Joda, jeg er østtysker
Finnes det en særegen DDR-bevissthet? Et komplisert
spørsmål som vil få ulike svar ut fra hvem du spør. Universitetsbibliotekar
Almuth Gastinger ved NTNU i Trondheim sier at bevisstheten kom først etter at
muren falt. – Jeg er først og fremst fra Øst-Tyskland og ikke fra Tyskland,
sier hun i dag.
Tekst: Odd Letnes
Foto: Stefan Christ
Finnes det en særegen DDR-bevissthet? Et komplisert
spørsmål som vil få ulike svar ut fra hvem du spør. Universitetsbibliotekar
Almuth Gastinger ved NTNU i Trondheim sier at bevisstheten kom først etter at
muren falt. – Jeg er først og fremst fra Øst-Tyskland og ikke fra Tyskland,
sier hun i dag.
Tekst: Odd Letnes
Foto: Stefan Christ
Bok og Bibliotek: Du er i dag universitetsbibliotekar i Norge.
Hvilke erfaringer har du som bibliotekbruker fra oppveksten i DDR?
Almuth Gastinger: Jeg
har vært en vanlig bibliotekbruker. Som barn lånte jeg bøker på
folkebiblioteket, men ikke så veldig ofte. Selv om jeg var en lesehest, trengte jeg ikke å gå på biblioteket siden vi hadde mange bøker hjemme. Mine
foreldre eide bl.a. bøker av både Christa Wolf, Stefan Heym, Hermann Hesse,
Heinrich Böll, Virginia Woolf, Karl May (to gamle utgaver som var skrevet på
gammeltysk) og bøker av andre forfattere, som man ofte ikke fikk kjøpe. Jeg
selv samlet bøker fra Jules Verne. Jeg leste russiske klassiske forfattere som
Dostojevski, Puschkin, Tolstoi og Gorki, franske som Jean de La Fontaine, Honoré de
Balzac, Stendhal, Hugo og Zola, amerikanske som Hemingway, Edgar Allan Poe,
Mark Twain og engelske som Shakespeare, George Orwell, Charles Dickens.
Alt
dette leste jeg før jeg begynte på universitetet. Men på skolen leste vi også
chilenske Pablo Neruda, "Das Kommunistische Manifest" av Karl Marx og Friedrich
Engels, og selvfølgelig tyske klassikere som Goethe, Schiller, Lessing og andre
berømte forfattere som Heinrich Heine, Theodor Fontane, Thomas Mann, Bertolt
Brecht. Som student i DDR brukte jeg biblioteket jevnlig. Pensumbøker ble ikke
kjøpt men lånt på biblioteket. Det samme gjaldt forskningslitteraturen.
BoB: Mye av det du
nevner er vestlig litteratur. Hvordan fikk din familie tak i disse bøkene, var
ikke de forbudt i DDR?
Gastinger: Jeg ville
nok ikke si at så mange av disse bøkene er typisk vestlig litteratur. De fleste
forfatterne er jo klassikere og disse var ikke forbudt. Moren min fortalte meg
at de kjøpte alle sine bøker på en lovlig måte. Stefan Heym f. eks. fikk riktignok
ikke lov å publisere sine bøker i DDR etter 1965, men tidlig på 1970-tallet ble
forbudet opphevet i noen år og da kunne man kjøpe noen av hans bøker. Jeg vet
ikke om Hesse, Böll eller Woolf var forbudt, det tror jeg faktisk ikke. Men det
var nok veldig vanskelig å få tak i bøker fra disse og mange andre forfattere. Vi
var heldige fordi moren min hadde en venn som jobbet i en bokhandel. Han visste
hvilke bøker vi var interessert i og vi kunne så kjøpe dem når de fikk dem inn.
BoB: Hvilke tanker
hadde du om det å være DDR-borger?
Gastinger: Jeg tror
ikke at jeg som barn eller ungdom hadde spesielle tanker om det å være
DDR-borger. Mange hadde nok ønsket å kunne reise hvor de ville og ha et større
tilbud av mat, klær, møbler osv. Men min familie var relativt privilegert siden
moren min var (og er) lege og hadde pasienter fra alle yrkesgrupper. Det
betydde f. eks. at når en matbutikk fikk levert appelsiner eller bananer, så
ringte de til moren min og spurte om hun ville ha noe.
Da
jeg begynte på universitetet tenkte jeg nok mer på hva det betyr å bo i DDR,
men det var ikke slik at jeg savnet noe spesielt. Dette følte jeg først når jeg
ble kjent med studenter fra vestlige land som var på sommerkurs på mitt
universitet. Når vi skulle si "ha det" til hverandre gikk det opp for meg at
jeg er avhengig av deres besøk om jeg vil se dem igjen. Denne tanken var
grusom.
Var
jeg naiv? Det var jeg sikkert, men jeg hadde virkelig hatt et godt liv så langt
og var en type som tilpasset seg ganske bra, om ikke helt.
Dette vakttårnet sto midt i dødssonen, et belte av kontrollmekanismer på østsiden av muren, som skulle hindre østtyskerne i å flykte til Vest-Tyskland.
BoB: Hadde du en
særegen DDR-bevissthet?
Gastinger: Jeg tror
ikke at jeg hadde den så veldig før muren falt, men jeg fikk den etterpå. Og er
ikke det normalt? Jeg vokste opp i DDR og var nesten 25 år da jeg flyttet. Det
har selvfølgelig preget meg. Det har mye med identiteten min å gjøre, tror jeg.
Og jeg føler meg mer – og sier det også – fra Østtyskland enn fra Tyskland.
Tyskland som gjenforenet land har jo bare eksistert i 19 år og 12 av dem har
jeg bodd i Norge.
BoB: Oppbyggingen av
DDR handlet også om opprusting av kulturlivet – alt fra lokale aktiviteter til
monumentale satsinger som ny opera i Leipzig. Hvordan opplevde du kulturlivet i
DDR?
Gastinger: Jeg
opplevde kulturlivet som veldig mangfoldig. Mange DDR-borgere brukte de gode og
billige tilbudene mye. Siden jeg vokste opp i Fürstenwalde/Spree som som lå bare en time med tog fra Berlin, hadde vi et
teaterabonnement på skolen. En gang i måneden dro derfor klassen til Berlin og
så et teaterstykke eller en opera/operette. Jeg husker veldig godt at jeg på
universitetet noen ganger tenkte at det er for mange tilbud og jeg ikke vet hva
jeg skal velge. Tilbudet gjaldt både rocke- og klassiske konserter,
danseforestillinger, opplesningskvelder, filmfremføringer, politiske
diskusjonskvelder osv. Vi hadde også arbeidsgrupper (hobbygrupper) eller
klubber for alt fra sjakk, formasjonsdans, film, litteratur til sport, kor,
kammerorkester eller jazz.
BoB: Så du
"vest-tv"? Hvordan opplevde du i så fall det?
Gastinger: Ja, siden
jeg vokste opp ikke så langt fra Berlin kunne min familie se "vest-tv" – "Westfernsehen"
som vi kalte det. Jeg kan ikke huske at jeg tenkte så veldig mye over det eller
syntes at det var noe spesielt. Mer eller mindre alle gjorde det. Det østtyske
fjernsynet var jo ofte kjedelig og ensidig, særlig nyhetene. Jeg må innrømme at
norsk tv minner meg noen ganger om østtysk tv, særlig når det gjelder nyheter.
BoB: Hvordan opplevde
du høsten 1989, med Mandagsdemonstrasjoner og økt press på det styrende
regimet?
Gastinger: Jeg fikk
min eldste datter 22. juli det året og var naturlig nok veldig opptatt av henne.
Men jeg så mye på tv på denne tiden og diskuterte utviklingen med venner og min
familie – jeg bodde hjemme hos foreldrene mine i 3 måneder på denne tida.
For
min familie ble det hele veldig spennende i midten av september når min søster
og hennes mann flyktet til Budapest via den "grønne grensen" mellom Tsjekkoslovakia
og Ungarn. Hun hadde ikke sagt ett ord til oss og vi ble veldig overrasket da
vi oppdaget det, men også bekymret fordi vi ikke visste når vi ville se henne
igjen.
Ellers
syntes jeg selvfølgelig at det økte presset var noe veldig positivt. Men til og
med etter murens fall trodde jeg at DDR kunne bestå som en egen stat og utvikle
seg til et (sosialistisk) demokratisk land. Men det var for sent, både på grunn
av økonomien og befolkningen som ville noe annet.
9. november opplevde jeg i min leilighet i Ilmenau, hvor jeg studerte. Min
kjæreste og andre venner ville dra til BRD-grensen som ikke var så langt fra der
vi bodde. Jeg bestemte meg for ikke å bli med siden min datter bare var på 3 ½
måneder, for det var en veldig kald natt og situasjonen var fortsatt litt
uoversiktlig. Men dagene etter gikk det opp for meg/oss at dette var en av de
største dagene i vår historie. Når jeg ser på bilder eller filmer fra disse
dagene får jeg fremdeles frysninger og begynner å gråte.
BoB: Hva opplevde du
som de største endringene i tiden som fulgte etter november 1989?
Gastinger: Den største
endringen var nok friheten. Livet var ikke mer så forutbestemt og tilrettelagt.
Etter den første gleden hadde nok mange problemer med det. Frihet betyr ansvar,
og de fleste DDR-borgere var ikke vant til å bestemme alt selv. Mange mistet
jobbene sine og hadde dermed ikke råd til å utnytte den nye friheten, særlig
reisefriheten, skikkelig.
Personlig
opplevde jeg at hverdagen ikke ble så annerledes, i hvert fall ikke på
universitetet. Jeg begynte å ta en doktorgrad sommeren 1990, og jeg vil påstå
at måten å forske på var lik, bortsett fra at man hadde tilgang til mer
litteratur etter murens fall.
