Menn og litteratur

Blant voksne urbane menn som liker å lese, men som ikke har et
profesjonelt forhold til litteraturen, utgjør litteratur og lesing et eget
privat rom der man kan trekke seg tilbake og dyrke sine særegne interesser og
preferanser.

– Av førsteamanuensis Jofrid Karner
Smidt, JBI, Høgskolen i Oslo

Blant voksne urbane menn som liker å lese, men som ikke har et
profesjonelt forhold til litteraturen, utgjør litteratur og lesing et eget
privat rom der man kan trekke seg tilbake og dyrke sine særegne interesser og
preferanser.

– Av førsteamanuensis Jofrid Karner
Smidt, JBI, Høgskolen i Oslo

Menn leser. Mange menn leser mye,
særlig de over 35 år. Men kvinner leser mer. Ser man på hele befolkningen av
henholdsvis kvinner og menn, kan man si at kvinner leser mye mer. Tar man bare
for seg de yngre aldersgruppene, er forskjellene enda tydeligere. Slik var det
ikke i begynnelsen av 70-årene. Hvorfor det har forandret seg, er vanskelig å
si sikkert. Noen mener bokklubbenes feminine profil har betydd mye, andre mener
det har vært et fascinasjonssug i den nye teknologien som særlig har appellert
til menn og fylt deres fritid.

     Uansett
er dette en type forskjeller og endringer som fanger forskeres interesse. Jeg
har også følt meg utfordret, ikke så mye til å søke etter årsaken til
kjønnsforskjellene, den kan være vanskelig å bringe på det rene, men til å
prøve å finne svar på hva det er som gjør at noen mennesker blir opptatt av
litteratur og stadig vender tilbake til litteraturen for innsikt eller
adspredelse. På slutten av 90-tallet stilte jeg slike spørsmål til
bibliotekarene, som jo i dominerende grad er kvinner. Nå har jeg vendt
oppmerksomheten mot menn, i første omgang de over 35 år.

Leserkarriere

En av de tingene som fascinerer meg,
er hvordan litterære interesser utvikler seg. Jeg er opptatt av den enkelte
leserkarrieren, samspillet mellom individets valg og omgivelsenes føringer i
ulike faser av livet. Med en slik problemstilling beveger jeg meg inn på et
område som kalles livsløpsforskning.

     Livsløpsforskningen
legger alltid vekt på den historiske, sosiale og lokale konteksten for temaet
som undersøkes. Kjønn og kjønnsroller er en naturlig del av en slik
kontekstualisering. Livsløpsperspektivet minner forskeren om at maskulinitet
defineres ulikt på Flisa og i Oslo Vest og at hva som er mandig ble oppfattet
annerledes i 1950 enn i dag. Kjønn leves ut på forskjellige måter i ulike
lokalsamfunn og generasjoner. Slik også med lesing. Lesning verdsettes
forskjellig i ulike miljø.

     Jeg
vil tegne et bilde nå, i det første tiåret av 2000-tallet, og vise hvordan noen
voksne menn, alle bosatt i Oslo, bruker litteraturen. Jeg er interessert i
hvordan disse mennene beskriver seg selv som lesere, blant annet ved å trekke
grenser mot den type leser de ikke vil være. Jeg er interessert i hvilken
funksjon litteraturen har hatt opp gjennom årene. Er det spenning de har søkt,
er det utfordring for tanken? Og har litteraturens også hatt en sosial
funksjon? Bygger felles litteraturinteresse sosiale relasjoner og representerer
den en gangbar kulturell valuta?

     Jeg
har valgt å intervjue åtte voksne menn, som leser mye, men ikke har et
profesjonelt forhold til litteraturen. Siden holdninger til lesing antakeligvis
ikke bare varierer sosialt, men også til en viss grad med profesjon, har jeg
søkt informanter med ulik yrkeserfaring. To av dem er i utgangspunktet
bygningsarbeidere, men har vært fagforeningsansatte i lengre tid. To
informanter er bankfunksjonærer, en er IT-leder, tre er selvstendig næringsdrivende:
en fotograf, en kommunikasjonsrådgiver og en rockemusiker og kafeeier.

     De
to bygningsarbeiderne er de eldste, født henholdsvis i1943 og 1958. Den ene er
sønn av en politimann, den andre av en offiser i marinen. Alle de øvrige
informantene er født mellom 1961 og 1969. En far er snekker, en småbruker, en
revisor og en sivilingeniør. De fleste mødrene har vært yrkesaktive, med yrker
som sekretær, sosionom og lærer. For den eldste informantens vedkommende kan
man kanskje snakke om en "sjølproletarisering", ettersom han avbrøt
sosiologistudiene for å bli murer. IT-lederen har heller foretatt det man kan
kalle en klassereise. Han er den eneste som er oppvokst i bygdemiljø og flyttet
til Oslo først som voksen. Alle de andre er oppvokst i storbyen (en kom fra
Bergen til Oslo som tenåring).

     Jeg
har bevisst søkt etter menn med ulik litteraturinteresse. Det er ikke det
gjennomsnittlige, men bredden og variasjonen i feltet jeg er ute etter å
beskrive. Her én som nesten utelukkende leser sakprosa og én som nesten utelukkende
leser skjønnlitteratur. Én leser nesten bare spenning og action, mens andre
uttaler at krim og spenning er bortkastet tid. Statistikken forteller oss at
den gjennomsnittlige mannlige leser leser mye sakprosa, men mest
skjønnlitteratur. Fire av mine informanter er slike blandingslesere.

     I
en kort artikkel som denne kan jeg ikke formidle den erfaringsrikdommen som
kommer fram i mennenes egne ord og fortellinger. La meg i stedet peke på noen
tendenser i utviklingsløpene og så oppsummere noen interessante trekk ved
lesernes litteraturvalg som voksne. Jeg tror noen av erfaringene kan være
tankevekkende for bibliotekarer som jobber med litteraturformidling.

"Var på biblioteket, lånte i hauger og slukte i vei"

I denne undersøkelsen er både gutter
som hadde lite bøker hjemme og de som hadde rikelig tilgang på lesestoff i
familiens hyller representert. Her er både foreldre som leste mye, og foreldre
som nesten ikke åpnet en bok. Veien til voksen litteraturinteresse går nok
ofte, men ikke nødvendigvis, gjennom påvirkning hjemmefra. Vi treffer også både
den tidlige leseren og lesere som kom seint i gang. To begynte å lese da de var
fire år, mens én først ble interessert i bøker i 17-årsalderen. De fleste mener
å huske høytlesning hjemme, men husker lite av hva slags litteratur det kunne
dreie seg om. De tre store i etterkrigstidens norske barnelitteratur, Egner,
Prøysen og Vestly, er det bare én som nevner.

     Da
er minnesbildene fra egen lesning i slukealderen på en helt annen måte
detaljerte og fargerike. I denne perioden dukker (ikke overraskende) den
spennende serielitteraturen opp, særlig Hardyguttene, som kom på norsk fra 1950
og utover. For bankfunksjonæren Øystein ble en Hardyguttbok som han fikk i
fødselsdagspresang en avgjørende opplevelse og startpunktet på leserkarrieren.

     Mer
overraskende er kanskje den rollen den klassiske guttelitteraturen spiller i
leserkarrierene. Det handler om fra hundre til nesten tre hundre år gamle
tekster, oftest lest i forkortet og bearbeidet utgave, må man regne med. Her
dukker Robinson Crusoe, Hjortefot og Skatten på sjørøverøya opp, og
forfatternavn som Alexandre Dumas og Jules Verne. Informanter som ellers har
problemer med å huske titler og navn fra guttedagenes lesning, har ingen
problemer med å være konkrete i denne sammenhengen. Det er verd å merke seg at
disse klassiske guttefortellingene med sterke maskuline helter, fortsatt har
hatt appell hos gutter i andre halvdel av det tyvende århundre. En av mennene
går så langt som til å hevde at mye av den nye barnelitteraturen med fordel kan
erstattes av slike klassikere hvis målet er å holde leselysten oppe blant gutter.

     Seks
av informantene har vært del av miljøer der det dannet seg guttefellesskap
rundt lesningen. Man lånte bøker av hverandre, kom sammen for å lese
tegneserier eller møttes på biblioteket. Det er først og fremst et interesse-
og brukerfellesskap det er snakk om, ikke et diskusjonsforum. Det å lese har
hatt en viss sosial betydning og har vært en naturlig del av
fritidsaktivitetene i flere av de aktuelle bymiljøene.

     I
kontrast til dette kan IT-lederen Audun rapportere fra et lesefremmed
bygdemiljø, der ingen av kameratene delte hans litteraturinteresse. Audun er
også atypisk i sitt valg av lesestoff. Han leste bøker som han fant i bokhylla
hjemme, og det var ikke barnelitteratur. Han var ikke mer enn seks år da han leste
Anna Karenina. Men også de to bankfunksjonærene, iherdige
serielitteraturlesere, forteller om drabantbymiljø i 70-tallets Oslo der lesing
ikke ble betraktet som en opplagt beskjeftigelse for gutter. Føringene har
likevel ikke vært så sterke at de har dempet leseiveren.

     Oppsummerende
kan man konstatere det selvsagte: tilgangen på litteratur er alfa og omega i
leserkarrieren. De leserne som ikke hadde tilstrekkelig tilgang på litteratur
hjemme, fant veien til det lokale biblioteket. Flere understreker den store
betydningen biblioteket hadde for dem, og beklager at filialer legges ned.

"Bukowski syns vi var fascinerende og skikkelig langt ute"

Visse trekk går igjen i
informantens leserbiografier fra tenårene. For det første: de leser bøker for
voksne, ikke ungdomslitteratur, og de leser mye. Det er eksempelvis i denne
perioden bankfunksjonæren Øysteins litteraturkonsum topper seg, med opp til 200
leste titler i året. For det andre spiller spenningslitteratur og krim en
dominerende rolle, også for lesere som ikke leser krim eller spenning senere i
livet. For det tredje spiller skolen liten eller ingen positiv rolle for
informantenes litteraturinteresse. For det fjerde står engelskspråklige
forfattere høyt i kurs, og flere av informantene venner seg til å lese bøker på
engelsk i denne fasen. En viktig motivasjon er at det gir tilgang til et større
univers av spennende litteratur. Og endelig finner vi eksempler på at
vennefellesskap rundt litteraturen får en annen karakter og funksjon enn før.

     Det
er en tydelig tendens at informantene går rett fra barne- og guttebøker til
litteratur for voksne. Det dreier seg om sjangrer som tradisjonelt får
merkelappen "mannfolklitteratur". Wilbur Smith, MacLean, Kjell Hallbing er
forfatternavn som dukker opp flere ganger. Hamsun er den mest leste
klassikeren. Realistisk og problemdiskuterende litteratur med ungdom som
målgruppe, av typen Ung i dag-serien som kom ut fra midten av 70-tallet, nevnes
kun av en, og da som eksempel på lite fristende lesestoff.

     I
intervjuer med lesere kommer man fra tid til annen over entusiastiske
beskrivelser av inspirerende norsklærere. Blant de åtte mennene presentert her,
er det få utsagn som tyder på at skolen har spilt en avgjørende rolle i
leserlivet. En omtaler riktignok klassens felles utenatlæring av Terje Vigen
som en stor opplevelse. En annen hadde en flink lærer på gymnaset som fikk hele
klassen interessert i Den Eldre Edda og annen usannsynlig ungdomslektyre. Men
ellers dominerer de kritiske kommentarene. "Skolen forbinder jeg ikke med noen
litteraturopplevelse i det hele tatt," sier Audun.

     En
helt annen rolle kan vennekretsen spille. Tre av mennene gir eksempler på
hvordan felles lesning kan bygge sosiale fellesskap i ungdomsårene. For én
guttegjeng var det Morgan Kane for alle pengene. For to andre var det forfattere
som Bjørneboe, Bukowski som markerte en opposisjonell rolle og bandt vennene
sammen i et maskulint interessefellesskap.

Den voksne leseren: fins det fellestrekk?

I voksen alder er
sjangerpreferansene hos informantene så sprikende at kompleksitet er den eneste
helt dekkende karakteristikken. Likevel fins det interessante mønstre som det
er verd å dvele ved. Det handler om holdninger til krim, det handler om sansen
for det saklige og det handler om språkpreferanser. Kjønnsperspektivet i
litteraturen og informantenes holdninger til litteraturens funksjon fortjener
en egen kommentar.

     Det
har vært vanlig å anta at menn er spesielt interessert i krim og
spenningslitteratur. Øystein er representant for en slik sjangerpreferanse. Men
ellers er det påfallende hvor tydelig flere av informantene reserverer seg i
forhold til krimsjangeren. Det har vært en sterk økning i volum og interesse
for norsk krim de senere årene, men dette ser ikke ut til å ha slått inn i
disse lesernes litteraturvalg. "Spenningslitteratur og krim syns jeg bare er
vås," sier bygningsarbeideren Martin. Man kan notere at noen av dem som hadde
stor glede av spenningslitteraturen i slukealderen, føler at dette er et
tilbakelagt stadium som voksne.

Tre av informantene leser
hovedsakelig skjønnlitteratur. De øvrige leser også biografier og bøker om
samfunn, politikk og historie på fritiden. Her er kunnskapstilfanget er viktig,
men underholdningsfunksjonen understrekes like sterkt. Sakprosa er lystlesing.

     En
annen gjennomgående tendens er forkjærligheten for litteratur på engelsk.
Begrunnelsene for å lese engelske bøker varierer, men tilgang på interessant
litteratur er et argument som går igjen. For alle disse leserne er det et poeng
at de leser engelsk uten noe som helst besvær. De har vokst opp med
engelskspråklig film og fjernsyn og flere av dem bruker Internett hyppig, noe
som sannsynligvis bidrar til å gi dem et uanstrengt forhold til språket.
Tilgangen til et engelskspråklig bokmarked via store nettbokhandlere som Amazon
er også en faktor å ta med i betraktningen. Norsk litteratur har solgt godt og
ligget på utlånstoppen i folkebibliotekene i 1990-årene og på begynnelsen av
2000-tallet, men blant de mennene som er presentert her, dominerer tekster på
engelsk.

     Informantene
virker lite opptatt av spørsmål om kjønn og lesning. I den grad det i det hele
tatt har eksistert negative føringer mellom maskulinitet og lesing i de
miljøene der informantene har ferdes, får man inntrykk av at det dreier seg om
normer som har vært svake og lette å overskride. Et unntak er bygdemiljøet der
Audun vokste opp, der det var "suspekt å være belest", enten du var mann eller
kvinne. Bare på to områder kommer kjønnsperspektivet tydelig til uttrykk: når
det gjelder valg av lesestoff, der forfatterens kjønn ser ut til å ha
betydning, og når det gjelder forskjellen mellom menns og kvinners lesevaner.

     At
menn er tilbøyelige til å velge mannlige forfattere, har vært dokumentert før.
Også i denne studien er det en påfallende overvekt av mannlige forfattere i
informantenes yndlingslektyre. Det andre spørsmålet, hvorvidt menn generelt
leser mindre enn kvinner, er det delte meninger om. Her har mennene ulike
erfaringer. Informantene fra finans- og it-miljøet har få eller ingen mannlige
kolleger og venner som leser. De to fagforeningsansatte har begge erfaringer
med mannfolkmiljø der man kan prate om litteratur. De tre private
næringsdrivende har også venner som leser mye. Språkbruken røper en viss
indignasjon over stereotype kjønnsforestillinger på dette området. Det de
imidlertid kan rapportere om, er at de i liten grad diskuterer litteratur i
vennekretsen.

Et eget rom

For noen av disse leserne har
litteraturen åpenbart hatt en viss sosial og symbolsk funksjon, særlig i 17-
18-årsalderen. Å dyrke den samme, litt "risky" litteraturen har virket sosialt
integrerende og har bidratt til å bygge vennskap. Desto mer iøynefallende er
det i hvor liten grad litteraturinteressen får en slik funksjon for den voksne
mannen. Man blir slått av hvor tydelig lesningen defineres som et privat
område. Man finner fram til de interessante bøkene på egenhånd, gjennom sine
egne metoder og kanaler.

     Flere
av informantene beskriver dette som en glede i seg selv. Bygningsarbeideren Bjørn
understreker at han vil sette sin egen dagsorden. Han liker å gå i bokhandelen
og ta det "litt på gefuhlen". Øystein kan sine favorittsjangrer så godt at han
ikke trenger veiledning. Audun beskriver bokhandlene som "godtebutikker" der
han nyter å gå rundt og kikke. "Jeg må finne bøkene mine på egenhånd,"
understreker han.

     Man
kan konkludere med at litteratur og lesing for disse mennene utgjør et
friområde, i liten grad ladet med sosiale og kjønnede bindinger. I den grad
informantene har møtt normer som tilsier at "menn som oss ikke leser", ser det
ut som de har vært svake og lette å overskride. At det kan oppfattes annerledes
i andre sosiale grupper og blant menn som ikke leser, må holdes åpent. Men man
kan formulere en hypotese om at blant voksne urbane menn som liker å lese, men
som ikke har et profesjonelt forhold til litteraturen, utgjør litteratur og
lesing et eget privat rom der man kan trekke seg tilbake og dyrke sine særegne
interesser og preferanser. Å ha et slikt rom oppleves som en verdi i seg selv. Fotografen
Kristian uttrykker det slik at han "unner folk å få lov til å lese bøker i
fred".

P.S. Jeg er verken bekymret for
boka eller digitaliseringen, slik intervjuet med meg i forrige nummer av Bok og
Bibliotek kunne gi inntrykk av. Litteraturen lever, uansett, og den har alltid
funnet nye medier å leve i.