Når noen sa «Onkel Emil er her», visste vi beskjed.

Publisert Sist oppdatert

30 år i redaksjonen til det østtyske fagtidsskriftet "Der Bibliothekar". Bok og Bibliotek gjengir her et intervju med redaktør Franz
Hannuth.

 

 




30 år i redaksjonen til det østtyske fagtidsskriftet "Der Bibliothekar". Bok og Bibliotek gjengir her et intervju med redaktør Franz
Hannuth.

 

 

 

 

 

Der Bibliothekar
("Bibliotekaren") ble gitt ut av forlaget Bibliographisches Institut
i Leipzig. Bortsett fra den administrative plasseringen, øvet forlaget noen
innflytelse på utformingen av tidsskriftet?

 

Hannuth: Man må være klar over at
Der Bibliothekar ikke alltid tilhørte Bibliographisches Institut. Fram til 1953
ble fagtidsskriftet gitt ut av forlaget Volk und Wissen i Berlin, og fra 1954
til 1963 av Verlag für Buch und Bibliothekswesen i Leipzig. Fra 1964 var
tidsskriftet hos Bibliographisches Institut. Samtidig overtok instituttet
publiseringen av bibliotekfaglig litteratur.

     For
de offentlige bibliotekene var dette ingen optimal løsning. Biblioteksvesenet
ble nå en liten avdeling i Bibliographisches Institut. Forlaget var vant til å
oppnå store opplag og inntekter med "Duden", "Kleine
Enzyklopädie" og leksika. Derfor hadde det offentlige biblioteksvesenet
problemer med å gi ut bestemte typer faglitteratur – for eksempel i et opplag
på 7000 rettet mot biblioteksledere som hadde dette som bijobb.

     Ved Verlag für Buch und Bibliothekswesen var
kontakten relativt tett. Forlagssjefen besøkte ofte redaksjonen i
Berlin, diskuterte viktige initiativer og kontrollerte oss på noe mistroisk vis
– liksom under mottoet "ikke gi oss noe politisk trøbbel". Ved
Bibliographisches Institut var vi ikke i sentrum for interessen og hadde dermed
større frihet. Men så snart noe ikke stemte politisk, kom også her
forlagssjefen til Berlin. For eksempel: Da vi portretterte Hans Cibulka,
distriktsbibliotekar i Gotha og en anerkjent lyriker i DDR, fikk jeg som
ansvarlig for artikkelen ubehageligheter på grunn av en detalj. Hans Cibulka
var en av de fordrevne fra Sudetenland. I portrettet sto det at han kom som
"flyktning" fra Tsjekkoslovakia til østsonen (den østlige,
Sovjet-kontrollerte delen av det okkuperte Tyskland, red.anm). I offisiell
DDR-sjargong skulle han vært omtalt som "forflyttet" (jeg forhørte
meg deretter hos Cibulka og andre – selvfølgelig kom de som flyktninger).

     Men
alt i alt var forlaget ganske rause mot oss, også materielt sett, for det hadde
en romslig økonomi. Generelt var det sånn at de "fra oven" bare
brydde seg om den overordnede redaksjonelle linjen. Det var alltid stort
spillerom mellom ordre og forslag og gjennomføring. På nesten alle nivåer i
kultursektoren var det overlatt et ganske stort spillerom for medarbeiderne
innenfor en fastlagt ramme. På mange måter hadde det vært lettere hvis man
hadde hatt lovfestede målsettinger å forholde seg til.
Altså: Det absolutte diktaturet fantes ikke. Av og til kunne man ha ønsket at
det eksisterte.

 

Hva var Der Bibliothekars
viktigste prosjekt?

 

Hannuth: Vi brakte artikler om
bibliotekpolitikk, bibliotekteori- og praksis, om erfaringsutveksling. Først og
fremst ville vi være et talerør for forståelse mellom de statlige
allmennbibliotekene og fagbevegelsens biblioteker. Men vi var også et
informasjonsblad om nye lovreguleringer og informerte om resultater fra konferanser,
møter og arbeidsgrupper.

     Et
nesten uløselig problem var vår lite enhetlige abonnentmasse. Rundt 7.000 av
dem var medarbeidere i små biblioteker der ledelsen arbeidet deltid.
Utdanningsnivået – fra husmor til skoledirektør med universitetsgrad – var
særlig variabelt. Videre hadde vi abonnenter blant alt fra medarbeidere med
grunnleggende bibliotekfaglig kompetanse, via bibliotekarer med fagskole til
bibliotekarer med høyskoleutdanning. Vi måtte forsøke å gi noe til alle.
Eksempelvis offentliggjorde vi på den ene siden resultater fra sosiologiske undersøkelser,
på den andre siden kom vi med forslag, illustrert med eksempler, til hvordan et
kommunalt bibliotek skulle fungere.

     Vi
produserte temautgaver om noen teoretiske eller historiske emner, rettet mot
den interesserte bibliotekar og spesialister. I 1975 utkom det første, svært
vellykkede heftet, som raskt ble utsolgt: "Sovjetunionen – lesingens land,
bibliotekenes land". Ved siden av oversiktsartikler ble bidrag om
leseforskning, om integrasjon mellom bibliotekvitenskap og psykologi så vel som
lesersosiologi den gang møtt med stor interesse. Andre temautgaver tok for seg
historiske temaer eller "Skjønnlitteratur i statlige
allmennbiblioteker".

     Imidlertid
må man også påpeke at vi ofte ble konfrontert med mangler i vår typografiske
industri. På 1960-tallet offentliggjorde vi bilag med fargefoto av nye
biblioteker. Dette måtte innstilles, siden det ikke lenger var noen som kunne
putte inn bilagene manuelt. I 1978 kom det bare ut seks utgaver. Utgiver,
forlag og redaksjon førte en forbitret kamp for å sikre månedlige utgivelser.
Resultatet var utgivelser med redusert sideantall, som ikke lenger ble bundet
inn, men bare ble holdt sammen med stifter. I 1989 ble det bestemt å redusere
formatet. Papirmangel og enda mer papirmangel, manglende kapasitet i bokbinderier
og trykkerier var stadig vekk begrunnelser for innsparinger.

 

Artiklene i Der Bibliothekar var
ofte svært saklige, for ikke å si tørre. Man ønsket seg som leser en noe mindre
tilknappet stil. Ble dette vurdert?

 

Hannuth: Under møter med lesere ble
vi alltid bedt om å få mer humor inn i tidsskriftet. Vi begynte på 1950-tallet
med en figur som het "BIB", koblet med små satiriske bidrag. By- og
bydelsbiblioteket i Gera hadde gitt ut en bibliografi med til dels umulige
annotasjoner. Den drev vi litt gjøn med. Med katastrofale følger. Forfatteren
av bibliografien, en mann med doktorgrad, erklærte at han aldri mer skulle
arbeide for "Der Bibliothekar". Kolleger i Berlin-Weissensee som
hadde gitt ut en "litterær meny" som vi parodierte, var ikke så ømfintlige.
Jaja, de berlinerne.

     Så
hadde vi en artikkel, "Sondershäuser-ordtak", så å si et satirisk
ekstrakt av et videreutdanningskurs med ledende medarbeidere i
bibliotekvesenet. Foredragsholderne kom fra kulturdepartementet og fra
sentralinstituttet for bibliotekvesenet (ZIB), og de hadde for vane å lage
ordtak og ordspill som de deretter moret seg over. Selvfølgelig føyde vi små
kommentarer til disse ordtakene. Det slo ned som en bombe. Den første anklagen
kom fra sjefredaktør Müller-Muck. Vi hadde utnyttet ferien hans, påsto han.
Hvis han hadde vært til stede, hadde dette "makkverket" aldri blitt
offentliggjort. Forlaget var ute av seg. Det betraktet artikkelen som
"kynisk ringeakt for kulturfunksjonærers fortjenestefulle innsats".

     Senere
erfarte vi at et Stasi-kontor hadde forhørt seg om oss og latt følgende
bemerkning falle: Hva er nå det for et tidsskrift, som offentliggjør sånt som
dette? Det førte naturligvis til at vi aldri mer befattet oss med slike
saker…

 

Hvor stort var tidsskriftets
opplag? Hvor mange eksemplarer gikk til utlandet? Til Vest-Tyskland?

 

Hannuth: Det er relativt vanskelig
å besvare. Det finnes nok ingen nøyaktige tall. Da jeg kom til redaksjonen i
1960, var opplaget ca. 9000 eksemplarer. I de påfølgende årene falt det
kontinuerlig. Vi hadde lite med håndteringen av abonnenter å gjøre, og så knapt
noen tall over utenlandssalget.

     Til
Vest-Tyskland gikk det bare noen få eksemplarer. Fagbiblioteket ved ZIB fikk et
større antall eksemplarer til sin byttevirksomhet. Tidsskriftet "Zentralblatt
für Bibliothekswesen" hadde riktignok et langt mindre opplag enn oss, men
eksporten til Vest-Tyskland var langt større. Alle forbindelser til Vesten gikk
gjennom forlaget.

     Heller
ikke forbindelsene med de sosialistiske land var enkle. En gang hadde vi besøk
av sjefredaktøren for det sovjetiske "Bibliotekaren". På vårt
spørsmål om et gratiseksemplar av hans tidsskrift, svarte han: "Ikke be
meg om det, jeg kan ikke ta en slik beslutning." Vi fikk det likevel til
slutt, uten at det beriket oss noe særlig.

 

Hvordan medvirket leserne i
fagtidsskriftet?

 

Hannuth: La oss begynne med det
positive. Vi hadde korrespondenter blant de deltidsansatte bibliotekslederne.
Til kretsen av korrespondenter telte også ledere for landlige sentralbiblioteker,
by- og bydelsbiblioteker. Redaksjonsrådet for de to tidsskriftene, "Der
Bibliothekar" og "Zentralblatt für Bibliothekswesen", var
derimot mer et representasjons- eller rådgivningsorgan, som vi dro lite nytte
av i vårt arbeid. Direktørene for Deutsche Bücherei (nasjonalbiblioteket,
red.anm.), statsbiblioteket, universitets- og forskningsbiblioteker var her med
sammen med direktøren for ZIB og noen praktikere.

     Leserkonferansene
var svært fruktbare. På min første arbeidsdag i 1960 var jeg med på et slikt
møte i Neubrandenburg med lesere fra de tre nordlige distriktene, dagens
Mecklenburg-Vorpommern. I de 30 årene jeg var aktiv gjennomførte vi
kontinuerlig lesermøter fra Rostock til Suhl. For oss var dette viktig for å
beholde kontakten med lesernes behov. Vi lærte av disse møtene i hvilket omfang
tidsskriftet overhodet ble lest og mottatt. Av og til ble vi også bedt om å ta
opp bestemte temaer som vi allerede hadde behandlet i tidligere utgaver. Ja,
lesingen og arbeidet med bidrag til fagtidsskriftet var ujevnt utviklet også i
DDR.

 

Hvilken rolle spilte de faglige
diskusjonene utenfor de sosialistiske landene i redaksjonen? Fulgte f.eks. dere
i redaksjonen bestemte diskusjoner i det vesttyske Buch und Bibliothek (BUB)?

 

Hos oss ble det satt bremser på
diskusjonen om "det tredelte bibliotek". Først da de første praktiske
forsøkene ble satt i gang i Frankfurt/Oder, ble det skrevet om dette i Der
Bibliothekar. Buch und Bibliothek kunne ha satt i gang mer diskusjon. Ved ZIB
fantes BUB ikke bare i fagbibliotekene, men i alle avdelingene. Også alle by-
og bydelsbiblioteker og forskningsbiblioteker i regionene mottok BUB gratis.
Hvis en bibliotekar var interessert, kunne han altså som regel når som helst
lese BUB. Jeg har grunn til å anta at BUB var bedre representert i DDR enn Der
Bibliothekar i Forbundsrepublikken. Redaksjonene hadde en slags
"gentleman’s agreement"; vi skrev ikke om BUB og de skrev ikke om
oss. Kontroverser eksisterte knapt. I første halvdel av 1960-tallet skrev man
noe spydig om "perlekjedet" av nye biblioteker rundt Berlin. Det var
vel siste gang. Heller ikke via IFLA hadde redaksjonene noe kontakt med
hverandre.

     Vi
vurderte om vi skulle trykke en svært ironisk artikkel fra BUB om en konferanse
i det vesttyske bibliotekforbundet. Jeg husker formuleringen "Presidiet
pranget i blomsterutsmykning av flittigliser…" Men vi gjorde det ikke,
og det var bare bra.

     Et
annet problem var lesernes manglende interesse for å diskutere. Det var for
lite diskusjon. Vi oppfordret stadig til det. Med få unntak ble det tross gjentatte
provokasjoner nesten aldri diskutert.

 

Hvilken innflytelse og hvilket
spillerom hadde sjefredaktørene på tidsskriftets konsept og profil?

 

Hannuth: Sjefredaktørens
personlighet spilte i vår lille redaksjon alltid en viktig rolle. Enhver
utøvelse av ledelse fordreier som kjent lederens karakter mer eller mindre,
allerede gjennom kravet om suksess. Og han tvinges til å produsere dårlig
samvittighet hos sine medarbeidere – men det tror jeg gjelder all slags
ledelse, uansett hvor den utøves.

     Noe
var typisk for DDR: Sjefredaktørene fikk av og til besøk av en representant for
Ministeriet for statssikkerhet (Stasi). Vi ga denne mannen tilnavnet
"Onkel Emil". Når noen sa "Onkel Emil er her", visste vi
beskjed.

 

Der Bibliothekar hadde vekslende
konsepter på feltet litteratur og litteraturpropaganda. Hvilke årsaker hadde
dette og hvordan ble det begrunnet, særlig med hensyn til bokomtaler?

 

Hannuth: Ved siden av Der
Bibliothekar ble tidsskriftet Buchbesprechung utgitt 1952-56. I dette
tidsrommet stilte ZIB midler til honorarer til rådighet for å sikre
videreføringen av bokomtaler. Det strakk seg over flere år. I mellomtiden var
omtalene av skjønnlitteratur og barnelitteratur i kulturtidsskriftene i DDR
kommet på et relativt høyt nivå (Sinn und Form, Neue Deutsche Literatur,
Sonntag, Beiträge zur Kinder- und Jugendliteratur, m.fl.). Dessuten brakte
dagspressen anmeldelser. I årevis ble disse anmeldelsene gjort tilgjengelig i
Beiträgen zur Literaturkunde, som ble gitt ut av nasjonalbiblioteket.

     Deretter
kom et fornuftig forslag fra vårt redaksjonsråd om at den tradisjonelle
bokomtalen skulle droppes og erstattes av den for bibliotekarer vesentlig
nyttigere samleomtalen. Fremfor alt kunne man da bedre følge opp de vekslende
kulturpolitiske prioriteringene. En gang måtte sakprosaen gis større
oppmerksomhet, en annen gang skjønnlitteraturen og deretter nok en gang den
samfunnspolitiske litteraturen. Bibliotekaraspektet av bokkritikken sto som
regel i anbefalingene fra ZIB om innkjøp (vanskelighetsgrad, egnet for hvilke lesere
og hvilke biblioteker osv).

 

Sjefredaktørene for
kulturtidsskriftene i DDR ble med jevne mellomrom kalt inn til møter i den
ansvarlige avdelingen i kommunistpartiets sentralkomite. Påvirket disse
samtalene redaksjonsmedlemmenes arbeid eller var dette bare generelle
informasjonsmøter?

 

Hannuth: Vi fikk med oss mye som
bakgrunnsinformasjon. Selvfølgelig var vi sammenliknet med andre presseorganer
relativt ubetydelige, for eksempel i forhold til Sinn und Form, Neue Deutsche
Literatur, Sonntag eller Filmspiegel og musikk- og teatertidsskriftene. Disse
tidsskriftene hadde problemer som ble diskutert der. Det var i første linje
kunstnerisk-ideologiske problemer knyttet til skapende virksomhet. Bibliotekene
var jo ikke institusjoner for å produsere kunst, som møtene først og fremst
gjaldt.

     Bare
dette om arbeidsstilen der: Under et av møtene ble lederen av avdelingen
innkalt til sentralkomiteens sekretær Kurt Hager. Det hjalp ikke å si at hun
var i møte med sjefredaktørene i alle kulturtidsskriftene, hun måtte gå
umiddelbart. Etter å ha ventet forgjeves i en time ble sjefredaktørene sendt
hjem.

 

Forekom det sensur av
fagtidsskriftet eller ikke?

 

Hannuth: En sensur av klassisk type
var det ikke. Vi måtte ikke levere våre artikler til godkjenning hos noen. Men
det fantes selvsensur. Man vurderte om man med bestemte formuleringer eller
artikler kunne vekke anstøt et eller annet sted. Jeg ble for eksempel anbefalt
å ta opp i forkant en samleomtale av jiddisk litteratur som var utgitt i DDR
med den ansvarlige for biblioteker i sentralkomiteen. Han ga meg noen råd. Det
var ingen sensur, men der hvor man var i tvil, forsøkte man altså å sikre seg
tilslutning fra høyere instanser.

     Mange
formelle ting spilte en overdrevent stor rolle. En bibliotekar i et
fagforbundsbibliotek skrev på 1950-tallet til Walter Ulbricht og fikk faktisk
et svar. Det måtte naturligvis offentliggjøres i Der Bibliothekar med bilde av
Ulbricht. Da kranglet dyktige folk i fullt alvor – sjefredaktøren og Lorenz
Waligora – om bildet skulle stå på venstre eller høyre side. Det var DDR på
1950-tallet.

 

Et siste spørsmål: Hvor sterkt
ble artikler forandret med eller uten forfatterens viten?

 

Hannuth: Stilistisk ble bidragene
ofte sterkt bearbeidet. Stilfølelsen var ikke særlig utpreget hos mange
forfattere. Men vi brøt aldri bevisst med forfatterens intensjon.

 

– – – –

 




Intervjuet har stått på trykk i
boka, "Alltag die öffentlichen Bibliotheken der DDR" (1998).

Oversatt av journalist Olav
Anders Øvrebø.

Foto: Odd Letnes

 

 

 

Powered by Labrador CMS