Den korte halen – et skråblikk på forskning

Svekkes forskning og kunnskapsutvikling som følge av digitalisering? Blir vi dumme av Google? Første problemstilling er forskningsbasert, den siste erfarings- og meningsbasert. Men kanskje det finnes en sammenheng?

– Av Hans Martin Fagerli, stabsdir. ved Høgskolen i Oslo

Svekkes forskning og kunnskapsutvikling som følge av
digitalisering? Blir vi dumme av Google? Første problemstilling er
forskningsbasert, den siste erfarings- og meningsbasert. Men kanskje det finnes
en sammenheng?

– Av Hans Martin Fagerli, stabsdir. ved Høgskolen i Oslo

I sommer fikk
jeg et tips fra en kollega, som verken er forsker eller bibliotekar, om en
artikkel i Science for 18.juli 2008. Snappet opp på Internet. Artikkelen som
var skrevet av Associate Professor James Allen Evans ved University of Chicago,
dokumenterer overraskende funn. Evans er sosiolog med doktorgrad fra Stanford,
med spesialisering innenfor bl.a. kunnskapssosiologi. Stanford tilhører kremen
av amerikanske kvalitetsuniversiteter, og vi får tro at Evans holder høy
kvalitet. Bloggere var allerede i ferd med å diskutere artikkelen. Her hjemme
har det imidlertid vært stille – ferien er fortsatt total avkopling for de
fleste av oss. Stillheten kan imidlertid også forsterke Evans funn som indikerer
at forskningsformidling skjer innenfor stadig snevrere og consensuspregede
nettverk.

   Evans
starter artikkelen med et sitat fra en rapport utgitt av U.S Presidents’
Information Technology Advisory Committee med tittelen "Digital Libraries:
Universal access to Human Knowledge": "All citizens anywhere anytime can use
any Internet-connected device to search all of human kvowledge… In this vision
no classroom, group or person is ever isolated from the world’s greatest
knowledge resources".

Vesentlig mangel

Dette utsagnet,
som bibliotekfolk definitivt bifaller, har i følge Evans en vesentlig mangel.
Det tar overhodet ikke hensyn til den menneskelige natur. Nettopp fordi kildene
er digitale og lett tilgjengelige, skjer det følge Evans en "ironic change" ved
bruk av digitale kilder. Mens vi naive sjeler mener at digital publisering er
ekvivalent med at man blir spredd og lest i langt større grad enn gjennom en
strengt økonomisk regulert trykt publisering, viser Evans at det er det
motsatte som skjer innen forskningens verden.

   Evans baserer sine konklusjoner på en
undersøkelse av utviklingen i bruk av sitater i vitenskapelige arbeider i
perioden 1945-2005 med basis i 50 millioner artikler. Han har vært spesielt
opptatt av forandringer i siteringsmønster etter 1998 som han fastsetter som
det året hvor digitale artikler har fått et rimelig volum og deretter vokser
kraftig. Artikkelen krever god statistisk og matematisk bakgrunn for å bli lest
med fullt utbytte, men de sentrale konklusjonene er lett forståelige:

– når flere artikler blir tilgjengelig digitalt, blir
færre lest – enn tidligere

– når flere artikler blir tilgjengelig digitalt,
siterer forskere fra færre og ferskere artikler 
– enn tidligere

– når flere tidsskrifter går online, siteres det fra
færre tidsskrifter – enn tidligere

– når tidsskriftene digitaliserer eldre årganger,
bidrar det kun til å øke effektene nevnt i punktene 1 til 3

Dette mønsteret
er uavhengig av om tidskriftene er åpent tilgjengelig (gratis) eller bundet av
lisensavtaler. Evans refererer til forskning på forskeres informasjonsadferd,
som viser at forskere i dag (fortsatt) browser noen kjernetidsskrifter i trykt
eventuelt i digital form. Deretter blir interessante artikler gjennomlest i
trykt form. Ytterligere søk etter informasjon foregår imidlertid nesten
utelukket i det digitale, hvor man også følger siteringer og linker.

Minste motstands vei

Evans forklarer
sine funne med hyperlinkingen, som setter forskere med sammenfallende
vurderinger og interesser hurtig i kontakt med hverandre, med konsekvens at avvikende
synspunkter ikke finner grobunn eller blir oversett. Tidligere forankret
forskere i større grad sin forskning i både nyere og eldre artikler, "tvunget"
som de var til å lese igjennom trykte tidsskrifter og referatorganer. I dette
arbeidet fant forskere mer varierte og relevante synspunkter som baserte videre
arbeid på.

   Dagens teknologi bidrar til at
forskningsmessig consensus oppnås raskere, mener Evans. Det er for øvrig i tråd
med hva pedagoger vet om læring: Den som lærer velger normalt letteste
motstands vei. Internet er en digital tilrettelegging for dette veivalget, og
forsterker vår tilbøyelighet til å gå utenom og dermed slippe brysom læring og
analyse. Det som ikke er lett tilgjengelig er ikke lenger relevant. Den "lange
halen" som mange mener blir bedre synlig i det digitale, lever tvert imot i et
tiltagende mørke, skal vi tro Evans.

Ubehagelige funn

Evans mener
også at hans forskning viser at den trykte katalogens mangel på god
emneindeksering (og det gjelder vel også den digitale katalogen) nettopp bidro
til at forskere tidligere kom over mange interessante eldre artikler når de
arbeidet seg gjennom det ene trykte tidsskriftet etter det andre. Digital
publisering har laget veier rundt denne "hindringen", og følgelig snevres
forskningen inn.

   Evans er forsiktig med å postulere at hans
funn er ubehagelige selv om tittelen på artikkelen indikerer dette: "Electronic
Publication and the Narrowing of Science and Scholarship". Derimot avslutter
han ganske friskt og gjenkjennelig for oss som arbeider ved høgskoler og
universiteter når han hevder at dagens studenter gjenspeiler dette skiftet.
Utdannelsen deres er blitt kortere (raskere), deres temaer er mer spesialiserte
og oppgaver og avhandlinger ligner mer en samling artikler framfor en reell
dissertas.

   God læring må basere seg på at det eksisterer
mange oppfatninger, men krever da større egensats for å komme fram til et
selvstendig standpunkt. Med Internet for hånden blir læring og
kunnskapsutvikling preget av rask tilslutning og kopiering av fremherskende
innsikt. At forskningsartikler i økende grad dokumenterer reproduksjon av viten
er intet nytt, og at studenters læringsarbeid følger samme trend er neppe nytt
for lærere ved høgskoler og universiteter – selv her i landet.

   Kanskje vi bibliotekfolk også burde være noe
mer differensierte i vår lovprisning av digital utvikling. Noen må tørre å
identifisere utviklingens problematiske og uforutsette sider. De finnes. Et enkelt
spørsmål tvinger seg fram: Er det gitt at digitalisering av "alt" har den
effekten vi tror?

Tidsskriftet
Science er litt i tøffeste laget å trenge inn i for undertegnede, men jeg håper
noen av våre bibliotekforskere kunne se i samme retning som Evans og hans
kollegaer. Det er et interessant scenario han trekker opp. Og det har
konsekvenser for bibliotekene framover.

Nettet gjør oss dumme?

Mens vi venter
på hva våre egne forskere mener om Evans arbeid, får vi hygge oss med Google og
alt man kan komme over der. Rett før artikkelen til Evans dukket opp, kom jeg
over en sak på Britannica Blog som jeg likte, men som teknologifikserte
digitale miljøer neppe ville bidra til consensus om. Det handlet om en
bekjennelse av en viss Nicholas Carr, publisert i The Atlantic Monthly med
tittelen "Is Google Making Us Stupid?". Carr hevder at vi snart ser slutten på
lesning, tenkning og endelig slutten på vår egen kultur takket være måten
Internet har endret hvordan vi lærer, samhandler og uttrykker oss. For så vidt
en tanke Evans er inne på men uttrykt i mer forskningsmessig språkdrakt.

   Carr, som bokstavelig talt har tilbrakt sine
beste år på Internet, starter med en personlig bekjennelse som jeg siterer på
originalspråket:

"Over the past few years I’ve had
an uncomfortable sense that someone, or something, has been tinkering
with my brain, remapping the neural circuitry, reprogramming the memory. My
mind isn’t going-so far as I can tell-but it’s changing. I’m not thinking the
way I used to think. I can feel it most strongly when I’m reading. Immersing
myself in a book or a lengthy article used to be easy. My mind would get caught
up in the narrative or the turns of the argument, and I’d spend hours strolling
through long stretches of prose. That’s rarely the case anymore. Now my
concentration often starts to drift after two or three pages. I get fidgety,
lose the thread, begin looking for something else to do. I feel as if I’m
always dragging my wayward brain back to the text. The deep reading that used
to come naturally has become a struggle."

Carr legger
hele skylda på internet for sin egen miserable tilstand. Tilhengere og
motstandere diskuterer "pasienten" på Britannica Blog. Diagnosene er varierte
og delvis spissformulerte. Alt fra at han tar helt feil, til at han ikke kunne
vente noe annet slik han har hengitt seg til PC-skjermen og internet.

   Jeg anbefaler at dere snarest går inn på denne
bloggen og leser videre. Min artikkel har nemlig allerede blitt altfor lang i
følge nyere forskning.