G for Gift

Publisert Sist oppdatert

Bare noen få utvalgte fikk tilgang til DDR-bibliotekenes omfattende
samling forbudt litteratur.

De "giftige" bøkene ble merket med G.

 

Tekst og foto: Olav Anders Øvrebø,
journalist

 




Bare noen få utvalgte fikk tilgang til DDR-bibliotekenes omfattende
samling forbudt litteratur.

De "giftige" bøkene ble merket med G.

 

Tekst og foto: Olav Anders Øvrebø,
journalist

 

I en seksjon av kjellermagasinet
til et bibliotek sentralt i det østlige Berlin står hylle på hylle med bøker og
tidsskrifter. Ikke så uvanlig, akkurat, inntil man ser nøyere etter. Alle
bokryggene er merket "G" – for "Gift", får jeg forklart.

     Først
virker det som en ganske dårlig spøk. Riktignok har jeg lest om
"giftskapene" i DDR-bibliotekene, men alltid gått ut fra at det var
omverdenens, Vestens, betegnelse. Men nei. G-merket er påført av
DDR-bibliotekarene, og det står faktisk for gift.

     I
hyllene står verk av mange typer: vestlig kritikk av marxistiske teser;
analyser av Lenin og Stalin; nasjonalsosialistisk litteratur fra
mellomkrigstiden. Til den siste kategorien hører en praktutgave av "Mein
Kampf".

 

"Sperrbibliothek"

Selv før DDR var formelt etablert i
den sovjetiske okkupasjonssonen etter Hitlers fall begynte partifunksjonærene å
sette opp lister over forbudt litteratur. Verkene ble plassert i et såkalt
"Sperrbibliothek". Alt i 1955 inneholdt det om lag 150.000 bind,
skriver bibliotekaren Raimund Waligora i en artikkel om DDR-bibliotekenes
giftskap.

     Sensursystemet
kan spores tilbake til en felles ordre fra alle okkupasjonsmaktene.
Seiersmaktene ville hindre tilgangen på nazistisk litteratur. I DDR utvidet man
raskt sensuren til andre typer lesestoff. Litteratur skrevet av
"sosialismens motstandere" og "folkefiender" ble satt på
den såkalte Leipzig-listen, som ble utvidet og vedlikeholdt gjennom hele DDRs
historie.

     Det
var særlig ved nasjonalbiblioteket i Leipzig og statsbiblioteket i Berlin at
man bygde opp store spesialmagasiner – eller giftskap. Mindre samlinger befant
seg i andre fag- og forskningsbiblioteker. Som forbudt definerte man etter
hvert også pornografi, også kalt "skitten" og "slibrig"
litteratur. Andre kategorier var seksualvitenskapelige verker, opplyser
biblioteksleder Matthias Miller ved Deutsches Historisches Museum. Interessant
nok var også antinazistisk litteratur og vitenskapelige verker om nazitiden
ansett som "gift".

     Den
vestlige giftlitteraturen fra etterkrigstiden ble merket på en spesiell måte,
med en rød skråstrek. Disse bøkene ble kjøpt inn for dyr vestlig valuta, men
ble bare gjort tilgjengelig for forskere med partiboken i orden.

     I
DDRs første år kunne bare statssekretæren for høyskoler personlig gi tillatelse
til innsyn i giftlitteraturen. Senere ble dette endret, slik at lederen for det
enkelte bibliotek fikk ansvaret.

 

Streng adgangskontroll

Et av bibliotekene med farlige
bøker i magasinet tilhørte DDRs Museum für Deutsche Geschichte i Øst-Berlin,
som ble opprettet i 1952. I dag huser hovedbygningen Zeughaus med inngang fra
Unter den Linden Deutsches Historisches Museum, Tysklands viktigste museum for
tysk historie. Zeughaus er pusset opp, og den kinesisk-amerikanske arkitekten
I.M. Pei har signert et eget nybygg som huser de skiftende utstillingene.

     Bibliotekar
Martina Habedank (bildet) begynte i biblioteket på slutten av 1980-tallet, før Murens
fall. De fleste brukerne av DDRs eget historiske museum var forskere. De måtte
ha adgang også til kildene merket "G", forteller hun.

     I
forskningsavdelingen for samtidshistorie kunne man av og til møte fjes kjent
fra høyere sirkler i DDR.

     –
Når noen i en høyere posisjon hadde dummet seg ut, eller noen begynte å markere
seg som kritiske, ble de plassert her eller i statsbiblioteket som forskere,
sier hun.

     Bibliotekets
bøker er ikke til utlån, bare til gjennomsyn på lesesalen, og slik var det i
DDR-tiden også. Men lokalene er ikke de samme gamle. I 2000 flyttet biblioteket
fra museets hovedbygning til en gammel tidligere bankbygning på baksiden av
museets hovedbygning. Lesesalen er gedigen: påkostet med marmor og utsmykket
med intrikate flismønstre.

 

Privilegerte bibliotekarer

Historien om hvordan Martina
Habedank havnet i det historiske museets bibliotek sier også sitt om
begrensningene og mulighetene i DDRs kultursektor.

     –
Jeg ble bibliotekar fordi jeg visste at da ville jeg få tilgang til all
litteratur. En trang til å lære lå bak, sier hun.

     Habedank
begynte karrieren i et bydelsbibliotek i Berlin. Friedrichshagen-Köpenick var
et godt sted å bo, forbeholdt folk med gode forbindelser. Litteraturinteressen
var betydelig, og Habedank begynte å bygge opp et barnebibliotek som var godt
besøkt. Utlånstallene var høye, konkurransen fra andre kulturtilbud minimal.
Habedank følte hun fikk etterlevd idealet om å formidle litteratur, og hadde
sin beste tid i DDR.

     Senere
arbeidet hun i arbeiderbydelen Schöneweide, og ble kvitt noen illusjoner.
Arbeiderne ble forherliget i arbeider- og bondestaten, men på biblioteket
etterspurte de bare krim og utopisk litteratur, Goethe ville de ikke vite noe
av, forteller Habedank.

     Etter
en periode som hjemmeværende ville hun på midten av 1980-tallet tilbake i
yrkeslivet. Det viste seg å bli mer enn vanskelig. Broren hadde giftet seg med
en israelsk kvinne. I DDR måtte arbeidssøkende fylle ut et spørreskjema, og
opplysningen om svigerinnens nasjonalitet sørget for bråstopp i
ansettelsesprosessen.

     Løsningen
ble kontakter: Hennes historikerfar hørte om en ledig stilling ved det
historiske museets bibliotek. Personalsjefen ansatte Habedank på flekken uten å
bry seg om spørreskjemaet. Dagen etter gikk kvinnen ut i pensjon, og det ble
ikke snakk om å omstøte ansettelsen.

 

Nøytralisering av giften

I museumsbiblioteket stiftet
Habedank bekjentskap med giftskapet, en type magasin bydelsbibliotekene ikke
hadde. Kort tid før DDR raknet og Muren ble åpnet, var det tegn til oppmykning
også i omgangen med farlig litteratur. Man begynte å gå gjennom bøkene merket
"G", forteller Habedank. Selv om en bok nå ble ansett som ufarlig,
ble imidlertid ikke G-en fjernet. Istedenfor ble det satt en "O"
foran – o for ohne.

     Med
et pennestrøk fra gift til "uten gift"! Igjen lurer jeg på om det er
bibliotekshumor jeg har med å gjøre, midt oppe i dette alvorlige temaet.
Kanskje nettopp derfor?

     Denne
måten å beholde G-merkingen på har uansett sine fordeler i dag. Man mister ikke
oversikten over hva slags litteratur som ble ansett som farlig, og giftskapet
kommer til nytte igjen som kilde til objekter til museets utstillinger.
Habedank peker på en mann som sitter i et hjørne av lesesalen og arbeider. Han
er i gang med forarbeider til en stor Hitler-utstilling som museet har på
programmet høsten 2010.

 

Tilsig av gammel gift

Å føre lister over forbudt
litteratur og deponere den i avlåste magasiner med tilgang kun for spesielt
autoriserte – dette er ikke en DDR-oppfinnelse. Tradisjonen går tilbake til den
spanske inkvisisjonen og dens berømte indeks over forbudte bøker, sier
biblioteksleder Miller.

     Ei
heller opphørte giftskapene helt å eksistere da DDR imploderte. Biblioteket ved
det historiske museet får stadig gaver fra folk som har ryddet på loftet og
oppdaget en uønsket samling fra 1920- og 30-tallet, forteller bibliotekslederen.
Den tidens raselære og annet nazigrums er fortsatt ikke lov å selge i dagens
Tyskland, heller ikke i antikvariatene. Begrunnelsen for innsnevring av ytringsfriheten
hentes i landets tunge historiske arv og ansvar.

     Giftskapet
eksisterer altså for så vidt ennå, men har først og fremst historisk verdi i
dag.

     –
Det er ikke egentlig et låst skap mer, men en del av materialet fra DDR som vi
viderefører for å holde samlingen intakt, sier Miller.

     Man
må ikke lenger være forsker med løyve for å få eksponere seg for
giftlitteraturens innflytelse.

     –
Kommer noen i dag og ber om å få utlevert Mein Kampf eller Goebbels’ dagbøker,
så får de også det, sier Miller.

     Likevel,
man følger med på hva som bestilles.

     –
Hvis noen kom og bestilte denne typen G-litteratur i stor stil, ville jeg
undersøke nærmere hva dette var for noe og om det ligger noe virkelig
forskningsmotiv bak, sier Miller.

 

 

Kilde: Raimund Waligora: "Der
Giftschrank der Staatsbibliothek Berlin", artikkel i boken "Heimliche
Leser in der DDR".

 

 

 

Powered by Labrador CMS