Onkel Skrue fra Mjölby
Glassmaleriet i enden
av den lange "handlegaten" er det første som slår de besøkende. Det er enormt,
blodrødt, og minner uhyggelig om en fargeillustrasjon fra en medisinsk lærebok
i uhelbredelige og svært dødelige sykdommer. Kanskje Rikshospitalet med en slik
velkomst i et anfall av svart humor har ønsket å hviske meg et lite "bøh",
tenker jeg nervøst idet jeg starter jakten på mitt portrettintervjuoffer, Arne Jakobsson.
Tekst: Ove Sundby, skribent
Foto: Odd Letnes, red.
Glassmaleriet i enden
av den lange "handlegaten" er det første som slår de besøkende. Det er enormt,
blodrødt, og minner uhyggelig om en fargeillustrasjon fra en medisinsk lærebok
i uhelbredelige og svært dødelige sykdommer. Kanskje Rikshospitalet med en slik
velkomst i et anfall av svart humor har ønsket å hviske meg et lite "bøh",
tenker jeg nervøst idet jeg starter jakten på mitt portrettintervjuoffer, Arne Jakobsson.
Tekst: Ove Sundby, skribent
Foto: Odd Letnes, red.
Han kunne i mai i år se
tilbake på ti år som leder for Bibliotek for medisin og helsefag ved
Universitetet i Oslo.
Jakten
tar noe lenger tid enn forventet fordi jeg går meg vill, og tilslutt må spørre
en representant for "de hvite frakker" om veien til fagbiblioteket. "Jeg er ikke helt sikker," sier hun
vennlig. "Jeg har nok aldri vært der
selv noen gang". Bekymret lurer jeg på om mitt tilfeldige utplukk fra
"grasrota" er representativ for den generelle holdningen til fagbibliotekets
posisjon og plassering i Rikshospitalet.
I så fall har jeg nærmest invitert meg selv inn i et konkursbo som snart
ligger med buken i været som et annet avglitrende Glitnir.
Arne
Jakobsson møter meg imidlertid i døren til sitt kontor med et varmt håndtrykk
og et fast og klokt blikk. I møtet med
ham løser nervøsiteten og spenningen seg opp, og man lar seg hensynke i en
komfortabel besøksstol i påvente av at han skal stille den korrekte og endelige
diagnose.
–
Det har blitt vanskeligere. Biblioteket har hatt ti gode år økonomisk sett, og
nå følger de ti magre, forkynner han. "Jag kan nämligen min bibel".
Arne
har plassert seg bak en patologisk ryddig kontorpult som ikke skjemmes av
planter, binders og penner, små giraffer eller andre uvesentligheter. Han kler seg fjernt fra den stilltiende aksepterte
kleskoden internt i bibliotekarstanden ved å stille i dress med et diskret, men
likevel tydelig slips. "Jag brukar alltid slips därför att jag älskar att reta
akademia", sier han med et ulveaktig smil.
–
Dessuten er slips et internasjonalt uttrykk for respekt for andre mennesker, og
det har skjedd både i denne og tidligere jobber at viktige mennesker kommer
innom uanmeldt. Da gjelder det å være
forberedt både mentalt og i klesveien, forklarerer han, og avvæpner all videre
diskusjon med "Min slips är hemma kun när jag backpackar".
–
I forfjor la jeg ned "Bibliotek for sykepleie og samfunnsmedisinske fag", sier Arne
plutselig.
–
Forresten ikke bruk ordet "nedlegging", la oss heller kalle det "fusjonering",
fortsetter han med et lite sylskarpt smil.
–
Før omfattet det medisinske biblioteket ved Universitet i Oslo 13 enheter,
mange av dem svært små med lite personalressurser. I løpet av mine ti år er disse redusert til 3
robuste og energiske biblioteksentra med stor aktivitet og høy kompetanse blant
personalet. Små enheter er dessverre
ekstremt sårbare, og den daglige driften dreper mulighetene for ordentlig
kompetanseutvikling og spesialisering hos de ansatte. Verst av alt er at bibliotekets brukere, vår
livsnerve, lider dramatisk i et slikt fragmentarisk system.
Arne har på mystisk måte
funnet en plastpenn som han vekselvis ruller mellom fingrene og vekselvis
dunker i bordplaten for å understreke argumentene.
–
Jeg har ved naturlig avgang klart å redusere personalet med 28 % i løpet av
mine ti år her. Dette er en viktig
strategisk vurdering for å frigjøre midler til medieinnkjøp. Personale koster
mye penger, virkelig mye penger, og jeg vil at hver ekstra krone skal gå
målrettet til innkjøp av medisinsk faglitteratur, ikke til å vedlikeholde høye
personalkostnader.
En
tanke slår ned i ham.
–
Fra min tidligere arbeidsplass i Sverige er jeg vant til at alle ansatte
rapporterer antall timer for hver aktivitet de er engasjert i. Ved
Universitetsbiblioteket i Oslo mangler man fullstendig et slikt blikk for de
økonomiske realiteter. Det betyr at man ikke har kontroll på om aktiviteten er
verdt innsatsen målt i kroner, og om man har prioritert riktig. Rystende. Har man fullstendig glemt at alt
koster?
En
av Arnes nærmeste medarbeidere gjennom mange år har på forhånd tipset meg om at
han er dypt elsket av sitt personale, men også "litt av en Onkel Skrue", som
hun uttrykker det.
–
Jeg har spart Universitetet i Oslo for millioner av kroner gjennom mine
innkjøpsavtaler for de fem universitetssykehusene. Disse sykehusene får stort
sett lov til å ri på ryggen av vårt medisinske fagbibliotek når vi inngår de
store forlagsavtalene, og uten at de selv må betale noe.
Han
virker litt vel fornøyd med seg selv, og jeg bestemmer meg for å sette inn et
støt.
– Hvor vellykket synes du selv at du er som
forhandler?, spør jeg litt inkvisitorisk.
–
Forhandlinger er gøy, sier Arne opplagt. Han kaster den gjennomsiktige
plastpennen ned på bordplaten med et smell.
–
Jeg har lært teknikken gjennom et langt liv som backpack-turist, og utviklet og
raffinert metodene i møte med drevne basarselgere i ulike avkroker av verden,
fra Djakarta til Mombasa. Det viktigste utgangspunkt er at man innleder
forhandlingene med respekt for motparten. Man må samarbeide om å finne en
løsning som begge parter kan leve med. Og det må foreligge en klar vilje til å
kjøpe produktet om man blir enige om prisen. Dette er hederskodeksen i enhver
forhandling.
–
Se for eksempel på innkjøpsavtalene for elektronisk vitenskapelig materiale som
jeg har vært ansvarlig for, fortsetter Arne.
–
Underveis i prutingen må man ha klart for seg at forlaget alltid ønsker å tjene
penger på å selge sine elektroniske tidsskrift eller databaser eller hva det nå
kan være. Noen ganger kan ikke forlaget
gå så langt ned i pris som man forlanger, men kan i stedet være åpen for å
inkludere tidsskriftarkivet eller ekstra e-bøker eller noe annet fristende for
samme antall euro. Dette er akkurat slikt som du lærer det på markedet i
Katmandu eller andre tilsvarende treningsarenaer hvor du gjerne kan få to
ekstra bananer slengt oppi handlebagen, men til samme pris.
Arne
ser strengt på meg, og sier:
–
Det viktigste er å lete etter alternativ, ikke opptre totalt fastlåst, kunne snu
seg rundt, ta sjanser, se mulighetene som ligger foran nesen din.
Jeg takker for rådene som han
generøst deler med meg, og benytter anledningen til å fiske etter noen
personopplysninger om Arne.
–
"Jag vet inte helt säkert när jag är född", sier Arne overhumplende. Jeg
skvetter litt i stolen, og Arne forklarer at han er født tvilling, og fødselen
fant sted rundt midnatt. Antakelig ble
han, som førstemann ut, en borger av denne verden noen minutter før klokken slo
tolv. Men hans mor klarte ikke alt dette "trasslet" med å forholde seg til eventuelt
to ulike fødselsdager for sine to sønner. Derfor ble familiens offisielle dato
satt til 13. juli.
Dagens lys så han i Mjölby, en
liten og idyllisk småby, full av hager, ett sted som kanskje kunne vært brukt
som bakteppe i en barnebok av Astrid Lindgren.
Byen hadde omtrent 10 000 innbyggere, og befinner seg fortsatt tre
mil fra Linköping. Dette er det nærmeste Arne noen gang har kommet bondelandet,
og han begynte antakelig allerede da å lengte etter sin nåværende leilighet i
svimlende øverste etasje i en av Oslos desidert styggeste blokker på
Enerhaugen.
Arne
forteller videre at han er bibliotekar i tredje ledd, og at det igjen var de
økonomiske mulighetene i yrket som først vekket hans interesse. "Min mor var
bibliotekarie på Mjölby bibliotek", forteller han, "og varken hon eller andre i
byn visste att det fanns en lag mot barnarbete." I svært ung alder ble de to
tvillingene engasjert i bibliotekets såkalte "Boken-kommer"-tjeneste. De fikk i oppdrag å frakte bøker til gamle og
pleietrengende som ikke var i stand til å komme på biblioteket selv, og hver
tur med bøker ble betalt med 1 krone.
Det mamma ikke visste, var at de to gategløgge ungene i tillegg fikk to
kroner i tips av de takknemlige eldre låntakerne. Slikt ble det penger av den gangen, og Arne
fikk tidlig forstand på økonomi.
– Hva er bakgrunnen for at du i så mange år har
arbeidet med medisinske og helsefaglige problemstillinger i bibliotek?
–
"Allt berodde på en slump", betror Arne meg. Det ble søkt etter en ny leder for
SPRI tidlig på åttitallet for å "modernisera och datorisera" biblioteket. Jeg
hadde bibliotekeksamen i tillegg til spesialutdanning i bruk av IT i bibliotek,
noe som jeg for øvrig hadde hentet i Norge. Den gangen var Norge faktisk mer
avansert enn Sverige i bruk av datateknologi i bibliotekmiljøer…
Arne fikk selvsagt
lederjobben i SPRI, og lærte mye, spesielt kanskje om kundebehandling. Han oppdaget at i SPRI ble det lagt betydelig
vekt på å fastholde blikket på kunden og kundens behov. "Jag lärde mig att
lyssna efter vad kunderna önskade sig, och rätta mig efter deras krav på bibliotekstjänster",
forklarer Arne.
Oppgaven
til bibliotektjenesten i SPRI var bl.a. å kjøpe inn og låne ut ulike rapporter rettet
mot hele "hälso- och sjukvårdsmiljön". I løpet av ett år håndterte man omtrent
i maskintempo 35 000 lånebestillinger fra hele landet. Vinter som sommer ble hver dag alle innkomne bestillinger
effektuert, og rapportene behørig pakket og sendt som a-post innen kl. 16:00
samme dag. Direkte til kunden. Kundene ble så vant til at pakken fra SPRI lå i
postkassa dagen etter at de ringte oss dersom det drøyde en ekstra dag. "Detta var
verkligen ett postbibliotek", avslutter Arne med et nostalgisk sukk.
Arne
forteller stolt at i ledelsen i SPRI ble biblioteket etter hver sett på som et
av institusjonens største aktiva. Det er
med en viss personlig tilfredshet han konkluderer med at det var totalt ansatt
160 i SPRI da han begynte der, og av disse jobbet 6 som bibliotekarer. Men 18 år senere var de internt ansatte
redusert til 100, mens tallet på bibliotekarer hadde økt til hele 16. Kanskje for godt til å være sant. Dette kunne
ikke vare.
– Hvorfor søkte du jobb som leder ved Bibliotek
for medisin og helsefag ved Universitetet i Oslo?
–
"Jag visste att SPRI skulle läggas ner", svarer Arne barskt. "Det är väl det
ultimata argument, eller hur?"
Likevel
var det ingen "slump" at Arne skulle havne på Bibliotek for medisin og
helsefag. Han ventet tålmodig på
stillingsutlysningen, men mot slutten av nittitallet ble fortsatt slike lederstillinger
bare annonsert i hjemlige Aftenposten.
Han mobiliserte sine venner og sitt kontaktnett, og til slutt dukket så
lederstillingen opp som en mikroannonse i nevnte avis. "Alla medicinska
bibliotekarier i Norden visste att jag skulle söka", forteller Arne, "men på universitetsbiblioteket
kom min ansökan som en stor överraskning".
Min kvinnelige informant ble spurt
om hvilken betydning Arne har hatt for utviklingen av det medisinske fagbiblioteket
i disse ti årene. Svaret kom kontant og
varmt. Ifølge henne har han revolusjonert
det medisinske biblioteket ved å kjempe fram den totale overgangen til
elektroniske tidsskrift, databaser, e-bøker og annet digitalt. Biblioteket er ikke lenger til å kjenne igjen
i sitt vell av tilbud som alle er tilgjengelige fra nærmeste pc. Og de ansatte har stor respekt for ham,
kanskje først og fremst for hans store generøsitet, og for at han stadig
stimulerer dem til kurs og kompetanseheving i møte med den digitale verden. Ingen fra universitetsbibliotekmiljøet i Oslo
drar så ofte på internasjonale konferanser som ansatte under Arne.
–
"Jag kan ge slipp på allt som finns på tryck om det finns ett elektroniskt
fullgott alternativ, og det gör det oftast" avgjør Arne.
På
det totalt boktomme kontoret understreker han dette ved å peke mot en vitsetegning
som oppsummerer hele hans yrkesmessige credo: "This is a library, if you want a
book, go to the bookstore."
Jeg
har kommet fram til den første av Arnes kjepphester, og det er med stor tyngde
han utbasunerer: "För forskaren och studenten finns bara den vetenskapliga
informationen som kan hämtas från nätet."
For svært mange forskere og studenter vil det være like uaktuelt å hente
utskrifter av artikkelkopier eller bøker på biblioteket som i egen rakett å skulle
dra til månens bakside for å plukke bibliotekmateriale opp der. Finnes det ikke elektronisk, så finnes det
ikke i det hele tatt, slår han fast med et fast dunk i bordplaten med
pennen. Brukeren forventer å finne alt
på nettet. Derfor må vi være der også,
avslutter Arne. I mitt stille sinn lurer
jeg på om min bibliotek-ignorante dame i hvit frakk egentlig kanskje er Arnes
mønsterbibliotekbruker. Jeg stilte bare
feil spørsmål.
– Nå koster jo elektroniske tidsskrift det
hvite ut av øya på selv det mest velbeslåtte bibliotek. Hvordan stiller du deg så til det store og
internasjonale kravet om at vitenskapelig forskningsmateriale skal være mest
mulig gratis tilgjengelig i form av "Open access"-publisering?
Her
har jeg med vilje ledet Arne fram mot hans andre kjepphest. "Detta är framtiden", sier Arne med glød. Han avfeier alle motargumenter med at de skyldes
enten manglende kunnskaper eller rett og slett mistolkning av budskapet. "Open Access" vil gjøre forskning
tilgjengelig på en helt annen måte enn før, og det til beste for hele
menneskeheten, fortsetter han profetisk. De kommersielle forlagene er i sitt
vesen konservative, og de er bundet til forhistoriske forretningsmodeller. Dessverre ser de ikke mulighetene som ligger innenfor
"Open Access". De reagerer med instinktiv uvilje på forandringene som uvegerlig
vil komme. Selvsagt er det heller ikke
snakk om å avskaffe forlag innenfor vitenskapelig publisering, men om å bryte
grunn for en ny modell. Den nåværende lukkede publiseringsformen har etter min
mening spilt fallitt, konkluderer Arne.
– Og hva synes du foreløpig om bibliotekenes
innsats som pådrivere for "Open Access"?
–
Til tider synes jeg at bibliotek aksepterer litt for villig de prisøkningene som
forlagene krever. De tilpasser seg, og
strammer litt inn her og der for å få budsjettene til å henge sammen. Bibliotek må våge mer, og kanskje vil de
oppleve at reaksjonen på en tøffere linje overfor forlagene ikke nødvendigvis
medfører umulige belastninger i forhold til brukergruppene sine. Det var jo bemerkelsesverdig få negative reaksjoner
da universitetene boikottet forlaget Blackwell de tre første måneder av 2007. Men som sagt, jeg tror ikke denne revolusjonen
starter i bibliotekene i år.
–
På den andre side, reflekterer Arne, ser vi jo også at forlag i større grad
begynner å tilpasse seg presset fra "Open Access"-miljøene. Prisøkningen fra de mest grådige forlagene
for noen år tilbake er nå bare på milde 5 til 6 prosent. Dermed unngår de delvis kritikken, og satser kanskje
på å overleve ved å gjøre seg litt mer usynlige i debatten.
Men noen ganger blir Arne lei
av å kjempe mot forlagenes grådige prispolitikk, og trett av å se hvor ung
verden ennå må være siden "Open Access" ennå ikke har erobret alle
skanser. Da drar han på ferie. Lange ferier, og helst til Indonesia.
– Hvorfor fascinerer Indonesia deg i så stor
grad?
–
Jeg liker landet veldig godt. Menneskene
der er vennlige, nysgjerrige på turister, og svært kontaktsøkende. I tillegg er det et spennende land hvor hver
øy har sin egen særegne kultur. Det har
i tillegg en flott natur med store muligheter for å bedrive tracking i jungelen
med egne lokale guider. Jeg reiser
alltid alene, bor veldig enkelt, og overnatter ofte hos landsbyfamilier hvor
jeg er henvist til å sove på gulvet. Om
morgenen trekker jeg inn til det varme kjøkkenet, får servert kaffe, og blir
gjestfritt inkludert i familiens indre liv.
– Hva pakker du på disse lange reisene?
–
Jeg bærer alltid med meg en fem, seks tykke, og gjerne litt tunge bøker som det
tar lang tid å lese. Det kan være svært
vanskelig å få tak i ordentlig lesestoff underveis i jungelen. I fjor sommer hadde jeg stor glede av å lese
Halvbroren til Lars Saabye Christensen mens jeg bl.a. ventet på ferjeskyss
oppover floden. Et annet spesielt
hyggelig minne var da jeg mørbanket i kroppen etter "The Inca Trail" i Peru
kunne slappe av i den iskalde hytten min med Harry Potter.
Arne
er en erfaren og robust backpacker, og han blir ikke så veldig lett redd når
han streifer rundt i verden. På direkte
spørsmål fra meg forteller han at han bare har opplevd to tilfeller hvor ting
ikke har gått helt etter planen. I det
første tilfellet ble han ordentlig skremt av et voldsomt jordskjelv mens han
var i Costa Rica. I det andre tilfellet
rutsjet han i en blanding av vann og gjørme ned en bratt skrent mens han bedrev
"jungle tracking" i Indonesia. Da ble
guiden skremt.
–
Når jeg blir gammel, vil jeg tilbringe mer tid i Indonesia, sier Arne stille. "Men
jag vill alltid bo i Norge. Här hörar jag hemma". Plastpennen hviler i hånden
hans.
