Det er ikke nøvendigvis bibliotekene det er noe galt med. Det er bibliotekloven.

Min enkle konklusjon er denne: Vi trenger en ny biblioteklov som ikke baserer seg på det utvidede kulturbegrepet.

Av Morten Harry Olsen, forfatter

Min enkle konklusjon er denne: Vi trenger en ny biblioteklov som ikke baserer seg på det utvidede kulturbegrepet.

Av Morten Harry Olsen, forfatter

Det er siste gang jeg skriver denne spalten. Jeg skal være kort. De første ordene i Lov om folkebibliotek lyder:

«Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet.»

Det er meningsløst. «Opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet» kan dekke bortimot alt mulig. Det er så generelt formulert at det er svada.

Det følgende, kondensert til fire ikke heldekkende, men nokså essensielle punkter, er hva biblioteket ga meg som barn, og som antagelig bidro i helt avgjørende grad til at jeg ble forfatter:

1. Nysgjerrighet og åpenhet overfor kunnskap og litteratur. Tilsynelatende uproduktive og uformålstjenlige opplevelser som lå hinsides skoleverkets snevre pensumhorisont.

2. Tålmodighet i møtet med den lange tanken. En forståelse av at det kostet ydmyk innsats og konsentrasjon over tid å skaffe seg meningsfulle, helhetlige opplevelser av innsikt og estetisk nytelse.

3. Selvstendig informasjonsinnhenting og evne til kildekritikk. Forståelse av at utvelgelse og kombinasjon av informasjon kan føre til kunnskap, og at kunnskap ikke er identisk med informasjon.

4. Et stille sted hvor refleksjon og ettertanke er mulig.

Det er hva biblioteket faktisk ga meg. Ikke noe jeg ønsket meg, eller engang ville ønsket meg, men noe jeg fikk; av personalet og stedet. Og det var ikke et «hysj!-bibliotek», men ganske liberalt med hensyn til samtaler og begeistrede såvel som ubegeistrede utbrudd.

Siden den gang har mange biblioteker blitt fylt opp med «annen kulturell virksomhet» som får dem til å minne mer om Las Vegas enn Alexandria; blinkende ting, skinnende ting, ting som lager lyd. Vi har fått bling-biblioteket. Heldigvis ikke alle steder, men det brer om seg.

Vi vet hvorfor. Det handler om penger, om fordelingen av offentlige budsjetter. Det handler om at biblioteket er en direkte konkurrent til sykehjemsplasser. I kampen om budsjettkronene vinner bling over stillhet. Politikerne – vår tids kanskje fremste prat- og bråkmakere; mennesker som trener aktivt på å snakke så høyt og lenge som mulig; ikke mindre påtrengende enn hooligans på et fotballstadion – blir flaue og mismodige når de møter stillhet. Derfor taper biblioteket. Med mindre man fyller det med noe som politikerne liker, noe som er Samfunnsgavnlig eller som Engasjerer Ungdommen eller som bidrar til Kommunens Vekstpotensiale. Noe New Public Management-aktig som Spiller på Lag med Fremtiden. Noe som kan presenteres på tre PowerPoint-ark. Det er trist. Det er dumt. Det er lite fremtidsrettet, i motsetning til hva noen later til å tro. «Annen kulturell virksomhet» er ikke et smart begrep. «Informasjon» er heller ikke det. Informasjon uten seleksjon er ofte bare støy.

Vi trenger et sted som tar vare på den frie, u-målrettede tanken, den «uproduktive» intellektuelle selvstendigheten, på verdinyansen mellom informasjon og kunnskap, og den stillheten som må omgi denne kompleksiteten. Jeg ser at biblioteket oftere og oftere ikke er det stedet, og det plager meg.

Min enkle konklusjon er denne: Vi trenger en ny biblioteklov som ikke baserer seg på det utvidede kulturbegrepet.

Takk for meg.