Bibliotekforskning må til

Da jeg på lederplass i nr 6/07 sammenliknet bibliotekforskning med et glatt såpestykke – noe som smetter ut av hånda idet du griper det – ble det bannet i 4. etasje på Høgskolen i Oslo. Mange av de ansatte ved bibliotekutdanningen, som gjennom de siste årene har slitt seg til en doktorgrad, ble forbanna. Ikke rart. For hva i huleste mener en redaktør med slike sleivspark? Her jobber vi seriøst for å frembringe ny kunnskap og øke profesjonenes status, og så kommer du og latterliggjør det hele med en såpemetafor…

Da jeg på lederplass i nr 6/07
sammenliknet bibliotekforskning med et glatt såpestykke – noe som smetter ut av
hånda idet du griper det – ble det bannet i 4. etasje på Høgskolen i Oslo. Mange
av de ansatte ved bibliotekutdanningen, som gjennom de siste årene har slitt
seg til en doktorgrad, ble forbanna. Ikke rart. For hva i huleste mener en
redaktør med slike sleivspark? Her jobber vi seriøst for å frembringe ny
kunnskap og øke profesjonenes status, og så kommer du og latterliggjør det hele
med en såpemetafor…

      Jeg
fikk også på pukkelen i nr 1/08 da professor Ragnar Audunson rykket ut med en
artikkel som tok såpekritikken på alvor og ga en ryddig beskrivelse av hva
bibliotekforskning er. Eller riktigere: Hva noe
av bibliotekforskningen kan være.

Bok
og Bibliotek går nå et skritt videre og tegner et mer detaljert bilde av hva
bibliotekforskning er og hvilken nytte den kan ha i forhold til praksisfeltet. En
rundspørring blant et knippe biblioteksjefer gir signaler om at det er behov
for bibliotekforskning. Skal vi tro sjefene, og ikke bare tro at de svarer
positivt fordi de ikke tør noe annet, er det et stort behov for å se på egen
praksis med kritiske briller for å komme ut av vanetenkningen, tilføre
inspirasjon og økt bevissthet om egen rolle.

      Dette
krever at man tar formidlingen av forskningen mer alvorlig enn tilfellet er i
dag. Bibliotekarer leser ikke doktorgradsavhandlinger eller vitenskapelige
artikler på engelsk. Det har man ganske enkelt ikke tid til. Formidlingen må
tilpasses en travel hverdag, og kanalene er konferanser, seminarer, artikler i
allmennpressen – eller hvorfor ikke Bok og Bibliotek – lettleste bøker og
forelesningsserier på bibliotekutdanningen på HiO. Forskning som ikke
formidles, er død forskning.

      Men
dette er bare den ene siden av saken. For bibliotekarene må også åpne seg for
bibliotekforskningen. Det holder ikke å vente at det skal risle kunnskap inn i
hverdagen og snu om på alt. Det handler i like stor grad om å oppsøke kunnskapen.
Når inviterte dere en forsker til biblioteket deres sist? Når tenkte dere forsker når dere skulle planlegge et
seminar eller en konferanse?

Bibliotekforskningen
kan selvsagt ikke, ved et trylleslag, skape det perfekte bibliotekvesen. Det er
et urimelig og snevert krav. Det er også noe som heter politikk, det er noe som
heter penger, mennesker og sunn fornuft. Det er minst like viktige ingredienser
i framtidens bibliotekmix.

      Det
høres selvmotsigende ut, men forskningen er også nødt til å holde en viss
avstand til praksisfeltet. En bred rundspørring i bibliotekvesenet ville
sannsynligvis ha avdekket at mange etterlyser forskning som kan gi umiddelbare
nytteeffekt. Men et slikt krav vil skape tam forskning. De dagligdagse
utfordringene løses best i det enkelte bibliotek, mens de langsiktige
utfordringene, krever ressurser av en helt annen karakter. Mye av den meste
spennende forskningen har et langsiktig perspektiv og er en del av
biblioteksektorens selvrefleksjon. Les mer i temaseksjonen om forskning i nr 5/08 – som i disse dager er til utsending.