Bibliotek for alle – også for rom og romanifolket?

Det ville være hensiktsmessig at én instans i bibliotek-Norge fikk et spesielt ansvar for å samle, systematisere og formidle kunnskap om rom og romanifolket. Kanskje er et ansvar for de nasjonale minoritetene en naturlig oppgave for Nasjonalbiblioteket?

Av Benedikte Nes, informasjonsrådgiver ved Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek

Det ville være hensiktsmessig at én instans i bibliotek-Norge fikk et spesielt ansvar for å samle, systematisere og formidle kunnskap om rom og romanifolket. Kanskje er et ansvar for de nasjonale minoritetene en naturlig oppgave for Nasjonalbiblioteket?

Av Benedikte Nes, informasjonsrådgiver ved Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek

Romfolket har fått mye medieomtale i år. Nicolas Sarkozy vil ha dem ut av Frankrike. De blir utsatt for vold og forfølgelse i flere europeiske land. I Norge har politiet avdekket at mange fra den norske romgruppen har drevet omfattende trygdesvindel. Paradoksalt nok er romfolket Europas største minoritet, men også den mest marginaliserte i landene de bor i. Målt på integreringsskalaen ligger de nederst, også i Norge. Folk flest har lite kunnskap om roms kultur og levemåte, og ytterst få kan si at de kjenner noen av romfolket personlig.

Romanifolket i Norge er kulturelt og språklig i slekt med norske rom, men stammer fra en tidligere innvandring til landet og har dermed hatt en annen historie og utvikling. ”Ingen annen gruppe i Norge er så myteomspunnet” skriver Thor Gotaas i boken Taterne (2000). Behandlingen av romanifolket i Norge på 1900-tallet har imidlertid lite mytisk preg. Det systematiske og harde assimileringspresset de ble utsatt for med norske myndigheters velsignelse er veldokumentert. Mange fra romanifolket er godt integrert i samfunnet i dag, men det rapporteres fortsatt om diskriminering. Elias Akselsen og andre kulturpersonligheter har bidratt til å formidle romanifolkets musikk og tradisjon til et større publikum, men fremdeles er historien deres lite kjent for allmennheten.

Rom, romanifolket og bibliotekene

Bibliotekene har trange budsjetter, mange oppgaver og skal tilby tjenester til alle som bor i landet. Rom og romanifolket er blant våre minste minoritetsgrupper og kan være lette å glemme bort. Det finnes ingen instans i norsk bibliotekvesen som formelt er tildelt ansvar for bibliotektjenester til rom og romanifolket.

I forbindelse med min masteroppgave ved Høgskolen i Oslo foretok jeg en spørreundersøkelse blant norske folkebibliotek om deres fokus på rom og romanifolket. Av 148 bibliotek som responderte var det kun 17 som rapporterte å ha tatt initiativ for å fokusere på rom eller romanifolket i sitt formidlingsarbeid. Denne artikkelen bygger på deler av masteroppgaven, og ser nærmere på om det finnes grunner til vie de to minoritetene mer oppmerksomhet fra bibliotekenes side.

Nasjonale minoriteter

I 1999 ble rom og romanifolket anerkjent som nasjonale minoriteter i Norge, sammen med kvener, skogfinner og jøder. Status som nasjonal minoritet gir spesielle rettigheter knyttet til det å bevare og utvikle egen kultur, språk og fellesskap. I stortingsmeldingen om nasjonale minoriteter påpekes det at tiltak for å bevare og styrke minoritetenes språk og kultur også kan sees som en kompensasjon for den strenge fornorskingspolitikken som ble ført tidligere.

I spørreundersøkelsen som ble foretatt blant norske folkebibliotek, var det flere som begrunnet manglende fokus på rom og romanifolket med at de ikke kjente til at noen fra disse minoritetsgruppene holdt til i deres område. Det er selvfølgelig naturlig å bruke mer ressurser på å løfte frem rom og romanifolket i kommuner der det bor mange av dem. Likevel er det for enkelt å bruke dette som argument for å unnlate å drive aktiv formidling av kunnskap om disse gruppene.

Hilde Holmesland i ABM-utvikling har uttrykt seg i klartekst om dette: ”Som nasjonale minoriteter er de fem folkegruppenes kultur og historie en del av kulturarven i Norge og angår dermed hele befolkningen, ikke bare de områdene der minoritetene tradisjonelt har holdt til. Det er derfor stort behov for at arkiv, bibliotek og museer over hele landet engasjerer seg og inkluderer de nasjonale minoritetene i sin virksomhet, og tar sin del av ansvaret for å realisere de kulturpolitiske forpliktelsene som følger av Rammekonvensjonen.” (2006 s. 24).

Vandrehistorier og fordommer mot omreisende folk sitter dypt, og kan være en stor belastning for personer fra romanifolket. Negative oppslag i media blir lett den eneste kilden til informasjon om romfolket, og det bidrar neppe til å bygge opp et bedre forhold mellom rom og den øvrige befolkningen. Europarådet og den norske Helsingforskomitéen har flere ganger påpekt behovet for å styrke kunnskapen i det norske samfunnet om disse minoritetenes historie og kultur.

De norske folkebibliotekene har vært tuftet på nasjonsbyggingens idé om en felles kulturarv, der enhet ble fremmet på bekostning av det mangfoldet minoritetene representerte. Rom og romanifolkets er utpekt som nasjonale minoriteter på grunn av deres lange tilknytning til landet, men de har likevel vært nærmest usynlige i bibliotekenes representasjon av hva som er norsk kultur og historie. Det å rette opp i en slik skjevhet er en viktig bakgrunn for å fokusere mer på rom og romanifolket i bibliotekenes formidlingsarbeid.

Det flerkulturelle biblioteket

De nasjonale minoritetene er en påminnelse om at det flerkulturelle Norge ikke er noe nytt. Det er likevel etter den store innvandringsbølgen i siste halvdel av 1900-tallet at det flerkulturelle har blitt synliggjort som en vesentlig dimensjon ved det moderne samfunnet. Det flerkulturelle er blitt en viktig rammebetingelse for folkebibliotekenes virksomhet i løpet av siste 30 år.

IFLAs flerkulturelle bibliotekmanifest ble vedtatt i 2006, og regnes nå som det viktigste strategiske dokumentet innen feltet. Manifestet understreker at det bør fokuseres spesielt på grupper som ofte blir marginalisert. En kjerneoppgave er det å ”sette av ressurser til tiltak for bevaring av kulturuttrykk og kulturarv, med særlig fokus på kulturer med muntlig kulturarv, urbefolkningskulturer og immateriell kulturarv.”

Rom og romanifolket har ikke egne institusjoner i samfunnet som sørger for at deres muntlige fortellerkultur blir bevart og holdt levende. Enkeltpersoner og gruppenes interesseorganisasjoner er opptatt av å klare å ta vare kulturarven, men de både ønsker og trenger støtte utenfra. I den norske biblioteksektoren finnes ressurser som kan bidra til dette, og en slik innsats ville i så fall ha en klar forankring i det flerkulturelle bibliotekmanifestet.

Biblioteket som møteplass

Historiske forhold har bidratt til en situasjon der rom og romanifolket i liten grad inngår i fellesskapet i det norske samfunnet. De har tette og sterke nettverk innad, men kan ha få kontakter i andre grupper. Innenfor forskning på sosial kapital kalles dette lav brokapital. Mangel på brokapital hindrer tilgang til informasjon og ressurser i det norske samfunnet. For å bygge flere broer trengs det arenaer der mennesker møtes på tvers av tilhørighet, og at disse arenaene oppleves som trygge, relevante og inkluderende av alle parter. Et pågående forskningsprosjekt ved Høgskolen i Oslo studerer bibliotekets potensial som en slik møteplass. Mange av de mer nyankomne innvandrergruppene tar biblioteket aktivt i bruk som et sted å lære og et sted å være.

Intervjuer som er foretatt med representanter fra rom og romanifolket, tyder derimot på at de ikke anser biblioteket som et naturlig sted å oppsøke. For rom kan bibliotek nærmest beskrives som et ”ikke-ord”. Likevel er det verdt å merke seg at biblioteket blir beskrevet som et ufarlig sted, – kjedelig ja, men ikke skummelt. Romfolket har en velutviklet skepsis mot offentlige institusjoner, noe som blant annet gir seg utslag i at barn tas ut av skolen. Det at biblioteket oppfattes som en ufarlig arena, er et interessant utgangspunkt for å jobbe videre med møteplass-tanken også overfor disse gruppene.

Bryt ned barrierer

Vi liker å tenke på biblioteket som et åpent og vennlig sted der alle er velkommen. Denne forestillingen blir ikke nødvendigvis delt av alle. Informantene som bidro i masteroppgaven om rom og romanifolket, kastet lys over flere mulige barrierer. Personer med romanibakgrunn var for eksempel skuffet over at bibliotekene låner ut det de oppfatter som rasistisk materiale. Det kan bli vanskelig for bibliotekene å fjerne alt som inneholder negative eller mytiske utsagn om rom og romanifolket, i og med at dette blant annet finnes i bøker som regnes som norske klassikere. Men det bør være rimelig å kreve at bibliotekene har et bevisst forhold til dette, og at de har et godt utvalg av representative skildringer og oppdatert faglitteratur som minoritetene kan kjenne seg igjen i.

Hva ville du tenkt hvis du gikk inn på et bibliotek, søkte i katalogen og fant at folket ditt var kategorisert under emneordet ”utgruppe”? Dette stigmatiserende begrepet er fremdeles i bruk i innførselen til romanifolket i emneregisteret til et av universitetsbibliotekene våre. Mange bibliotek kan med fordel rydde opp i katalogen når det gjelder bruk av betegnelser på disse to minoritetene.

Andre barrierer er knyttet til bibliotekenes røtter i bøkenes verden. Lesing, bøker og akademisk utdannelse er elementer som virker fremmede for mange fra rom og romanifolket. Mange av dem har lite eller ingen formell utdannelse, og lese- og skrivevansker er utbredt. I biblioteksektoren jobbes det aktivt med å erstatte, eller i det minste nyansere, den vanlige oppfatningen av biblioteket som et stille sted med rader av bokhyller. Dette er en prosess som tar tid. Bibliotekenes møteplassfunksjon utvikles gjennom praksis, og nye bilder av biblioteket må markedsføres. Flere studier har pekt på betydningen av samarbeid på tvers av profesjoner og sektorer i lokalmiljøet for å lykkes i dette. Grupper som er lite integrert i samfunnet vil i liten grad nås gjennom generell markedsføring av biblioteket. Partnerskap med andre som jobber overfor minoritetsgruppene kan derfor være en nøkkelfaktor.

Det er en utfordring for hvert enkelt bibliotek å tenke gjennom hvordan de egentlig oppleves av ulike grupper i samfunnet, og undersøke om det er unødvendige barrierer som enkelt kan fjernes. Eksempelvis kan mennesker med lese- og skrivevansker settes i forlegenhet hvis det kreves at de skal fylle ut et omstendelig skjema for å få lånekort. Krav om fast bopel kan også være en hindring for noen.

En oppgave for Nasjonalbiblioteket?

Det er generelt lav kunnskap om rom og romanifolket i det norske samfunnet, og mange har negative stereotype oppfatninger om personer som tilhører gruppene. Behovet for kompetanseheving gjelder også biblioteksektoren. Flere av bibliotekene som svarte på spørreundersøkelsen om rom og romanifolket, skrev at de manglet kompetanse for å ta tak i dette feltet.

Det ville være hensiktsmessig dersom en instans i bibliotek-Norge fikk et spesielt ansvar for å samle, systematisere og formidle kunnskap om disse gruppene til resten av sektoren. Kanskje er et ansvar for de nasjonale minoritetene en naturlig oppgave for Nasjonalbiblioteket?

Litteratur

Gotaas, T. (2000). Taterne : livskampen og eventyret. Oslo: Andresen & Butenschøn.

Holmesland, H. (2006). Arkivene, bibliotekene, museene og de nasjonale minoritetene. Oslo: ABM-u. (ABM-skrift; 25).

IFLA ([2008]). IFLAs flerkulturelle bibliotekmanifest. Det flerkulturelle biblioteket: en innfallsport til et kulturelt mangfoldig samfunn i dialog. Oslo: ABM-u.

– – – –

Fakta

Romfolket (sigøynere) teller ca 700 med norsk statsborgerskap. De fleste av dem holder til i Oslo kommune.

Romanifolket (tatere) er spredt ut over det meste av landet. Et vanlig anslag for romanifolket er 3000 – 5000 personer.

Masteroppgaven «Biblioteket og de nasjonale minoritetene rom og romanifolket» (2009) er skrevet ved Høgskolen i Oslo, avdeling JBI. Den kan lastes ned fra http://hdl.handle.net/10642/314

Masteroppgaven ble presentert på forskningskonferansen «European public libraries today and in a historical context» på Høgskolen i Oslo 9.12.2010.

Ønsker du abonnement på Bok og Bibliotek – trykk her.