Kasseringsdebatt 1: Kassering er kult

Når verden er grå, tenker jeg med gru: Bibliotekarer ønsker ikke å
drive samlingsutvikling. De liker å kjøpe bøker, men orker ikke å kaste dem. De
lar samlingene vokse – på brukernes bekostning. De vil ikke ha regler som
styrer deres valg.

Av førsteamanuensis Tord Høivik,
JBI, Høgskolen i Oslo

Når verden er grå, tenker jeg med gru: Bibliotekarer ønsker ikke å
drive samlingsutvikling. De liker å kjøpe bøker, men orker ikke å kaste dem. De
lar samlingene vokse – på brukernes bekostning. De vil ikke ha regler som
styrer deres valg.

Av førsteamanuensis Tord Høivik,
JBI, Høgskolen i Oslo

Når verden er svart, fortsetter jeg å gremmes. De lar gamle fagbøker bli
stående på hylla slik at hullene ikke synes. Jo trangere, jo bedre. De legger
kjedelige omløpstall underst i bunken. Ekte litterater bryr seg ikke om
statistikk. De åpner bokpakkene fra Oslo uten å vurdere Kulturfondets milde
gaver. Vi kan jo ikke mene noe annet de sakkyndige komiteer. Fatter, forfatter
og forlag vet jo best.

Tenk på Sandefjord. Når verden er
lys, tenker jeg på Sandefjord. Ikke fordi min mor vokste opp rett ved
Hvalfangstmuseet, men fordi biblioteksjef Hans Gjerløw har tatt kassering på
alvor – og samtidig gitt et godt bilde av den bibliotekariske habitus:

     Etter
gjennom flere år å ha registrert en nedgang (i absolutte tall) i utlånet av
skjønnlitteratur for voksne, bestemte vi oss for å gjøre det vi alle vet, men
som allikevel er så vanskelige, nemlig å kassere kraftig. Sjelden har jeg hatt
det så vondt i min lange bibliotekarkarriere: Å kassere alle disse bøkene som
jeg hadde et slikt nært forhold til og som jeg så mange ganger hadde holdt
nesten som babyer i hendene.

     Brukeren
i sentrum, sier vi. Det varmer så godt i mageregionen når vi tenker på vår
store kjærlighet til publikum. Brukervennligheten tilhører navleområdet. Men
store studier av bibliotekarer har vist at profesjonen egentlig er ganske
innadvendt. De som vil ha med mennesker å gjøre, blir lærere, prester og
barnehageonkler. Biblioteket er for bokelskere. Mange bibliotekarer, har jeg
lagt merke til, dropper alt som heter brukerkontakt når de stiger i gradene.
Men boka – den er nesten like hellig som katalogen.

Mindre er mer. Men med meget god hjelp av min ikke fullt så
nostalgiske kollega begynte det å løsne. Etter et par uker hadde vi redusert
skjønnlitteraturen i åpne hyller med ca. 20%. Og reaksjonen lot ikke vente på
seg. Vi fikk stadige kommentarer fra lånerne om at de synes vi hadde fått så
mange nye (!) bøker og det absolutte utlånet steg allerede samme året for
ytterligere å øke i 2007.

     Andre
bibliotek har gjort de samme erfaringene. De ukurante bøkene skygger for det
som fortsatt er interessant. Brukerne ønsker ikke å forholde seg til tusenvis
av titler. De fleste låner på impuls, viser britiske brukerundersøkelser, og
trekker seg forvirret tilbake når bokmassene blir for store. Kassering skaper
et åpent landskap og gjør det lettere å reagere spontant på spennende titler,
forsider og anbefalinger. Jeg sier med Gjerløw:

     –
Dette er enkle sammenhenger som vi alle så godt kjenner, men som allikevel er
så vanskelige å gjennomføre. Og det er i hodene våre det sitter…

Kassasjonsangst. Min gode kollega
Lis Byberg har undervist i samlingsutvikling i mange år. Jeg har også fusket i
faget – og dessuten skrevet en lang rekke poster om kassering på Plinius. Jeg
har aldri opplevd noen faglig begrunnelse for å bevare rubbel og bit.
Motstanden er emosjonell, ikke prinsipiell. Dagsaviser leses og kastes med god
samvittighet. Vi beholder ikke sveivegrammofon og båndopptaker hjemme hos oss
selv etter å ha fått CD-spiller og iPod. Men bøker er omgitt av en aura av
ukrenkelighet.

     Når
bibliotekarenes personlige forhold til bokobjektene fører til kassasjonsangst,
kan vi nesten snakke om en profesjonell nevrose. Jeg kjenner bokas fristelser.
Hadde jeg vært Røkke, ville jeg bygd et bokpalass i stedet for en lystyacht.
Men dersom vi lar våre lyster styre litteraturen på biblioteket, blander vi
person og fag på en uprofesjonell måte. Systematisk samlingsutvikling er en
faglig oppgave – og innebærer jevn og planlagt kassering.

Buskerud bokgerilja. Jeg aksepterer at det kan være tungt å starte.
Men hjelp finnes. I de senere årene har en rekke fylkesbibliotek satt kassering
og samlingsutvikling på dagsordenen. Noen gjør nyttig arbeid i det stille.
Andre utfordrer både profesjonen og politikerne. I Buskerud har
fylkesbiblioteket opprettet en egen bokgerilja. På to dager klarte Beate
Ranheim, Håkon Knappen og Jannicke Røgler å fjerne over to tusen fem hundre
bind fra biblioteket på Nes – godt hjulpet av biblioteksjef Hilde Alsaker.

     Brutale
handlinger må følges opp av like brutale holdninger. Lokalpolitikerne og deres
velgere har et bevisstløst forhold til det å kaste bøker. De bærer med seg
mentaliteter fra årene rett etter krigen, da bøker og bananer var knappe goder.
I dag er bananer billigere enn poteter. Bøker som kastes gjenoppstår fluksens
som gråpapir og melkekartonger. Derfor skal vi ikke kassere i nattens mulm og
mørke – jeg har vært med på det og – men frekt og freidig. Kassering er kult –
det er jo en faglig oppgave!

Selvmordsbøkene angriper. Tekstenes digitalisering betyr at
papirboka nå bør betraktes som skygge eller en avatar av den egentlige boka –
som rett og slett er en datafil på det bølgende nettet. Knapphetens tid er
forbi. Det ligger i kortene at alle bøker noen måtte ønske, snart vil finnes på
nettet som digitale filer. Dermed er det ikke sagt at alle får gratis eller
rimelig tilgang. Forlagene klamrer seg til fortidas økonomiske modeller og vil
bekjempe fildelingen med selvmordsbøker. Etter fire ukers lånetid sprenger de
seg selv i lufta. Inntil videre tar de ikke leseren med seg i døden. Hva
forlagene finner på i neste runde, er uvisst…

     I
løpet av noen få år vil vi få en helt annen balanse mellom trykte og digitale
boktekster. Det som har skjedd i musikkens verden viser hvilke endringskrefter
som nå utløses. I mellomtida kan jo bibliotekene tenke kassering med en digital
framtid i bakhodet. Bøker er forbruksvarer, mens filer lever evig.

Den langsomme karusellen. I dag ligger omløpstallet for norsk skjønnlitteratur
rundt 0,7. Det betyr at romaner, dikt og skuespill i gjennomsnitt blir lånt ut
sju ganger på ti år. I de aller minste bibliotekene, det vil si kommuner med
mindre enn fem tusen innbyggere, ligger tallet på 0,3 – altså ett utlån hvert
tredje år. Samtidig vet vi at alle populære bøker og medier – dvs. lydbøker,
musikk og video – lånes ut minst tre-fire ganger i året. De mest etterspurte
bøkene, ser vi av Bibliofils topp 100 liste, lånes ut ti-tolv ganger i året.

     Hvis
utlånstida er fire uker, er gjennomsnittsboka utlånt i omtrent tre uker – og
står på hylla de øvrige 49 ukene. På sine hyllevandringer vil folk som besøker
biblioteket, stadig møte de samme titlene. En klesforretning som presenterte
sin varekolleksjon på samme måte, ville gått dundrende konkurs i løpet av noen
måneder.

     Bibliotekarer
liker ikke å sammenlikne biblioteket med vanlige butikker. Men dagens brukere
er ikke lenger velferdsstatens barn. De blir preget av dagens marked og
markedsføring. Vi trenger ikke å kalle dem kunder. Men de oppfører seg stadig
oftere som krevende og selvbevisste kunder. Dersom bibliotekene skal
opprettholde sin posisjon i kunnskapssamfunnet, må de fokusere like mye på
brukerne som Rema, Rimi, Coop og Benetton. Det hjelper ikke med varme følelser
rundt navlen hvis bibliotekene ikke gir dem tilbud de ser seg tjent med.

     Systematisk
kassering er en effektiv måte å ivareta brukerne på. Lys og luft og oversikt er
rett og slett god kundebehandling.