Lær av tannlegene

Bibliotekforskningen trenger strategisk debatt. Derfor er jeg glad for kritikken jeg har fått fra to av mine kolleger – Andreas Vårheim i Bibliotekaren nr. 10 og Ragnar Audunson i Bok og Bibliotek nr. 4.

Av førsteamanuensis Tord Høivik, Høgskolen i Oslo, avd. JBI

Bibliotekforskningen trenger strategisk debatt. Derfor er jeg glad for kritikken jeg har fått fra to av mine kolleger – Andreas Vårheim i Bibliotekaren nr. 10 og Ragnar Audunson i Bok og Bibliotek nr. 4.

Av førsteamanuensis Tord Høivik, Høgskolen i Oslo, avd. JBI

Vårheim og jeg er enige om at bibliotekforskningen har et problem. Vårheim mener vi har for lite forskning – og at den forskningen vi har er for lite teoretisk. Løsningen er mer forskning og mer teoriutvikling. Jeg ser problemet fra en litt annen vinkel. Det er det manglende samspillet mellom bibliotekforskningen, på den ene siden, og bibliotekenes løpende praksis, på den andre, som feltet vårt bør gjøre noe med. Så lenge forskningen ikke blir tatt i bruk, har det liten hensikt å øke forskningsinnsatsen.

Før jeg startet som biblioteklærer, var jeg fredsforsker. – Blir’e noe fred av all denne forskningen, var et vanlig spørsmål når jeg holdt foredrag. Spørsmålet er helt legitimt. Hensikten med fredsforskningen var ikke å skrive artikler om krig og fred, men å bidra til fredelig konfliktløsning.

De akademiske disipliner stiller i en annen klasse. Jeg aksepterer at oppdagelser i matematikk og fysikk, sosialantropologi og historie har verdi i seg selv. Vi studerer ikke astronomi for å sende folk til Månen, men for å forstå galaksenes liv og død. Bibliotekforskningen, derimot, bør ikke begrunnes på samme måte. Sosiologer, historikere og økonomer kan selvsagt studere bibliotek uten å bry seg om den praktiske nytten av resultatene. Men da snakker vi om studier beregnet på andre fagfolk innenfor disse disiplinene. Bibliotekforskningens hensikt er å styrke bibliotekenes praksis. For å sette det på spissen: vi studerer ikke bibliotekene for å forstå deres liv og død, men for å sende folk til biblioteket.

Det er selvsagt ikke negativt å studere bibliotekenes historie. Bibliotekforskningen er ung i Norge. Mange som vil kvalifisere seg som forskere, må gjøre dette innenfor etablerte disipliner som historie, statsvitenskap og filologi. Da må de følge disse fagenes konvensjoner når de dokumenterer sine prosjekter. Men poenget med bibliotekfaget, som med alle andre profesjonsfag, er å utøve en praktisk virksomhet rettet mot mennesker, grupper, organisasjoner og samfunn. Vitenskapene prøver å forstå verden. Profesjonene prøver å forbedre verden.

Vårheim ser ut til å akseptere dette. Han sier at – bibliotekforskning har som siktemål å gi bidrag til å utvikle et best mulig tilbud til brukere og potensielle brukere av bibliotektjenester. Han påpeker også avstanden mellom nye forskningsresultater og etablert praksis: – Det blir gjerne en kamp mot eksisterende praksiser som ny kunnskap ofte taper. Dersom ny kunnskap mot formodning skulle vinne innpass …, er veien fortsatt lang før nye ideer tas i bruk i det praktiske arbeidet.

Men så skilles våre veier. Den manglende bruken er ikke forskernes problem, sier Vårheim. Det er bibliotekarene som må skjerpe seg. – (H)ovedproblemet er ikke forskningens karakter eller manglende formidling, men organisasjoners kapasitet for mottak og integrasjon av nye forskningsresultater. Forskerne er for opptatt med å forske, med å undervise og med å skrive søknader om forskningsmidler. – Å få midler til utviklingsarbeid og konsulentbistand i søknader om forskningspenger er svært vanskelig.

Min uenighet med Vårheim dreier seg altså ikke om hvordan verden ser ut. Kløften mellom forskning og praksis er synlig for begge. Men vi plasserer ansvaret hos ulike grupper. Begge definerer utvikling som forskningens siktemål. Men for meg betyr dette at siktemålet bør inngå i FoU-prosjektene. Dersom nye innsikter ikke fører til praktisk endring, har ikke bare bibliotekfeltet, men også bibliotekforskningen et problem.

Problemet er forøvrig felles for alle profesjonsfag. Jeg tar for gitt at Norge og Europa er på vei fra en industribasert til enn kunnskapsbasert økonomi. Satsingen på forskning i profesjonsfagene er en del av denne prosessen. Men veien videre er ikke entydig. Vi står overfor et valg mellom to kunnskapsstrategier.

Den akademiske eller teoriorienterte strategien konsentrerer seg om å bygge ut forskningsvirksomheten og samarbeidet mellom forskere. Forskerne skriver for hverandre. Dermed blir ansvaret for profesjonsfeltet redusert. De nye belønningssystemene, som bare teller fagfellevurderte publikasjoner, forsterker tendensen. Systemet dytter forskningen bort fra praktikerne. Fagtidsskriftene florerer. Frida opererer med en liste på nærmere to hundre stykker i biblioteks- og informasjonsvitenskap. Av disse ligger tjuefem på nivå 2 – som gir tredobbelt uttelling. Men fagartiklene henvender seg helst til andre forskere. På nivå 1 får vi ett poeng for artikler i Revista Puertorriqueña de Bibliotecología y Documentación, i Zeitschrift für Bibliothekswesen und Bibliographie og i ytterligere ett hundre og seksti tidsskrifter. Men disse publikasjonene blir svært sjelden lest av norske bibliotekarer.

Den kunnskapsbaserte eller praksisorienterte strategien konsentrerer seg om å styrke samspillet mellom tre prosesser: forskning, utdanning og praktisk innovasjon. Både nasjonalt og internasjonalt blir det nå lagt økende vekt på innovasjonssiden. I europeisk debatt snakker man om kunnskapstriangelet. Kunnskapsøkonomien kan ikke nøye seg med kunnskap i form av innsikt. Den krever kunnskap som faktisk blir tatt i bruk.

I Bok og Bibliotek nr. 4 trekker Ragnar Audunson et annet profesjonsfag, nemlig odontologien, fram som forbilde. Det odontologiske fakultetet i Oslo driver mye forskning innen tannmedisin – samtidig som mange av landets tannleger utdannes her. – Forskningens mål, sier Audunson, er å utvikle praksisfeltets handlingsrepertoar – i dette tilfelle diagnostikk, behandling og forebyggende virksomhet i tannpleien. Publiseringen i fagfellevurderte tidsskrifter bidrar til å kvalitetssikre forskningen – til å skille skitt fra kanel.

Men svært mye av utviklingsarbeidet i det norske bibliotekmiljøet er ikke rettet inn mot disse tidsskriftene. Den akademiske artikkelen er bare en av mange kunnskapssjangre. Skriftrekken til ABM-u, hovedoppgaver fra bachelorstudenter, foredrag på IFLA og prosjektrapporter fra utviklingsprosjekter gir mange viktige bidrag til feltets nyskapende virksomhet. Det finnes andre kryddere enn kanel her i verden.

Selv om publikasjonsmønsteret i bibliotekfag skiller seg en del fra odontologi og medisin, har jeg ingen problemer med å lære av disse profesjonene. I medisinske fag er det selvsagt at forskere og lærere også tar aktivt ansvar for å utvikle en bedre profesjonell praksis. Koplingen mellom forskning, undervisning og egen praksis i de “lange” helsefagene er sterkere enn det som er vanlig ved bibliotekstudiet i Oslo og ved dokumentasjonsstudiet i Tromsø. Doktorgraden er ikke den eneste veien til topps. I likhet med legene har tannlegene mulighet for å kvalifisere seg til spesialister.

Norsk odontologi ser ut til å realisere kunnskapstriangelet i sin egen praksis. Fakultetet er stolt av sin tette kopling til praksisfeltet – og poengterer at forskningsgruppen i bionanoteknologi – har tatt ut patenter på overflatemodifikasjon av implantater. Seksjon for biomaterialer og klinisk forskningslaboratorium fikk Birkelands innovasjonspris 2007/2008. Fluoridering har vært politisk omstridt, men professorene overlot ikke den politiske kampen til praktikerne – fordi de selv var så fryktelig opptatt med å forske.

Jeg så gjerne at vi som arbeider med forskning, utvikling og innovasjon i bibliotekfeltet kan bidra til en like sterk integrasjon mellom teori og praksis.

– – – – – – – –

Anderas Vårheim svarer (i Bok og Bibliotek nr 1/2011)

Lær av forskning

Profesjonene prøver å forbedre verden skriver Tord Høivik i artikkelen ”Lær av tannlegene” i Bok og Bibliotek nr. 6, 2010 og vil gjøre dette til premiss for bibliotekforskningen. Høivik synes å forutsette at gode intensjoner er tilstrekkelig grunnlag for både å forbedre verden og for å drive bibliotekforskning.

Jeg vil hevde at for å forbedre verden bør en vite hva en holder på med, ergo bør en ha en viss teoretisk ballast på fagfeltet og i forhold til de problemstillinger som reises i forskningen en bedriver. Kunnskapsbasert innovasjon og forbedringer i et praksisfelt krever med andre ord at kunnskapen er evidensbasert, altså fundert i fagfellevurdert forskning. Særlig kritisk blir dette i fag som medisin og odontologi. Men når det gjelder bibliotekene, er det kanskje ikke så farlig om en slumser litt?

Høivik antyder nærmest at det er en nødvendig motsetning mellom teoretisk fundert forskning og utvikling av praksisfeltet, og tilskriver meg rollen som stråmann i den forbindelse. I min artikkel i Bibliotekaren, nr. 10, 2010, er det nettopp prosesser hvor organisasjoner, herunder biblioteker, utvikler sin egen kunnskap og handlingsanvisninger, på grunnlag av blant annet forskningsresultater, som beskrives. Høivik nevner utviklingsarbeid, men gir ingen anvisninger om integrasjon av forskningsresultater i bibliotekpraksis. Han bare gjentar at det er viktig. Og ingen er vel uenig med ham i det.

Jeg tar samspillet mellom praksisfelt og forskning på alvor. Forskning på praksisfeltet kan gi handlingsanvisninger, men det er bare ved at ansatte i profesjonene selv bearbeider forskningsresultater og handlingsanvisninger fra forskning, og slik gjør dem anvendbare i egen organisasjon at forskningsresultater blir til noe mer enn forskningsresultater. Innovasjoner i praksisfeltet er dessverre ikke direkte resultat av profesjonsforskere eller andre forskeres aktivitet.

Høivik er opptatt av hvem som har ansvaret for at forskning ikke blir tatt i bruk, om det er forskeren som sitter i sitt elfenbenstårn eller om det er bibliotekarene som av ulike grunner ikke har mulighet for å sette seg inn i forskningslitteraturen. Slik jeg ser det kan ingen gruppe gis ansvaret for dette. To premisser må oppfylles for at forskning skal tas i bruk: Forskningen må være relevant, og helst fagfellevurdert, og organisasjonene må ha systemer for læring som fungerer, se Bibliotekaren, nr. 10, 2010.

– Førsteamanuensis Andreas Vårheim, Universitetet i Tromsø