Leselyst i kontrollstaten

– Vi kan fastslå at unge mennesker vet lite om DDR og "Die Wende"
(vendepunktet, revolusjonen i 1989), sier biblioteksjefen i Schwerin,
Heidrun Hamann.

Fra bibliotekar i DDR til
biblioteksleder i det forente Tyskland: Heidrun Hamann forteller om sine
erfaringer med to systemer.

Tekst: Odd Letnes, redaktør,  og Olav Anders Øvrebø, journalist

Foto: Odd Letnes

– Vi kan fastslå at unge mennesker vet lite om DDR og "Die Wende"
(vendepunktet, revolusjonen i 1989), sier biblioteksjefen i Schwerin,
Heidrun Hamann.

Fra bibliotekar i DDR til
biblioteksleder i det forente Tyskland: Heidrun Hamann forteller om sine
erfaringer med to systemer.

Tekst: Odd Letnes, redaktør,  og Olav Anders Øvrebø, journalist

Foto: Odd Letnes

Heidrun Hamann (55) utdannet seg til bibliotekar i DDR og arbeidet ved
det kombinerte forsknings- og folkebiblioteket WAB i Schwerin. Siden 1992 har
hun ledet biblioteket i byen som nå er delstaten Mecklenburg-Vorpommerns
hovedstad. Vi stilte henne noen spørsmål om biblioteker og samfunn i under
kommunismen og i dag.

Psykiater og bestsellerforfatter Hans-Joachim
Maaz har sagt følgende i et intervju med Spiegel Online: "I 1990 begynte
en tilpasningsprosess. Øst-tyskere vurderte hvordan de skulle finne seg til
rette og hvordan de skulle tilpasse seg de nye forholdene. En gjennomgang av
spørsmål som – hvordan påvirket DDR meg? Hvordan handlet jeg? Hva ble det av
meg som menneske? Slik ettertanke ble det lite eller ingenting av."
Hvordan forstår du denne uttalelsen?

Hamann: På dette spørsmålet finnes det intet allmenngyldig svar. Hver
og en av oss har sin egen historie. Det fantes de mest forskjellige subjektive
erfaringer, også blant bibliotekarene. Når man omtaler DDR står man ofte
overfor farer som ufarliggjøring, nostalgi, mangel på differensiering, eller
fortrenging. I film eller litteratur blir satire ofte brukt. Dermed blir
oppgjøret med DDR-historien trukket langt over mot det komiske. Mangfoldet av
reaksjonsmåter er veldig stort.

I DDR fantes det ikke demokratisk frihet,
ytringsfrihet, frihet til å samles, reisefrihet osv. På hvilken måte påvirket
dette arbeidet som bibliotekar?

Hamann: Jeg tilhører altså den "innfødte" generasjonen, jeg er født og
oppvokst i DDR med alt det måtte medføre av bagasje. Jeg var heldig og fikk
jobbe sammen med eldre bibliotekarer som både hjalp og ledet meg på min
yrkesmessige vei. Humanistiske tankesett ble dermed indirekte videreformidlet.
Ved offisielle arrangementer, utstillinger osv. ble temaene staten ønsket eller
beordret fulgt opp, men det var også et visst spillerom for andre temaer. Man
måtte bare ta dem opp på en naturlig og diskret måte. Men vi fungerte innenfor
en sentralisert struktur hvor instruksjonene og oppgavene kom ovenfra.

Hva var de største forskjellene mellom de
offentlige bibliotekene i DDR og i BRD?

Hamann: Bibliotekene i DDR hadde en helt annen funksjon enn i
Vest-Tyskland. Det var for eksempel en overenskomst mellom kultur- og
utdanningsdepartementene som forpliktet bibliotekene og skolene til
biblioteksundervisning i 2., 5. og 8. klasse.

      Bibliotekenes økonomiske
situasjon var også sikrere i DDR. Dette betydde ikke nødvendigvis at alle
ønsker og prosjekter kunne realiseres. Til det manglet man håndverkere og
materialer. Moderne bokhyller og så banale ting som katalogskuffer var det
umulig å oppdrive. Vedlikeholdsarbeid tok årevis og biblioteksutbygginger ble
utsatt igjen og igjen.

      En systematisk utvidelse av
bokutvalget, om det hadde vært mulig i DDR-sammenheng, kunne heller ikke
gjennomføres. Landets økonomiske problemer gjenspeilet seg også i
bokproduksjonen. Ofte tok det årevis fra en bok var bestilt til den ankom
biblioteket. Bestillingen kunne man gjøre både i den lokale bokhandelen og Leipziger
Kommissions- und Großbuchhandel (den sentrale bokgrossisten i DDR, red.anm). De
lokale bokhandlerne ville helst slippe å ha bibliotekene som kunder, dette var
i alle fall erfaringene vi gjorde i Schwerin. Opplaget til etterspurte bøker
var rett og slett ikke stort nok til å dekke alles behov. Som bokhandler var
man derfor mer interessert i privatkunder da disse kunne dekke andre av
dagliglivets behov som en slags gjenytelse. Den ene tjenesten er den annen
verdt. Her hadde ikke bibliotekarene noe å tilby. Etter murens fall endret
dette seg totalt og bibliotekene blir nå sett på som gode kunder.

      Selv om bibliotekene var
statlig kontrollert, hadde de stor selvstendighet. WAB var en del av byen
Schwerin og fikk dermed årlig tildelt gitte økonomi- og personalrammer.
Innenfor disse kunne biblioteket bevege seg relativt fritt. For eksempel gjaldt
dette ansettelser. Det var ikke bare fagpersonell som ble ansatt av direktøren,
det gjaldt også alle andre medarbeidere som vaktmester, sjåfør og renholdere.
Biblioteket var ansvarlig for alle deler av virksomheten. Sånn er det ikke
lenger. Ansettelser ligger nå hos bymyndighetene og bygningsvedlikehold osv er
et kommunalt ansvar.

      Etter murens fall måtte vi
tenke nytt. Vi måtte lære oss å definere og forsvare bibliotekets posisjon i
kommunen og i offentligheten.

Var bibliotekene fullstendig kontrollert av staten (kommunistpartiet
SED) eller fantes det en viss frihet? Hva var i såfall betingelsene?

Hamann: DDR var uten tvil en kontrollstat. Vi tenkte bare ikke på det
hele tiden og følte oss ikke satt under konstant press. Det fantes naturligvis
frihet og frie nisjer, som for eksempel i det private rom. På vegne av Schwerin
bibliotek kan jeg si at vi hadde en veldig liberal og lojal direktør. Man kan
si at han ga oss frie tøyler og beskyttet oss mot angrep utenfra. I mange andre
biblioteker så det helt annerledes ut. Byen Schwerin var kanskje
"uviktig" og dermed et unntak. Byen var ikke et intellektuelt sentrum
og det fantes ikke viktig industri i regionen. Dermed var ikke byen like mye i
"Zentralens" fokus. Teateret i Schwerin, for eksempel, var på 80-tallet
landskjent for sine kritiske scenestykker.

Hva var bibliotekenes viktigste mål,
opplysningsfrihet eller formidlingen av SEDs politikk?

Hamann: I dag må jeg helt entydig fastslå at også innenfor
biblioteksystemet var hovedoppgaven å videreformidle politikken til SED. Selv
om vi til daglig ikke var dette særlig bevisst, så var det ikke mulig å sette
seg opp mot den statlige linjen, i hvert fall ikke i det offentlige rom.

      Engasjerte bibliotekarer
bidro med mye idealisme til økt leselyst og formidling av kunnskap og
litteraturtradisjoner, selv under de vanskelige forholdene i DDR. I
alminnelighet spilte lesing en stor rolle, større enn i Vest-Tyskland og større
enn i dag. Våre bruker- og utlånstall var enormt høye.

Hadde du egne erfaringer med Stasi?

Hamann: Jeg personlig har ikke hatt noen erfaring med Stasi. Alle som
jobbet på biblioteket visste at direktøren og personalsjefen hadde offisiell
kontakt med den statlige sikkerhetstjenesten. Slik var det sikkert ved andre
biblioteker eller kulturinstitusjoner også. Denne offisielle kontakten betydde
ikke nødvendigvis at man var en uformell Stasi-medarbeider. Disse ble uansett
ikke avslørt før etter murens fall.

Vi er blitt fortalt at bøkene om Pippi
Langstrømpe var forbudt i DDR. Nå ville man kalt dette direkte sensur, og
sensur går ikke overens med "den bibliotekariske ideologi"?

Hamann: I DDR var det mange bøker som ikke ble vist frem eller som var
direkte forbudt. Bøkene til Astrid Lindgren kunne man derimot finne i
barnebokavdelingen. Pippi Langstrømpe og Emil var også elsket av barna i DDR.
Dette gjaldt også for forfattere som Erich Kästner og Otfried Preußler.
Problemet var heller at opplagene aldri strakk til. Reservasjonslistene for
disse bøkene i datidens biblioteker var alltid veldig lange.

      For å vise hvor åpne man var
for verden fantes det i DDR-bibliotekene egne reoler med verdenslitteratur.
Naturligvis måtte tema og innhold passe inn i konseptet, men både skandinaviske,
amerikanske, spanske og franske forfattere ble utgitt. Det var vanskeligere for
vest-tyske forfattere. Utenom Heinrich Böll, Günter Grass og Siegfried Lenz ble
bare ytterst få vest-tyske forfattere tilbudt. Sensuren var også veldig streng
for DDR-forfattere som ble sett på som systemkritiske. For disse var det ofte
kun én mulighet, utreisen til Vest-Tyskland. Jeg husker godt utgivelsen av "Der
Wundertäter" del 3 av Erwin Strittmatter, en tvers igjennom systemtro
forfatter. Denne del 3 ble trykket, men det første opplaget kom aldri frem til
leserne. Hele opplaget gikk til Stasi eller til hæren. I denne utgaven skrev
Strittmatter om tabu-emnet sovjetiske soldaters voldtekter av tyske kvinner i
tiden etter den 2. verdenskrig. Det finnes mange slike eksempler.

Til slutt: Hva ser du som den største
fremtidige utfordringen i tysk biblioteksvesen?

Hamann: Personlig kunne jeg ønske at den strenge delingen mellom
forsknings- og offentlige biblioteker opphørte. Denne strenge delingen mellom
kompetanseområder eller fagtankegang hvor det offentlige er her og det
vitenskapelige der, bør bort. I dette henseende var DDRs biblioteksvesen lenger
framme. Kanskje vil den elektroniske tidsalderen her vise seg å være til nytte.
De moderne mulighetene og den økende digitaliseringen bryter ned disse
tradisjonelle grensene.

      De offentlige bibliotekene er
som regel et kommunalt anliggende og overlever på kommunens nåde. De hører til
en kommunes såkalte frivillige oppgaver og blir fort angrepet i økonomisk
trange tider. De ligger alltid under sparelupen og må år etter år kjempe for en
fornuftig økonomisk ramme. Jeg kunne ønske at man utviklet forsvarlige
standarder for bibliotekene. Det finnes en spe begynnelse til dette, flere
delstater snakker om egne bibliotekslover og egne utviklingskonsepter for
bibliotekene.

      Den nevnte sektortankegangen
har også med det faktum å gjøre at offentlige biblioteker i Tyskland ses som et
kulturelt anliggende. Dermed blir utdanningsoppdraget, som bibliotekene
absolutt ivaretar, gitt for lite oppmerksomhet eller rett og slett ignorert.
Også her må man tenke nytt, så vel politikere som bibliotekarene selv. Det
moderne kunnskapssamfunnet stiller oss overfor store utfordringer, som det
gjelder å kunne håndtere.