld. nr. 22 (1999-2000)?

 

Bakken: En lang historie, men for å gjøre den kort: Stortingsmeldingen
ble lagt fram 17. desember 1999. Da hadde akkurat Inger Anne Lahnstein (Sp)
gått av som kulturminister, så meldingen ble lagt fram av Åslaug Haga (Sp).
Lahnstein var nok konsolidert politisk på ABM-tenkningen. Haga var ny og kjøpte
sannsynligvis "ABM-pakka" som den var. Så blir det regjeringsskifte i februar
2000, Jens Stoltenberg kommer inn som statsminister og Ellen Horn tar over som
kulturminister. Hun var enda mer ukjent med dette. Det er hun som etter hvert loser
dette gjennom i stortinget, på hengende håret. Dette forteller at den politiske
forankringen hele tiden har vært syltynn.

 

BoB: Som NBF-leder spilte du en rolle her?

 

Bakken: NBF ga saken høy prioritet, det er klart. Det ble Ola T. Lånke
(Kfr) som ble saksordfører i kulturkomiteen for ABM-meldingen. Han har også i
ettertid blitt en viktig ABM-politiker. ABM var et nytt tema, og Lånke hadde i
utgangspunktet ikke sterke oppfatninger om hovedgrepene. Arkivsektoren var
nokså svak og sa ikke så mye, Museumssektoren var skeptisk. Så hva bibliotekfeltet
og Norsk bibliotekforening sa fikk stor betydning.

      Jeg
deltok blant annet tidlig på et møte med Arbeiderpartiets fraksjon i
kulturkomiteen, hvor spørsmålet ble stilt helt åpent "ABM – hva gjør vi med
det?" Det var jo som sagt et nytt politisk tema. Utover høsten 2000 og våren 2001
jobbet vi intensivt med å spille inn våre synspunkter til sittende regjering.

 

BoB: Hva med RBT?

 

Bakken: Parallelt med prosessen rundt ABM-meldingen ble det
framlagt en annen stortingsmelding om den såkalte Kvalitetsreformen i høyere
utdanning. Vi hadde også i sammenheng med ABM-meldingen stilt krav om at RBT
måtte bli del av ABM-utvikling som en forutsetning for å støtte prosjektet. Denne
argumentasjonen ble ytterligere presisert med innspill til stortingsmeldingen
om den Kvalitetsreformen som kom våren 2001. Dette ble skrevet inn i den
innstillingen om Kvalitetsreformen som ble vedtatt i stortinget i juni 2001. Her
sto saksordfører Sigvald Oppebøen Hansen fra Telemark sentralt.

      I
juni 2001 vedtok Stortinget sammenslåing av RBT og SB som del av det nye
organet ABM-utvikling. Universitets- og høgskolerådet under ledelse av
daværende generalsekretær Per Nyborg ble her helt avgjørende og NBF utviklet et
tett samarbeid med Universitets- og høgskolerådet (UHR) om strategi. I vår
NBF-delegasjon satt bibliotekdirektør Helge Salvesen fra Universitetet i Tromsø
og han var samtidig leder av UHRs bibliotekutvalg.

 

BoB: Og veien ble åpen for å etablere den store B?

 

Bakken: For oss var det ikke med en stor B. Vi ønsket en effektiv B
som gjerne kunne være liten. Vi ønsket ikke et stort byråkrati. Svenske Bibsam var
i en slik sammenheng et forbilde med bare en håndfull dyktige mennesker som får
sakene unna.

      Vi
har gitt uttrykk for det ved flere anledninger, at det kan være nødvendig å vurdere å slanke organisasjonen. Dette
førte for noen år tilbake til stort rabalder på Biblioteknorge-lista med
ABM-utviklings Tone Moseid og daværende redaktør for Bok og Bibliotek, Chris
Erichsen, i spissen. Vår hensikt var ikke å sprenge organisasjonen, men vi
mente man burde vurdere styrt nedbemanning
for å frigjøre penger til prosjektarbeid og strategiske tiltak ute i
biblioteksektoren.

 

BoB: "ABM-utvikling – kan bli et nyttig redskap" sier dere i
høringsuttalelsen til ABM-meldingen. Har det blitt det?

 

Bakken: Det er viktig at de tidligere bibliotekorganene SB og RBT
er samlet slik at ABM-U kan utvikle felles strategier og grep for norsk
bibliotekvesen. Det har etter min oppfatning aldri vært viktig at A, B og M er
samlet i en institusjon, men det er avgjørende at de nevnte bibliotekorganer er
samlet. Det har gjort det mulig å etablere norsk digitalt bibliotek – akkurat det går forresten altfor sakte, – gjennomføre
en felles bibliotekutredning for hele biblioteksektoren og andre felles grep

      Dessuten:
ABM-u samordner og planlegger nasjonalt og deler ut prosjektmidler og er selv
ikke – eller skal i prinsippet ikke være – involvert i operativ virksomhet hvor
det oppstår interessekonflikter om prosjektmidler.

 

BoB: På hvilken måte?

 

Bakken: Et nærliggende eksempel ville
være at Nasjonalbiblioteket hadde ansvaret for utdeling av nasjonale
prosjektmidler – Nasjonalbiblioteket er selv involvert i en omfattende operativ
drift og vil alltid stå i fare for å bli mistenkt for å tildele for mye til
egen institusjon.

 

BoB: Og de svake sidene ved ABM-u?

 

Bakken: Institusjonen er i altfor stor grad bundet opp i eget byråkrati.
Den er viklet inn i operativ virksomhet som forhandlinger om lisensavtaler og
Kulturnett Norge. Det kan synes som om mange i ledelsen i ABM-U mener det er
viktig bruke ressurser på å profilere institusjonen gjennom glansede
publikasjoner. Det burde være helt unødvendig – det viktige er å utføre
oppgavene på en tilfredsstillende måte.

      Utrolig
mye ressurser går åpenbart med til intern organisering som ikke gir noen
positiv effekt på utviklingen av norsk bibliotek eller hele feltet. Et eksempel
kan være: Etter etablering satt man med et sted mellom 30 og 40 mennesker som
hadde jobbet med bibliotek. Det burde holde med et vesentlig lavere antall –
slik man har hos Bibsam i Sverige.

 

BoB: Hva mener du ABM-u kan gjøre for å styrke sin posisjon?

 

Bakken: Redusere staben gjennom naturlig avgang og sluttpakker og
gradvis flytte ressurser til utviklingstiltak, prosjektmidler og så videre.

      Men
skal ABM-u styrke sin posisjon? Nei, spørsmålet er feil stilt. Det er tvert i
mot slik at ABM-u skal bidra til at det er bibliotekenes – og resten av feltets
– posisjon som skal bli styrket.

 

 

 

Powered by Labrador CMS