Litteraturforskere under lupen
Hvem publiserer mest – kvinner eller menn? Hva er forskjellene i interesse hos mannlige og kvinnelige forskere? Hvordan har kvinnerepresentasjonen blant forskere utviklet seg de siste tiårene?
Dette er bare noen av spørsmålene vi har søkt å finne svar på i vår undersøkelse ”Kjønn og internasjonalisering i Bibliografi over norsk litteraturforsking: en undersøkelse av publiseringsaktiviteten til litteraturforskere”.
Av Hanne Karina Grønneberg, student, Universitetet i Oslo og Karianne Bjørseth Vodáková, student, Høgskolen i Oslo
Hvem publiserer mest – kvinner eller menn? Hva er forskjellene i interesse hos mannlige og kvinnelige forskere? Hvordan har kvinnerepresentasjonen blant forskere utviklet seg de siste tiårene?
Dette er bare noen av spørsmålene vi har søkt å finne svar på i vår undersøkelse ”Kjønn og internasjonalisering i Bibliografi over norsk litteraturforsking: en undersøkelse av publiseringsaktiviteten til litteraturforskere”.
Av Hanne Karina Grønneberg, student, Universitetet i Oslo og Karianne Bjørseth Vodáková, student, Høgskolen i Oslo
Forskerne og forfatternes kjønn. Resultater av undersøkelsen viser at det er en klar overvekt av både mannlige skjønnlitterære forfattere og bidrag av mannlige forskere. For hele perioden var 65 % av bidragene av mannlige forskere. Tendensen synes å være at publiseringsaktiviteten jevner seg ut mellom mannlige og kvinnelige forskere, men til tross for dette kan vi se at det fortsatt er store forskjeller i hvor mye det forskes på forfattere av ulikt kjønn. Er dette fordi det er for få kvinner å skrive om, eller er det fordi forskerne ikke er like interesserte i å skrive om kvinnelige forfattere som mannlige?
Av et totalt antall på 506 skjønnlitterære forfattere, var 72 % mannlige forfattere og 28 % kvinnelige forfattere. Videre kan vi se at 77 % av all publiseringsaktiviteten handlet om mannlige forfattere og 23 % om kvinnelige forfattere. En sammenligning av disse tallene kan tyde på at det helt enkelt er for få kvinnelige forfattere å skrive om. Hvis vi derimot ser på antallet mannlige og kvinnelige forskeres bidrag om mannlige og kvinnelige forfattere, er interessen for kvinnelige forfattere tydelig en viktig faktor.
Det er store forskjeller mellom hvilket kjønn mannlige og kvinnelige forskere skriver mest om. Av de mannlige forskerne skriver 88 % om mannlige forfattere, mens bare 12 % av bidragene deres er om kvinnelige forfattere. Tallene er svært annerledes for de kvinnelige forskerne. De kvinnelige forskernes bidrag viser en mer jevn fordeling når det gjelder hvilket kjønn de omhandler, men også de kvinnelige forskerne skriver mest om mannlige forfattere. 56 % av bidragene deres handlet om mannlige forfattere, mens 44 % handlet om kvinnelige forfattere. Tilsynelatende må det her være en kjønnsbasert preferanse når forskerne velger hvem de vil skrive om. Vi vil vise at interessen, slik den er uttrykt her, ikke korresponderer med andelene mannlige og kvinnelige forskere i utvalget vårt.
I undersøkelsen har vi også sett på hvilke forfattere forskerne skriver om. Henrik Ibsen, Knut Hamsun og Sigrid Undset topper listen over forfattere som det totalt sett er mest populært å skrive om. Ibsen er mest populær uansett forskerkategori, mens populariteten til de to andre forfatterne varierer avhengig av forskers kjønn og nasjonalitet. Det er flere mannlige enn kvinnelige forskere som skriver om Ibsen og Hamsun, noe som kan forklares med at det er flere mannlige forskere enn kvinnelige. Når det gjelder bidrag om Undset, endrer situasjonen seg. Ved å sammenligne de to nobelprisvinnerne Hamsun og Undset, ser vi at Hamsun har blitt omtalt hele 80 ganger av mannlige forskere, mens Undset bare er omtalt 12 ganger. Hvis vi ser på hvilke forfattere som har blitt omtalt av kvinnelige forskere, kan vi se at dette forholdet er annerledes. Etter Ibsen er Undset på en andreplass med 42 bidrag av kvinnelige forskere. Knut Hamsun er til sammenligning nede på en sjetteplass med bare 16 bidrag av kvinnelige forskere. Dette er et godt eksempel på hvordan de kvinnelige forskerne skriver langt mer om kvinnelige forfattere enn de mannlige forskerne.
Kjønnspreferanser. Som nevnt tidligere, er 72 % av forfatterne i utvalget vårt menn, 28 % kvinner. Det betyr at det er 2,6 ganger flere mannlige enn kvinnelige forfattere i utvalget vårt. Hvis det er slik at det ikke er noen kjønnspreferanse til stede, så bør både de mannlige og de kvinnelige forskerne skrive 2,6 ganger mer om mannlige forfattere enn kvinnelige. Likevel kan vi se at de mannlige forskerne skriver 7,3 ganger oftere om menn enn kvinner, mens kvinnelige forskere publiserer kun 1,2 ganger oftere om menn enn om kvinner. Hvorfor er det slik? Det kunne være interessant å se på årsakene, men dette er ikke fokuset for vår undersøkelse.
Både andelen kvinnelige forskere og andelen kvinnelige forfattere som har blitt omtalt, har steget siden 1965. I 1965 utgjorde bidragene skrevet av kvinnelige forskere bare 10 % av det totale antallet bidrag. Dette tallet hadde i 2005 steget til 42 %. Det begynner å nærme seg en mer lik fordeling mellom kvinnelige og mannlige forskere. Har det vært en lignende økning når det gjelder hvor mye det har blitt skrevet om kvinnelige forfattere? De kvinnelige forfatterne som ble omtalt i 1965 utgjorde kun 9 % av det totale antallet bidrag. I 1975 økte denne andelen til 21 %. Dette er sammenlignbart med andelen bidrag av kvinnelige forskere, som i 1975 var på 20 %. Selv om andelen bidrag om kvinnelige forfattere fortsatte å stige etter dette, var den bare 28 % i 2005. Hvorfor har ikke andelen av bidrag om kvinnelige forfattere steget i takt med andelen kvinnelige forskere?
Forskernes nasjonalitet. Hva viser resultatene når vi sammenligner bidrag av norske og utenlandske forskere? Ikke overraskende er publikasjonene i hovedsak (87 %) skrevet av norske forskere, mens utenlandske forskere kun i liten grad (13 %) bidrar. Mer interessant er det å sammenligne hvor mye det er som skrives om mannlige og kvinnelige forfattere. Av resultatene kan vi se at norske litteraturforskere skriver mer om kvinnelige skjønnlitterære forfattere enn det de utenlandske forskerne gjør (24 % i motsetning til 18 %, eller 4:3). Selv om denne forskjellen kan virke liten, så viser statistisk testing at den er signifikant.
Ved å se på de individuelle forfatterne, kan vi gjenkjenne et liknende mønster hvis vi lager en liste over de tjue mest omtalte forfatterne. Ibsen og Hamsun kaprer de to første plassene hos både norske og utenlandske forskere, etterfulgt av henholdsvis Undset og Ludvig Holberg. Disse forfatterne har et merkbart forsprang sammenlignet med resten av forfatterne på topp tjue-listen. Her er det ikke særlig stor forskjell i popularitet mellom forfatterne, men kvinnene er likevel underrepresentert i forhold til mennene.
En sammenligning av de komplette forfatterlistene rangert etter popularitet, avdekker tydelig ensidighet hos de utenlandske forskerne. I utvalget vårt fant vi at utenlandske forskere skriver om 86 forskjellige forfattere. Av disse representerer de tre (3,5 %) mest omtalte forfatterne ca. 50 % av publiseringsaktiviteten. Til sammenligning skriver de norske forskerne om 494 ulike forfattere. Her dekkes ca. 50 % av publiseringsaktiviteten av de 43 (8,7 %) mest omtalte forfatterne. Forstått på denne måten er mangfoldet i tema nesten 2,5 ganger høyere for de norske forskerne.
Det er interessant å observere at mens de utenlandske forskerne kun er ansvarlige for 13 % av alle bidragene, så utgjør de 44 % av alle bidragene som er skrevet om Ibsen. Dette er over 3 ganger så mye som en kunne ha forventet hvis det ikke var noen forskjell i hvem det er norske og utenlandske forskere skriver om. Vi kan se at de utenlandske forskerne synes å være opptatt av noen få kjente norske forfattere, mens de norske forskerne har et bredere spekter av norske skjønnlitterære forfattere som de er interessert i.
Avslutning. I undersøkelsen har vi kommet frem til noen forventede, og andre uventede, resultater. Den generelle overvekten av menn som forskere og forfattere er trolig noen av de mindre overraskende funnene. Det samme kan også sies om det smale fokuset til de utenlandske forskerne, men mengden av deres forskningsbidrag om Ibsen er svært interessant. Det mest slående resultatet er likevel signifikansen (=sannsynligheten for at noe er et resultat av tilfeldigheter) av forskjellen i interesse hos mannlige og kvinnelige forskere. Signifikansen ble i våre målinger uttrykt som en p-verdi mindre enn 0,0001. Dette betyr at hvis det ikke var noen forskjell i interesse, så ville sannsynligheten for å observere våre resultater ha vært langt under 1 %.
I det videre arbeidet kan en gjennomføre analyser som kan føre til andre interessante resultater og gjøre undersøkelsen mer detaljert. En kan studere publiseringsaktiviteten til de individuelle forskerne og se på spennvidden i deres interesser, som for eksempel hvor mange forfattere en bestemt forsker gjennomsnittlig skriver om. For å oppnå større nøyaktighet, så bør en inkludere alle postene i databasen for Bibliografi over norsk litteraturforsking, heller enn et utvalg. Det kunne også vært interessant å se mer på utviklingen for hvert av de årene som vi har undersøkt. Vi kunne for eksempel også sett på utviklingen av de mest omtalte forfatterne fra år til år.
– – – – – – – –
Bakgrunn for undersøkelsen
I mai i år utførte vi en studie på Nasjonalbiblioteket hvor vi kartla aktiviteten til forskere som skriver om norsk litteratur. Vi var særlig opptatt av forskjellene i publiseringsaktiviteten mellom forskere av ulikt kjønn og ulik nasjonalitet. Studien var en kvantitativ undersøkelse hvor vi benyttet Bibliografi over norsk litteraturforsking som studieobjekt.
Bibliografi over norsk litteraturforsking, også kjent som Littforsk, er en fagbibliografi som trykkes årlig i Norsk litterær årbok. Den er også tilgjengelig som en database via Nasjonalbibliotekets nettsider. I undersøkelsen tar vi utgangspunkt i et utvalg av bibliografiske poster som er registrert i databasen som strekker seg fra 1965 til 2005. Bibliografien tar hovedsakelig for seg det som har blitt skrevet om norsk litteratur utgitt etter år 1500. Man begynte å registrere til bibliografien på 1960-tallet. Bibliografien er derfor et utmerket utgangspunkt for å studere publiseringsaktiviteten til forskerne.
I undersøkelsen refererer begrepet publiseringsaktivitet til antallet publikasjoner en forsker har bidratt til. I noen deler av undersøkelsen er ikke fokuset på publikasjonene i seg selv, men heller skjønnlitterære forfattere som deres tema. Her vurderes bidragene til en gitt publikasjon separat for hver skjønnlitterær forfatter. På denne måten kan vi enkelt se hvor mye som er skrevet om hver forfatter.
