Viktig samspillet mellom lærer og bibliotekar

Et nært samarbeid mellom lærer og bibliotekar, er den beste oppskriften
for å styrke elevenes informasjonskompetanse.

– Av Åsne Hestnes, bibliotekar,
Gullhaug skole, Bærum kommune

Erfaringer
viser at et nært samarbeid mellom lærer og bibliotekar, er den beste oppskriften
for å styrke elevenes informasjonskompetanse.

– Av Åsne Hestnes, bibliotekar,
Gullhaug skole, Bærum kommune

Skolen rektor ga meg denne
utfordringen: Å forberede en av planleggingsdagene før skolestart august 2008
ved Gullhaug skole i Bærum. Det ble en todelt dag med innledning i plenum, før
det enkelte lærerteam skulle jobbe med å innlemme skolens bibliotek- og
ikt-plan i planene for det enkelte trinns undervisningsplaner.

   I
innledningen til denne planen heter det at opplæringen i biblioteket er
strukturert i to hovedområder: informasjonskompetanse og lesekompetanse. Disse
to områdene griper inn i hverandre og på mange vis kan vi si at de forutsetter
hverandre.

Ny
type lesing

Derfor måtte det også innledningsvis
handle om lesing. Under forberedelsene kom jeg over en artikkel i New York
Times 27.08.08 – om "lesing" og lesingens fremtid. Artikkelen tar utgangspunkt
i en typisk moderne familie i stua: Mor har bok, far leser avis, barna har hver
sin laptop på fanget. Selv om tenåringene fra starten av er blitt lest for og
tatt med til bibliotek, foretrekkes lesing på nett. Dette faktum er mange
opptatt av: Skolefolk, skolepolitikere, leseeksperter, internasjonale
organisasjoner innen utdanning og lesing.

   Enkelte
mener at surfingen på nettet – disse timene som går fordi man stadig klikker
seg videre til nye sider – representerer en lesingens fiende – at det ødelegger
vår evne til konsentrasjon og fratar oss den felles kulturen som oppstår ved
lesing av bøker.

   Artikkelen
påpeker at ved internett har det utviklet seg en ny type lesing – en lesing som
skolen og samfunnet ikke kan underslå eller overse. Denne leseferdigheten er ikke
noe man lærer eller evaluerer på skolen. Noen mener at dette er ferdigheter som
barn lærer seg av seg selv – barn er smarte – vi trenger ikke lære dem å sende
sms’er på skolen

   Men
mange såkalte web-evangelister hevder at barn BØR evalueres for deres ferdigheter
på nettet på lik linje med måling av tradisjonelle leseferdigheter. Neste år
skal elever i enkelte OECD-land også testes for "elektronic reading".

   Hva
er så forskjellen på det vi tenker som tradisjonell leseferdighet og denne nye
leseferdigheten utviklet gjennom internett bruk? Tradisjonelt har lesing av
trykt tekst vært lesing av en forfatters visjon strukturert med innledning,
midte og avslutning. Lesing på weben innbærer i større grad at leseren beveger
seg fragmentarisk gjennom ulike tekster og skaper sin egen innledning, midte og
avslutning.

Demokratisering

Ungdom er muligens ikke i samme grad
som oss avhengig av lesing som følger den tradisjonelle linjen – verden er jo
heller ikke organisert langs en linje, og weben er ikke organisert i separate
deler eller i kapitler. Så oppstykkethet er noe vi forholder til hele tiden. En
annen sak er vel at det kanskje er et menneskelig grunnleggende behov å skape helhet,
sammenhenger og mening.

   Tradisjonalister
mener at nettets oppstykkethet, mangfold og fragmentiske karakter (vi ledes
stadig videre via lenker) – distraherer mer enn styrker leseren og
leseferdigheten. "What the Web seems to be doing is chipping away our capasity
for consentration and contemplation" – noe som gjør det vanskelig å gi seg i
kast med en tykk bok enten det er en roman eller faglitteratur.

   Dette
er viktige tanker for skolefolk av alle profesjoner, og det bekrefter også det
vi ser og aner i omgang med elever. Man har startet å forske på hvordan
lesingen på internett påvirker leseferdighetene våre og det virker som det er
enighet om at med internett har vi utviklet leseferdigheter som man til nå ikke
lærer eller evaluerer på skolen. Et viktig funn: Ved å gi lavinntektsstudenter
internettilgang hjemme – økte disse studentenes score på lesing og på
karakterer generelt. Disse elevene ville ellers ikke lest bøker – heller sett
på tv. Internettbruk og lesing på nett representerer altså en demokratisering
av informasjon.

Informasjonskompetanse – hva er det?

Det er et fagområde som,
med det varslede utviklingsprogrammet for skolebibliotek fra
Kunnskapsdepartementet, skal styrkes i grunnutdanningen for lærere.
Bibliotekarer har tradisjonelt hatt en instrumentell definisjon av begrepet og
grovt sett definert det som en tredelt ferdighet:1) definere informasjonsbehov,
2) velge riktig kilde for å finne svar, 3) være i stand til å bearbeide/tilegne
seg det svaret. Denne definisjonen er altså ikke knyttet til
informasjonsteknologi og fremstår i dag som snever.

   Informasjonskompetanse i vår tid handler om spørsmålet: Hvordan
omdannes mengden av informasjon til kunnskap? Begrepet har med livslang læring
å gjøre – vi må stadig orientere oss i nye tekniske og kunnskapsmessige
landskap.

   Dette ordet har også en demokratisk dimensjon, slik som hele eksistensgrunnlaget
for folke- og skolebibliotek har det. Ved å gi alle uansett bakgrunn del i
dette, styrkes demokratiet. Det å være informasjonskompetent er etter hvert noe
vi ser på som en forutsetning for samfunnsutvikling og samfunnsdeltakelse.

   I dagens informasjonsteknologiske samfunn må vi derfor utvide
forståelsen av begrepet og snakke om en sammensatt kompetanse som omfatter en
rekke ulike type ferdigheter, kunnskaper og holdninger. Denne måten å forklare
det på er nok den mest gangbare og er dekkende for et moderne uttrykk som information literacy (godt beskrevet av
Christine Bruce: The 7 faces of information literacy, 1997). Det handler om "å
lære å lære".

Blåøyd
Google-generasjon

Louise Limberg ved Høgskolan i Borås
konkluderer gjennom sin forskning blant annet at for mange elever er infosøking
tre ting: å finne etter det rette svaret, søke på web og å få levert oppgaven.
De er i mindretall de elevene som har forstått at informasjonssøking også
handler om å granske ulike kilder for å undersøke/analysere/ sammenligne og
kanskje finne ulike innfallsvinkler til et emne. Limberg viser også at det
legges for lite arbeid ned i utforming av problemstillinger. Mange elever sier klart
at klipping og liming fra internett er i stor grad måten de løser oppgaver på.
Og det er ofte tilfeldig hva de velger som kilder til sine oppgaver. Konklusjon:
Informasjonskompetanse er komplisert og krever systematisk opplæring gjennom
hele skoleløpet.

   British
Librarys undersøkelse fra 2008 "Information behavior of the researcher of the
future" bruker termen "The google generation" om ungdom født etter 1993 som
vokser opp i en verden dominert av internett. Rapporten sier at det ikke bare er
studentenes informasjonssøking som har endret seg med de utallige digitale
valgene. Det samme har skjedd med professorene, foreleserne og praktikerne – vi
beveger oss mer horisontalt i kunnskapsuniverset enn vertikalt.

   Den
engelske undersøkelsen konkluderer blant annet med at de unge har overdreven
tro på egne ferdigheter og liten innsikt i hva de ikke kan på dette feltet. De søker, klikker og skriver ut mer eller
mindre tilfeldige funn. Barn og unges informasjonskompetanse har faktisk ikke
endret seg med ny teknologi – utfordringene er de samme som før! De har mangelfull
forståelse for eget informasjonsbehov, og søkemetodene er ineffektive. Derfor
viser de en preferanse for å uttrykke seg i naturlig språk fremfor å analysere
hvilke ord som kunne være mer effektive å søke på. Google-generasjonen
kjennetegnes også av manglende forutsetning for å vurdere informasjon de finner
på nett.

Egen
erfaring fra 8 år som skolebibliotekar

Forskningen støtter de erfaringer
jeg har høstet gjennom åtte år i et grunnskolebibliotek:

– Informasjonskompetanse ikke et
spørsmål om modenhet.

– Informasjonskompetanse styrker
demokratiet ved å utjevne sosiale forskjeller.

– Det fysiske skolebiblioteket kan
være en nødvendig og viktig tilleggsarena for læring for enkelte elever.

– Størst læringsutbytte når
bibliotekundervisning og klasseromsaktiviteter integreres.

– Viktig at bibliotekar og lærer
samarbeider og informerer gjensidig om sine planer.

– Repetisjon innen bibliotek- og
informasjonsopplæringen nødvendig. Grunnleggende ferdigheter skal
videreforedles oppover i skoleløpet.

– Elever tenker internett før bøker
når de velger kilder, mange ender opp med tilfeldig valgt kilder med for
vanskelig språk.

– Elever finner raskt stoff på
nettet som er objektivt relevant – problem: å velge det som er subjektivt
relevant. Dette gjelder både i forhold til trykte og digitale kilder. Når det
gjelder trykte kilder er elevene hjulpet godt på vei med en oppdatert og
relevant boksamling bygget opp med tanke på brukergruppen. Når det gjelder internett
kan mange dette å surfe – men ikke søke i bibliotekfaglig forstand.

– Vi tenger å utvikle nye
arbeidsmetoder og studieteknikker. De fleste er enige om at oppgaver basert på
klipp og lim fra nettet gir lite læring. Før leste vi trykt tekst, brukte
markeringstusj, skrev stikkord osv før vi gikk videre til egen skriving. Og for
mange skjer jo læringen underveis i denne prosessen. Hva skjer med
læringsprosessen når vi kan "klippe og lime" uten å gå veien om refleksjon? Min
erfaring er at elevene godtar at de ikke kan "klippe-og-lime", men de vet
faktisk ikke hva som er alternativet!

Samarbeid

Bibliotekarers svar på utfordringene
skissert overfor, har vært å definere informasjonskompetanse som et eget fag
med egne undervisningsopplegg. Men det er i den tette sammenvevingen med den
øvrige pedagogiske praksis på skolen, man virkelig kan oppnå resultater i form
at økt informasjonskompetanse hos elevene. Det kan tyde på at
informasjonskompetanse ikke er en allmenn ferdighet man kan tilegne seg isolert
som kan flyttes fra fagfelt til fagfelt. Derfor er det nødvendig med
utviklingstiltak på mange ulike nivå samtidig – fra den enkelte elev, lærer,
klasse og skole til de store nasjonale systemene som produserer, formidler og tilrettelegger
læringsressurser. Et viktig utviklingstiltak på Gullhaug skole er bibliotek- og
ikt-planen (se: www.gullhaug.skole.no) Med planens tiltakssamling vet vi helt
konkret hva vi har å gjøre.

   At
lærere har dette med informasjonskompetanse som et anliggende, synes opplagt
(det handler jo om å lære å lære). Det er mindre opplagt å snakke om
bibliotekaren, fordi man i de fleste skolen ikke har en.

   Ut
fra det vi vet både fra forskning og erfaring om hva elever kan og hvilke
utfordringer bruk av nettet gir oss, er det ikke vanskelig å markedsføre
bibliotekarens kompetanse innad i skolen. Vi har i arbeidet med dette settet av
den nye læreplanen (LK06) bare fått forsterket behovet for det som bør være
bibliotekarens spisskompetanse: litteratur, lesing og opplæring i
informasjonskompetanse.