Bokjakt i vinterland

Publisert Sist oppdatert

Hvor er bøkene i en hvit by uten
bokhandel? Bli med på jakt.

 

Av Sigri Sandberg Meløy,
frilansjournalist




Hvor er bøkene i en hvit by uten
bokhandel? Bli med på jakt.

 

Av Sigri Sandberg Meløy,
frilansjournalist



Her er så underlig. Hvitt noen timer midt på dagen, så blått og så en svart natt
som kommer snikende og legger seg tungt over hele landskapet, vinteren, og
julen som nærmer seg. Velkommen til Longyearbyen, 78 grader nord, et par minusgrader,
snø i luften. Her er seks sportsbutikker, men ingen bokhandler.

DERFOR SKAL journalisten på bokjakt. Hun skal finne bøkene i byen, skal spørre
og lete og finne og snakke med de som har peiling, og hun trekker pusten. Hun
står midt i sentrum, fryser litt, det er bare å begynne. Hun passerer et skilt
med VÅPEN FORBUDT, og går inn døren til dagligvarebutikken.

     –
God dag, god dag – er det noen bøker her?

     –
Ja, vi har bøker, sier butikksjef Karin Mella og svinser forbi epler og bananer
og litt melkesjokolade.

     –
Se her, sier hun og viser fram bøker med Svalbard og midnattsol og polarnatt og
isbjørn. 22 ulike titler. Litt bortenfor, ved siden av noen paller med cola
står flere bøker. "Skjebnevalget", "Englevinger", "Bånd av blod", "Lokkende
løfte", "Fanget av kjærligheten". I alt 122 kiosklitteraturtitler.

     –
Ja, vi har litt kiosklitteratur også. Det selger bra det, sier Mella, hun sier
de tar inn det kundene etterspør – og viser fram en bok for barn om gruvedrift
og lokalsamfunnet og hun sier det er morsomt med lokale forfattere.

OG I EN av de navnløse veiene i byen, i nr 17, bor en av de lokale forfatterne.
Han har skrivejakken på. Og han har laget kaffe og skjenker i små hvite kopper
og snakker om isbjørn.

     –
Du vet. Det er så mye myter – og så mye hysteri rundt isbjørnen, spesielt her i
byen, sier Birger Amundsen. Han er redaktør i lokalavisa Svalbardposten og har
skrevet flere bøker og laget flere filmer om Svalbard. Nå har han permisjon fra
avisa for å skrive en bok han har tenkt på lenge. Om isbjørnen og mennesket.

     –
Det blir ikke den komplette isbjørnboka, men skal handle om alt fra forskning
til fangst og historiene om der folk strøk med. Siden 1971 er fire personer
drept av isbjørn på Svalbard, sier Amundsen, som selv forsket på isbjørn for
Norsk Polarinstitutt på 1970-tallet.

     Utenfor
balanserer en halv måne på et av fjellene. Landskapet er tegnet i svart, hvitt,
bare forsiktig skisset, hvit snø, svart stein, så kommer vinden og visker alt
ut igjen og forfatteren og journalisten snakker om alle bøkene.

     Svalbard
setter dype spor i besøkende – spor som resulterer i bøker i hauger og kilovis.
Det fortelles om ballongferdene til Roald Amundsen og Umberto Nobile mot
Nordpolen. Om hvalrossfangst og isbjørnjakt, om tøffe tak. Om fangstmenn totalt
isolert i mørket og kulden – minusgrader og vindføyk står ut av bøkene når du
åpner dem. Det fortelles også om hvordan byen har forandret seg. Fra å være en
company town med kullselskapet som eneste arbeidsplass, til å bli et
familiesamfunn med turisme, forskning og kebabsalg. Det gis også ut mange rene
bildebøker.

     –
Jeg tror aldri det har blitt gitt ut så mange bøker som nå. Mye av det er fryktelig
lettvint, drøvtygging av gammel kunnskap. Man gjør en reise på 14 dager og
skriver om det og putter inn litt historie. Boken blir kanskje unik for deg,
men for oss andre blir det repeterende, kjedelig. Klisjeene står i kø, og
bildene gjentar tema som bre og fjell og isbjørn. Bøkene blir bare interessant
for den lille skaren av lidenskapelige samlere, sier Amundsen.

     I
fjor slaktet han Kjartan Fløgstads bok om den nedlagte russiske gruvebyen Pyramiden,
og nå, live, slakter han Jarle M. Vadders bok om sitt år på fangststasjonen
Mushamna tidlig på 1990-tallet.

     –
Han er ikke fangstmann, han er en avansert turist som leker fangstmann. En totalt
uinteressant mann fra Skien.

AMUNDSEN SAVNER ingen bokhandel, han handler på nettet og på fastlandet når det
er noe han trenger. Ære være Amazon. Sofaen tar så stor plass at han har ikke
plass til bokhyller og alle bøkene som står stablet rundt overalt og de aller
fleste i kasser i en bod. Han aner ikke hvor mange han har.

     –
Jeg må bare vise deg noe, Amundsen finner fram et knippe små hefter, og blar i
en av dem; "Thorleif Bjertnes’ dagbøker". Bjertnes overvintret sammen med to
mann lang nord og øst på Svalbard i 1933-34.

     –
Det var full krig fra dag én. Boka er utsolgt på museet, hevder Amundsen, men
museet har fått flere utgaver inn igjen, det vet journalisten for hun har sagt
farvel til forfatteren og jogget gjennom byen og ned til museet. Og der står
den, i bokhyllen i museumsbutikken. Til og med oversatt til engelsk.

     –
Hvor mange bøker har dere her egentlig?

     –
Vi har 650 titler tilgjengelig. Kriteriene for å ta bøkene inn er at de skal ha
noe med Svalbard å gjøre, sier hun i skranken, Mona Barlien, og peker på bøker
om Fridtjof Nansen og Roald Amundsen og fugler og flora og fauna og is og mørke
og enda mer midnattsol. Hun har en egen favoritt hun løfter ut av hyllen, Thor
Bjørn Arlovs bok, "Svalbards historie" – men hun liker praktbøkene også,
"Vanishing world" – og jammen er ikke den nye kioskserien til såpeforfatter Ellinor
Rafaelsen her også, "Polarnetter".

     –
Vi har ikke solgt så mye av den, sier Mona. Fra museet titter et par seler, en
isbjørn og et hvalrosshode fram.

     –
Egentlig burde du snakke med ho Tora Hultgreen, museumsdirektøren, sier Mona.
Og opp trappen og til venstre sitter denne direktøren og sier at turistene som
kommer til Svalbard har et høyt utdanningsnivå og er opptatt av kvalitet.

     –
Det er ikke alt vi får fortalt på museet, så vi satser i tillegg på litteratur
tilknyttet hvert tema. Svalbards befolkning er over gjennomsnittet interessert
i sin egen historie. Hultgreen viser fram museets eget bibliotek og sier hun
aldri får nok. Av kulde og tragedier og smerte og slit gjennom Svalbards ca 400
år gamle historie.

     –
Og ellers har vi jo et utmerket folkebibliotek i byen da, sier direktøren og
utenfor er det fortsatt hvitt og svart, men snart blåner det og journalisten
kler på seg den varme jakken igjen og luen og sjalet og vottene og går mot
sentrum, tilbake til utgangspunktet.

LIKE VED siden av dagligvarebutikken, i hjertet av byen ligger biblioteket. Opp
en trapp, av med skoene og inn en dør. Her er skråvegger og bjelker og hyller
med rundt 17500 bøker, endelig, ikke bare istapplitteratur, men bøker om amming
og Varg Veum og Albert Åberg og Jarle Klepp. Her er gurgling også. På gulvet
borte ved barnebøkene sitter fem babyer og noen mammaer som snakker om garn og
barn og et bryllup som skal av stabelen. Vilja vrir seg på gulvet. Lager lyder.

     –
Nå begynner du å bli såpass sliten at det ikke er artig lenger, sier mamma Hildegunn
Rønningen.

     Journalisten
kjenner også at det begynner røyne på. Hun har funnet det hun lette etter.
Tusenvis av bøker, bøker, bøker i kasser og hyller og hauger. Hun gnikker seg i
øynene. Det sies at madrassen i bingen på biblioteket er skikkelig god. En gang
sovnet noen der – og ble låst inne blant bøkene.

Polarbibliotekaren
– Jeg hadde aldri vært her før da jeg søkte jobben, sier Monica Hansen, barne-
og ungdomsbibliotekar på Longyearbyen folkebibliotek, nyutdannet. Hun landet på
Svalbard en forblåst og stormfull vinterdag i det herrens år 2008. I januar
altså. Siden har sola kommet og gått og det har vært full rulle.

     Tirsdagene
er det spedbarnstreff, så er det lesering og polarforedrag og forfatterbesøk.

     –
Og lørdagene forvandles biblioteket til en kafé eller basar om du vil, sier Monica,
og joda, hun føler seg absolutt som en del av norsk bibliotekvesen, men likevel
litt isolert. Det er jo langt til Svalbard. Kommer du fra Oslo er du bare
halvveis når du lander i Tromsø. Da har du mer enn halvannen times flytur
igjen. Det brukes mye penger på fjernlån på dette biblioteket.

     –
Hvorfor ville du hit?

     –
Det er en lang historie. Moren min arvet en hytte etter en onkel i Gratangen,
som hadde jobbet på Svalbard, så hytta var full av polarlitteratur og bilder.
Dessuten hadde jeg en onkel som var kaptein på en skute som seilte her oppe.
Longyear City. Det er jo et eventyr. Det er ikke tilfeldig at jeg er her.

     Monica
Hansen er som sagt nyutdannet – og tullet mye med den gamle strenge, hysjende
bibliotekdamen på studiet.

     –
Men innimellom må jeg være litt streng. I sommer måtte jeg for eksempel gjentatte
ganger be turistene ta av seg på beina. Da følte jeg meg som en kjerring. (Det
er en gammel tradisjon i Longyearbyen at man tar av seg på beina, på grunn av
kullstøvet som satte seg overalt, red anm.)

     Og
noen lørdager, når det tar helt av – må Monica stille seg midt på gulvet og si
fra. At nå er det innestemmen som gjelder.

     –
Hvordan oppfatter du samfunnet her, barskt, mannsdominert?

     –
Nei, dette er et mangfoldig samfunn med masse barn og aktive folk som har en
nærhet til hverandre. Og som tar vare på hverandre. Biblioteket har
spesialisert seg på polarlitteratur. Og den lånes ikke vekk til andre.

     –
Den er vår. Hvis noen vil låne den får de komme hit, rett og slett, sier Monica
Hansen. Hun har utsikt til snøen som faller og faller.

 

Fakta
LONGYEARBYEN
– Største bosetningen på Svalbard
– I overkant av 2100 innbyggere
– Ble grunnlagt i 1906 av amerikaneren John M. Longyear, som var den første
som satset på kommersiell gruvedrift på Svalbard

Powered by Labrador CMS