Litterære kartografer

Publisert Sist oppdatert

Litterære kartbøker er en lite kjent sjanger. Verkene innen
denne sjangeren består av kart basert på beskrivelser i litterære tekster. Både
forfattere, lesere og brukere av dataspill kan være litterære kartografer – inspirerende
kartmakere som hjelper seg selv og andre med å manøvrere i fiksjonens landskap.

 

– Av førsteamanuensis Helge Ridderstrøm, JBI, Høgskolen i Oslo








Litterære kartbøker er en lite kjent sjanger. Verkene innen
denne sjangeren består av kart basert på beskrivelser i litterære tekster. Både
forfattere, lesere og brukere av dataspill kan være litterære kartografer – inspirerende
kartmakere som hjelper seg selv og andre med å manøvrere i fiksjonens landskap.

 

Av førsteamanuensis Helge Ridderstrøm, JBI, Høgskolen i Oslo

 

En dag i august 1881 satt en den gang ukjent skotsk
forfatter og skriblet på et papirark uten noen bestemt plan. Det var en dag med
silende regn ute, og forfatteren og hans 13 år gamle stesønn prøvde å få tiden
til å gå med skriving og tegning. I et essay kalt "My First Book" gjenfortalte
forfatteren mange år senere hva som skjedde. Plutselig oppdaget han at han
hadde tegnet noe som lignet omrisset av en øy. Han fylte straks inn noen
detaljer i kartet. Øya lignet på Skottland i sitt omriss, og kanskje var det
den skotske forfatterens underbevissthet og nasjonale stolthet som lot et
Skottland løsrevet fra England dukke fram fra hans "watery doodlings".

                Dette
fantasi-kartet "took my fancy beyond expression" erindret forfatteren senere.
Før han visste ordet av det var han i ferd med å skrive en fortelling om hva
som foregikk på den ukjente øya. Første del av historien sendte han deretter
til et barneblad som trykte føljetonger. For å gi historien realistisk
troverdighet og fordi barnebladet Young Folks ikke akkurat hadde høy prestisje
i litterære miljøer, valgte forfatteren å opptre under psevdonymet "Captain
George North".

                Og som
det heter: Resten er historie. Robert Louis Stevensons Treasure Island er
kroneksemplet på en spennende guttebok, en sjørøverfortelling slukt av
generasjoner av barn med øyne så skinnende som gullmynter. Stevensons kart var
med allerede i førsteutgaven av boka i 1883 (tegnet på nytt etter at originalen
forsvant hos forlaget). I "My First Book" forteller Stevenson videre om
tilblivelsen:

                Kartet
"contained harbours that pleased me like sonnets; and with the unconsciousness
of the predestined, I ticketed my performance ‘Treasure Island’ […] Somewhat in
this way, as I pored upon my map of ‘Treasure Island,’ the future characters of
the book began to appear there visibly among imaginary woods […]. The next
thing I knew, I had some paper before me and was writing a list of chapters.
[…] The tale has a root [dvs. kartet], it grows in that soil; it has a spine of
its own behind the words." Stevenson var dessuten klar over at kartet hjalp han
til å unngå noen blundere, som å la sola gå ned i feil himmelretning.

                Piratene
i boka er som kjent villige til å gå over lik for å erobre et skattekart, en
sjangerkonvensjon som siden har fulgt sjørøverhistorier i bøker og på film. Et
kart vekket altså ikke bare Stevensons fantasi og inspirerte fortellingen, et
kart begjæres og brukes av de fiktive personene i hans historie, noe som gir
handlingen retning og framdrift. Begge disse typene kart – utenfor og i
fortellingen – er skapt av forfatteren Stevenson. Når vi får se dem på papiret,
fungerer de forfatterskapte kartene som sidestilte guider sammen med den
verbale teksten. Kartene kan (riktignok forenklet og forminsket, som alle kart)
vise både rom og en romliggjort tid (f.eks. en reise med bestemte etapper).

 

Skapende visualitet

Minst like interessante som de forfatterskapte kartene, er kart
og andre boktegninger lagd av lesere. Bøker beskriver som kjent ofte
landskaper, landemerker, avstander, bygninger og mye annet som det er mulig
tegne uten å ha kunstnerisk begavelse. Det mest fascinerende ved slike
"leser-kart" er at de gir visuelt uttrykk for noe av det som skjer i lesernes
hoder mens de leser. Leserens indre verden, det mentale landskapet, fantasiens
geografi er noe mange har ønsket å utforske systematisk, hvis forskerne bare
kunne få tilgang til det. En nøkkel inn til dette verdensriket kunne blant
annet gi fantastiske muligheter til å drive nye typer litteraturformidling.

                Noen
lesere er det Marie-Laure Ryan kaller "visualizers", lesere som veldig
billedlig forestiller seg i stor detalj både personer, gjenstander og steder i
tekstene de leser. Andre lesere nøyer seg med eller er ute av stand til å lage
mer enn skjematiske mentale bilder for de fleste tekster. Begge deler kan gi
stor litterær opplevelse, for en trenger ikke å se Raskolnikov som person for
seg i alle detaljer for å leve seg inn i hans liv. Det finnes også eksempler på
lesere som leser med tegneblyant. Vladimir Nabokov er kjent som forfatter, men
var dessuten en leser som knapt kunne skille mellom lesing og tegning. I sin
notatbok tegnet Nabokov det meste som var tegnbart i tekstene han leste: en
nøyaktig gjengivelse av Gregor Samsas rom i Kafkas "Forvandlingen", Leopold
Bloom og Stephen Dedalus’ vandringer i Dublin i Joyces Ulysses, hendelser i
romaner av Austen og Dickens plassert inn på et kart over England osv. Hans
indre kart ble til tegnete kart.

                Mange
henter hjem fra bibliotek og bokhandel eventyrlig vakre og intense opplevelser.
Både forfattere og lesere er oppdagelsesreisende i ukjente verdener, men
forfatterne er eksperter på å ordlegge seg nyansert og fascinerende for andre.
Det er jo ikke den vanlige leser, men også leseren må fylle inn detaljer i
hvite felt på fantasiens verdenskart. På jordoverflaten har i dag alle terra
incognita forsvunnet etter oppfinnelsene av kartfly og overvåkningssatellitter.
Vi må nå ut i verdensrommet for å støte på helt ukjent geografi – eller inn i
ulest litteratur! Og uansett leserens evne til bildeskaping, foregår det i
større eller mindre grad noe visuelt når vi leser en fortelling.

                Noen
bøker får oss til å lage en "hode-kino" med enorme mengder detaljer.
Leseforskeren Norbert Groeben formulerer det som at en person som leser,
foretar en "dobbelkoding": både semantisk og imaginativ. Bilder og filmatiske
forløp blir til under selve leseprosessen, og litterære kart er kanskje det
uttrykket der vi enklest og mest direkte kan klare å gjengi for oss selv og
andre noe av det vi så.

                Illustrerte
bøker binder oss til en viss grad opp visuelt, men de færreste skjønnlitterære
tekster utgis med andre illustrasjoner enn omslagsbildet. (Et omslagsbilde som
kan styre mye, for eksempel vår forestilling om hvordan hovedpersonen ser ut og
landskapet hun befinner seg i – derfor ønsker ikke litterære purister slike
visuelle hjelpemidler.) For mange lesere er det svært spennende å se en
filmadaptasjon av en bok de har lest, men som kjent blir de fleste skuffet: De
var ikke slik de hadde sett det for seg! Bildene i filmen kan ikke måle seg med
dem som har vært i leserens hode. Det gjør det bare enda mer interessant å få
noen visuelle gløtt inn i hva som har foregått mentalt under lesingen.

                Filosofen
David Hume hevdet at det mest eventyrlige og spinnville vi kan tenke og se for
oss i fantasien, er satt sammen av ting vi kjenner fra før: Vi skaper
forbindelser, komponerer og omplasserer på grunnlag av de sansningene og
erfaringene vi allerede har gjort i den empiriske verden. I mange tilfeller har
vi visuelle forelegg for en teksts innhold, forutgående erfaringer som binder
vår imaginasjon i svært sterk grad. Dette forutgående kan stamme enten fra den
fysiske verden eller fra medier.

                Den som
først ser Peter Jacksons Tolkien-filmer og deretter leser Ringenes herre for
første gang, vil bli styrt i sin fantasi av filmens uttrykk. Det er dessuten
nok å ha sett andre fantasy-filmer og -bilder for å bruke dette visuelle til å
anskueliggjøre handlingen i en bok. I tillegg blir nok ofte visualiseringer fra
tidligere leste bøker gjenbrukt i vår "hode-kino" med nye sammensetninger og
vrier i bok etter bok. Mentale landskaper bygd opp gjennom en leserkarriere kan
egne seg for ulike sjangrer og bøker (min personlige "sydhavsøy", mitt
"fantasylandskap", "westernlandskap" osv.), med de nødvendige justeringer ut
fra konkrete detaljer i den litteraturen vi for øyeblikket leser.

 

Litterære kartverk

Litterære kart er tolkninger, for de samme opplysningene kan
vanligvis gi opphav til kart som ser ganske forskjellige ut. Dette blir tydelig
for den som sammenligner sitt eget kart over landskapet i Kenneth Grahams Det
suser i sivet med kartet hos Alberto Manguel og Gianni Guadalupi i deres
Dictionary of imaginary places. Dette litterære kartverket har fra 1980 fram
til i dag vokst til over 700 sider og viser både landskaper og gjenstander fra
fiksjonsbøker. Forfatterne oppfordrer lesere til å sende dem tips til hvilken
litteratur som bør ha en landskapstegning i deres kartverk. Manguel og
Guadalupi ønsket å lage en fiksjonens reiseguidebok, en "Baedecker or
traveller’s guide to some of the places of literature" (ifølge deres forord, s.
ix). Dictionary of imaginary places gir oss altså kartografiske gjengivelser
etter litterære beskrivelser.

               I deres
verk kan en studere kart over Thomas Mores øy Utopia (med dens 54 byer), få
oversikter over mange av øyene som Gulliver besøker, se Robinson Crusoes øy
ovenfra, og tilsvarende med Bunyans pilgrims landskap, Tolkiens Middle-Earth,
C. S. Lewis’ Narnia, L. Frank Baums drømmeland Oz, Barries Never-Never Land,
Jansons Mummidal, Tarzan-landskaper fra Edgar Rice Burroughs bøker, osv. Delvis
er kartene bedre kart enn det de skjønnlitterære forfatterne selv måtte ha
lagd, noe som viser at litterær kartografi kan forbedres gjennom ny teknologi
på linje med det vanlig kartografi kan.

                Mange
har hatt et ønske om en hendig litterær "reiseguidebok" for fiksjonstekster. I
bøker som Franco Morettis Atlas of the European novel 1800-1900, Malcolm
Bradburys The atlas of literature og ikke minst Martha Hopkins og Michael
Buschers Language of the Land: The Library of Congress book of literary maps
finnes det tallrike litterære kart som kan inspirere til lesing og være en
visuell inngangsport til det tekstlige univers. Grafiske kart kan gi god hjelp
til leseren, som får mindre kognitivt bal med å danne seg inntrykk av
størrelse, plassering og lignende i den fiktive verden (særlig i underlige verdener
som hos Dante Alighieri og Terry Pratchett).

                Med
kart ønsker vi å redusere frykten for det ukjente, spekulerer Peter Turchi, en
amerikaner som har skrevet boka Maps of the imagination. Det er ikke uten god
grunn at Joyces notorisk "uleselige" roman Ulysses i Bokklubbens Århundrets
bibliotek-utgave begynner med et kart over Dublin og prikkelinjer som viser
hovedpersonenes vandringer. Dette visuelle grepet fra forlaget innplasserer
historien i konkrete gater også for dem av oss som ikke er lommekjent i Dublin.
Slike kart har for øvrig bidratt til å gjøre vandringer i litterære figurers
fotspor til en vanlig ferieaktivitet.

 

Blogger og dataspill

Den kartografiske gleden kan vi også finne i et annet og mer
flyktig medium enn bøker, nemlig på Verdensveven. Et eksempel er den kanadiske
bloggeren Janice som på adressen http://blogdelivre.blogspot.com/
har lagt ut sin lesedagbok med tegninger og kart. I den digitale verden er også
dataspill eksempler på hvordan kart og geografi inngår i fiksjonsunivers.

                Til
dataspill kan det også være lagd egne kartbøker, et eksempel er World of
Warcraft atlas. I sjangeren strategispill bygger spillerne opp samfunn,
organiserer ulike institusjoner og utvider sin kontroll over et territorium
sett i fugleperspektiv. Kartografisk sett er det her en overlapping mellom
litteratur og dataspill av typen SimCity og Civilization: Visuell konstruksjon
foregår for både å avdekke en forfatter- eller dataprogramskapt verden og
samtidig utforme og tolke den samme verdenen med egen kreativ innsats. Kartene
viser aldri alle detaljer, dem skaper vi selv i vår imaginasjon, etter behov,
evne og lyst. Kartene fascinerer og inspirerer fordi de er abstraksjoner for
det uendelige mangfold. De fremmer fantasien.

                Robert
Louis Stevenson formulerte det slik i "My First Book":  "even when a map is not all the plot, as it
was in Treasure Island, it will be found to be a mine of suggestion".

 

 

Powered by Labrador CMS