Er det for mange fotballspillere på fotballandslaget?
Er det for mange med helsefaglig utdanning blant de ansatte på norske sykehus? For mange tannleger på tannklinikkene? For mange musikere i symfoniorkestrene? For mange lærere i skolen? For mange dansere i Nasjonalballetten? For mange fotballspillere på fotballandslaget?
Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo, avd. JBI
Er
det for mange med helsefaglig utdanning blant de ansatte på norske sykehus? For
mange tannleger på tannklinikkene? For mange musikere i symfoniorkestrene? For
mange lærere i skolen? For mange dansere i Nasjonalballetten? For mange
fotballspillere på fotballandslaget?
Slike spørsmål er naturligvis absurde.
Ingen som har som ambisjon å bli tatt på alvor, vil finne på å stille dem. Men
i bibliotekvesenet forekommer det. Det har vi sett både i Aftenposten og Bok og
Bibliotek de siste månedene. Det synes også som om de stiller slike spørsmål,
gjør det i fullt alvor. Derfor er det nødvendig enda en gang å skrive om verdien
av profesjonsfaglig kompetanse generelt og bibliotek- og
informasjonsvitenskapelig kompetanse spesielt.
For det første: De
institusjonene som velferdssamfunnet er tuftet på, konstitueres av profesjoner
og profesjonskunnskap. De medisinske profesjonene og den medisinske
profesjonskunnskapen konstituerer helsevesenet; pedagogisk kunnskap er sentral
i konstitueringen av utdanningsvesenet, jusen konstituerer rettsvesenet – og
bibliotek og informasjonsfaglig profesjonskunnskap konstituerer
bibliotekfeltet. Naturligvis er impulser fra andre fag viktig på alle disse
profesjonsfeltene og naturligvis trenger man mennesker med annen fagkompetanse
til å løse en rekke oppgaver. Det er for eksempel tryggest for oss alle at
sykehusets datautstyr utvikles og driftes av personale med datafaglig
kompetanse og at regnskapets føres av økonomer – skjønt det siste kan de være
grunn til å stille spørsmål ved. Den aktuelle debatten om helseforetakene, New
Public Management (NPM) og regnskapsprinsipper importert fra privat sektor
viser hvor galt det kan gå når mennesker uten forankring i kjernekompetansen
setter seg – eller blir plassert – i førersetet.
Profesjonskunnskap og profesjonsfaglige
vurderinger må være utgangspunkt for praksis i skoleverket. Ikke-medisinere må
ha som utgangspunkt at deres rolle er å betjene og støtte opp under
kjernekompetansen.
For det andre: I alle
profesjoner må vi skille mellom allmennpraktikeren og spesialisten. Slik er det
også på bibliotekfeltet. Allmennpraktikeren representerer fagfeltets førstelinje..
For svært mange formål er det mer hensiktsmessig å oppsøke allmennpraktikeren
enn spesialisten. Skal du ha en generell helsesjekk er det formodentlig bedre å
oppsøke fastlegen enn øyelegen. Men det er avgjørende at det finnes store
sykehus med spesialistkompetanse.
På samme måte er det viktig at vi også på
bibliotekfeltet i tillegg til allmennpraktikeren har ressurssterke bibliotek
som har kompetanse til å håndtere spesialiserte informasjonsbehov. Men akkurat
som det på det medisinske feltet er viktig at allmennpraktikeren og de ulike
spesialistene har samme kjernekompetanse i bunn – det er nødvendig for at de
skal kunne kommunisere med hverandre og gi et helhetlig behandlingstilbud – bør
også ulike spesialister på bibliotekfeltet ha en felles grunnmur av
kjernekompetanse og profesjonsetikk. Fellesskap i kjernekompetanse og
profesjonelt verdigrunnlag binder sammen institusjoner. Uttynning kan føre til
at institusjoner fragmenterer.
For det tredje: Å utdanne
profesjonelle praktikere, betyr ikke bare å utdanne mennesker i fag som er
spesifikke for den aktuelle profesjonen. Alle profesjonsfag er tverrfaglige. De
enkelte disiplinene denne tverrfagligheten er satt sammen av, studeres også av
andre. En som fordyper seg i en disiplin vil sannsynligvis trenge lenger inn i
akkurat den disiplinen enn en som studerer det som en del av en
profesjonsutdannelse.. En biolog har kanskje trengt dypere ned i biologi som disiplin
enn som har studert medisin og en litteraturviter kan helt sikkert mer
litteraturvitenskap enn en bibliotekar.
Men det som kjennetegner en
profesjonsutøver, er integrasjonen av kunnskap fra ulike fagområder og evnen
til å aktivisere denne integrerte og tverrfaglige kunnskapen i konkret
problemløsning, for eksempel knyttet til litteraturformidling. Når man i
profesjonsutdanninger studerer fag som også tilbys andre steder – for eksempel
litterære fag i en bibliotek- og informasjonsfaglig utdanning – skjer det
alltid med utgangspunkt i spørsmål som dette:
Hvordan kan dette faget hjelpe oss til å utvikle
oss som profesjonsutøvere? Hvorfor er dette kunnskap som er viktig for
bibliotekenes rolle i samfunnet? Profesjonell praksis og profesjonens
samfunnsmessige rolle blir brennglasset som samler strålene fra ulike fag og
gir fokus og retning. Det resulterer i kunnskap som er annerledes enn om man
studerer de enkelte fagene hver for seg. Derfor er det ikke likegyldig om en
har studert et fag som en integrert del av en profesjonsutdanning eller
frikoblet fra en slik kontekst. Dannelse er igjen blitt et sentralt tema
innenfor høyere utdannelse. Profesjonell dannelse innebærer at unge mennesker,
i tillegg til å tilegne seg et fags grunnleggende kunnskaper og ferdigheter, i
tre eller fem år gis muligheten til å reflektere over profesjonens
verdigrunnlag og samfunnsmessige oppgaver.
Det er viktig – jeg tror jeg vil bruke et
så sterkt ord som livsviktig – at velferdsstatens institusjoner bemannes og
bekvinnes av profesjonsutøvere som har tilstrekkelig ballast og profesjonell
dannelse til å holde fokus på de sentrale oppgavene og verdiene og stå imot
tilfeldige bølger – fra spillbølgen til NPM.
Hva så med ledelse og
profesjonell fagkunnskap? Er ikke ledelse et eget fag? Nå er effekten av
ledelse ikke så enkel å observere. Det er mange variable som spiller inn og
mange av dem er utenfor kontroll. Men i de tilfellene der sammenhengen mellom
ledelse og resultat er tydelig, ser fagkunnskap ut til å være den mest
avgjørende lederkvaliteten: Det som skjer i et klasserom, er først og fremst et
resultat av lærerens kompetanse som fagperson; kvaliteten på den musikalske
opplevelsen vi har i et konsertlokale er avhengig av dirigentenes musikalske
kompetanse. Det norske fotballandslagets suksess på 1990-tallet ville vært
utenkelig uten Drillos fotballfaglige kompetanse.
Det avgjørende poenget er imidlertid at de
institusjonene som utgjør velferdssamfunnets bærebjelker som helsevesenet,
utdanningsvesenet og – i all beskjedenhet – bibliotekene – ikke er
verdinøytrale. De er ikke "organisasjoner" som kan ledes med utgangspunkt i
utdanning i økonomi og ledelse men institusjoner med et samfunnsoppdrag – ikke
et markedsoppdrag – og et verdigrunnlag. Den viktigste lederkompetansen i slike
institusjoner er dyp forankring i samfunnsoppdraget og verdigrunnlaget. Den
viktigste lederutfordringen er å utvikle og tilpasse verdigrunnlaget og
samfunnsoppdraget til nye utfordringer. På bibliotek- og informasjonsstudiene
ved Høgskolen i Oslo har vi et valgfag for tredjeårsstudentene i
endringsledelse som vi har kalt "Mellom forandring og forankring". Den tittelen
fanger utfordringen vi står overfor ganske presist.
Den dagen skoleledere begynner å snakke om
kunder i stedet for elever, ledere i helsevesenet erstatter pasient med kunde
og bibliotekledere bytter ut begrepet bruker
med det samme kundebegrepet – den
dagen har vi alle et alvorlig problem.
Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo, avd. JBI
Les debattinnlegg av Øyvind Svaleng, Drammensbiblioteket
