Hva skal vi med bibliotek- og informasjonsvitenskap?

Publisert Sist oppdatert

Ved bibliotek- og informasjonsstudiene på Høgskolen i Oslo hadde ingen av de faglig ansatte doktorgrad i 1995. Nå har nesten halvparten det. I tillegg finnes det et stipendiatmiljø med fem unge forskerrekrutter. Professor Ragnar Audunson går opp i fugleperspektiv og forteller hvorfor denne utviklingen er viktig.

 

– Av professor Ragnar Audunson, JBI, Høgskolen i Oslo




Ved bibliotek-
og informasjonsstudiene på Høgskolen i Oslo hadde ingen av de faglig ansatte
doktorgrad i 1995. Nå har nesten halvparten det. I tillegg finnes det et
stipendiatmiljø med fem unge forskerrekrutter. Professor Ragnar Audunson går
opp i fugleperspektiv og forteller hvorfor denne utviklingen er viktig.

 

Av
professor Ragnar Audunson, JBI, Høgskolen i Oslo

 

Det
er nå drøyt 13 år siden Norges forskningsråd etablerte sitt
bibliotekforskningsprogram med midler fra Statens bibliotektilsyn,
Riksbibliotektjenesten og Nasjonalbiblioteket og med Romlu Enmark som leder og Statistisk
sentralbyråforsker Kari Skrede som sentralt forskningskompetent medlem i
Programstyret.

   Programmets hovedmål var å bidra til å
utvikle norsk bibliotek- og informasjonsfaglig forskning gjennom å bygge en
grunnmur av formell forskerkompetanse. Slik kompetanse var den gangen langt på
vei fullstendig fraværende. Riktignok fantes det på 70- og 80-tallet noen
viktige og svært gode FoU-miljøer innen området bibliotek og datateknologi med
Norsk dokumentdata, BIBSYS-miljøet og BRODD i fremste rekke. Disse miljøene førte
til at norsk bibliotekvesen, når det gjaldt forskning og utviklingsarbeid om
digitalisering og bibliotekautomatisering, lå internasjonalt langt framme, ja
på noen felt helt i front.

   Men innenfor de øvrige delene av bibliotek og
informasjonsvitenskapen var det nok mye hjemmesnekring til lystig
akkompagnement av en variasjon over Kumbels klassiske gruk:

 

Enhver som kan
gripe en penn og utrede

Kan kalle seg
forsker

Som fru Kari
Skrede

 

Den
situasjonen har nå endret seg vesentlig, ikke minst som følge av Bibliotekforskningsprogrammets
arbeid. Det er bygd en grunnmur av forskerkompetanse og det har utviklet seg et
aktivt forskningsmiljø som dekker de ulike sidene av bibliotek- og
informasjonsvitenskapen – kunnskapsorganisering og gjenfinning, digitale
bibliotek, litteraturformidling og forskning om bibliotek- og
informasjonsformidlende institusjoners samfunnsmessige rolle og verdi.

 

Begrunnelser for
forskningen

Neste
trinn i byggingen av bibliotek- og informasjonsvitenskap som forskningsfelt i
Norge er etablering av en doktorgradsutdanning ved Høgskolen i Oslo. Til nå har
vi måttet avlegge våre doktorgrader ved andre universitet i Norge og utlandet. Når
et forslag om en slik utdanning om forhåpentligvis ikke så altfor lang tid
sendes fra Høgskolen i Oslo til NOKUT – det norske akkrediteringsorganet for
høyere utdanning – vil vi bli avkrevd svar på følgende spørsmål: Hvorfor trenger
vi en egen forskerutdanning i bibliotek og informasjonsvitenskap? På ulike
universitetsinstitutt – for eksempel universitetenes institutt for
litteraturvitenskap, informatikk, sosiologi og medier og kommunikasjon – drives
det med forskning som er relevant for bibliotekfeltet. Kan dere ikke klare dere
med den? Hva er det som egentlig konstituerer bibliotek og
informasjonsvitenskap som forskningsfelt og rettferdiggjør egne programmer på
feltet?

   Ett åpenbart svar er naturligvis at de
utfordringene som bibliotek- og informasjonsfeltet står overfor og som
forutsetter forskning dersom de skal håndteres på en adekvat måte, ikke vil gis
førsteprioritet av andre forskningsinstitusjoner enn de som er knyttet til
bibliotek- og informasjonsvitenskapen. La oss ta ett eksempel: Det er nå
etablert et bredt nordisk forskningsprogram om den nordiske
folkebibliotekmodellen, dens rolle i de nordiske velferdsstatene og de
utfordringene denne modellen nå står overfor. De toneangivende universitetene
og høgskolene i Norden som driver forskning og utvikling på feltet, har gått
sammen om en slik felles satsing. Det er lite trolig at forskningsinstitusjoner
knyttet til andre fagområder ville gjøre det. Dette svaret er pragmatisk.

 

Medisin

Det andre svaret på hvorfor vi trenger å bygge
bibliotek og informasjonsvitenskapen som et fullverdig forskningsfelt med egen
forskerutdanning, er prinsipielt og knyttet til fagets karakter av å være
profesjonsvitenskap. Her kan vi sammenligne oss selv med for eksempel medisin.
Medisinen kan ikke klare seg med den forskningen som drives ved universitetenes
institutter for biologi, farmasi, psykologi osv. selv om alle disse fagene
representerer sentrale byggeklosser i det som utgjør profesjonsfaget medisin.

   Slik er det med oss også. Alle profesjonsvitenskaper
har i alle fall to ting til felles: For det første er de tverrfaglige. For det
andre utvikling av praksisfeltets repertoar – raffinering av det og
overskridelse av det – som sin eksistensberettigelse. Jeg husker en
kulturpolitisk forskerkonferanse for noen år siden. Jeg husker et seminar jeg
var på der forskeren som la fram prosjektet sitt, sa at om forskningen hans
viste seg nyttig for praksisfeltet, var det naturligvis en hyggelig
sidevirkning, men for ham som forsker var den praktiske nytten i utgangspunktet
uinteressant. Han drev grunnforskning, må vite.

   En som driver med kreftforskning kan ikke si
det. Heller ikke en som driver med skoleforskning. Eller en som driver med
bibliotek- og informasjonsforskning.

   Profesjonsfaget trenger disiplinforskningen.
Men vi kan ikke klare oss med den. Vi er avhengige av en forskning som har
fokus på profesjonell praksis.

Det
betyr ikke at vi ikke innenfor profesjonsforskningen ikke kan drive
grunnforskning. Michael Preminger ved avdeling JBI disputerte nettopp på en
avhandling om gjenfinning i vektorrom. Hans avhandling kan beskrives som
grunnforskning. Men den er allikevel rettet inn mot å forbedre gjenfinning,
dvs. utvikling av profesjonell praksis.

 

Møteplassen

Det
er forskjell på å bruke biblioteket som datakilde i et forskningsprosjekt som
skal belyse en bestemt teori, for eksempel offentlighetsteori, og å bruke den
samme teorien i et prosjekt som har som mål å utvikle bibliotekarprofesjonens
repertoar med hensyn til å utvikle bibliotekene som en arena for offentlighet.
Samtidig kan profesjonsperspektivet generere innsikter og kunnskaper og supplere
disiplinforskningen bidra til å bringe den videre.

   I prosjektet PLACE som forsker på
bibliotekets potensial som møteplass og bygger av sosial kapital har vi
utviklet begrepsparet høyintensive
versus lavintensive møteplasser. Det
er nettopp profesjonsperspektivet der vi har reflektert over bibliotekenes
særskilte rolle i forhold til å bygge sosial kapital og tillit, som har satt
oss i stand til å utvikle dette begrepsparet. Men det kan være et bidrag i den
generelle forskningen om sosial kapital.

Hva
konstituerer så bibliotek og informasjonsvitenskap som fag? Til nå har vi lagt
vekt på tverrfagligheten og fokuset på praksis. Men det er utvendige trekk som
ikke avgrenser bibliotek- og informasjonsvitenskap fra andre. Ved bibliotek- og
informasjonsstudiene ved Høgskolen i Oslo har vi nettopp avsluttet arbeidet med
en utredning om doktorgradsutdanning i bibliotek- og informasjonsvitenskap.
Siden Høgskolen i Oslo ikke er et universitet, kan vi ikke bare opprette en
doktorgrad. Vi må lage en søknad til NOKUT der vi beskriver fagområdet og
begrunner behovet for en forskerutdanning. Selv om dette er en situasjon vi
ønsker oss bort fra – Høgskolens mål er å bli et profesjonsuniversitet – har
manglende universitetsstatus den fordelen at vi dermed må tenke over hva vi
holder på med. I utredningen sier v blant annet dette om hva bibliotek- og
informasjonsvitenskap er:

   Hovedfokus i bibliotek- og
informasjonsvitenskapen ligger på relasjonen mellom et
informasjonsorganiserende system, for eksempel et bibliotek, og faktiske og
potensielle brukere av dokumentene i dette systemet: Hvordan kan kunnskap, og
informasjon organiseres mest mulig effektivt med sikte på å gjøres gjenfinnbar,
hvordan kan det innholdet som organiseres formidles til brukere og hvordan kan
informasjonsorganiserende og informasjonsformidlende systemer tilpasses
brukeres informasjonssøkeadferd og informasjonsbehov i ulike kontekster?

   Informasjonsformidlende systemer og
institusjoner eksisterer i en samfunnsmessig kontekst hvor de skal fylle en
samfunnsmessig rolle og denne rollen vil i sin tur påvirkes av juridiske,
teknologiske og politiske forhold, for eksempel spenningen mellom
opphavspersoners rettigheter og offentlighetens tilgang, digitaliseringen og
framveksten av det flerkulturelle samfunnet. Å studere
informasjonsorganiserende og informasjonsformidlende institusjoner i en slik
bredere samfunnsmessig kontekst er også en del av bibliotek- og informasjonsvitenskapen.

   Det innebærer at faget vil bestå av delemner innenfor
for eksempel kunnskapsorganisasjon, søking og gjenfinning, demokratisk
offentlighet, mediebruk og formidling. Den enkelte forsker vil gjerne fordype
seg i ett av disse elementene. Men bibliotek og informasjonsvitenskapen består
av helheten av dem med forholdet til praksisfeltet som sammenbindende element
og det er avgjørende at forskerne på disse ulike delfeltene av bibliotek og
informasjonsvitenskapen står i dialog med hverandre.

   Derfor trenger vi å bygge bibliotek- og
informasjonsvitenskap som et eget forskningsfelt.

 

 

Powered by Labrador CMS