Må man ha magasin?

Trenger bibliotekene egne magasin når en har Depotbiblioteket i Mo i Rana? Problemstillingen ble aktuell nå når biblioteket i Stavanger mister mye magasinareal.

Av frilansjournalist Kjetil S. Grønnestad

Trenger bibliotekene egne magasin når en har Depotbiblioteket i Mo i Rana? Problemstillingen ble aktuell nå når biblioteket i Stavanger mister mye magasinareal.

Av frilansjournalist Kjetil S. Grønnestad

Stavanger kulturhus Sølvberget står foran store forandringer når kinoen utvides med tre saler. Et av resultatene er at bibliotekets magasiner reduseres fra 870 m2 til 590 m2. Det har gitt mye debatt om raserte bibliotektilbud. Men fra de som blir rammet, har det vært stille. Det vaier ingen kampfaner over Sølvberget.

– Dette er ikke så omstridt innad som utad. Vi ser på dette som en mulighet til å rydde og modernisere. Dessuten er dette ikke en kampsak for oss fordi den digitale framtida sannsynligvis betyr redusert magasinbehov, sier Marit Egaas, bibliotek- og kulturhussjef i Stavanger.

Etterlengtet modernisering

Magasinene på Sølvberget inneholder rundt en tredjedel av boksamlingen. De er umoderne og har kun et fåtall rullearkiv. Noen av reolene stammer faktisk fra det gamle biblioteket de flyttet fra i 1987. De er lave, og dermed upraktiske for effektiv magasinlagring. Under besøket i magasinet, ser en at det er god plass mellom hver reol. Nesten som oppe i publikumsarealene. Det er ikke vanskelig å forestille seg at et rullearkiv ville rommet vel så mye, på et mye mindre areal. Selv om de får rullearkiv i de nye magasinene, skal biblioteket kvitte seg med hele 65.000 bøker.

– Dette er en typisk jobb som aldri blir prioritert. Vi hadde ikke hatt tid til denne oppryddingen, hvis vi ikke ble tvunget til det, sier Egaas.

Det forstår man godt. Man rydder ikke garasjen heller, før bilen ikke lenger får plass.

Noen av magasinbøkene blir kassert eller solgt. Andre sendes til Depotbiblioteket i Mo i Rana. Det som skal bevares, pakkes ned og plasseres på lager i et år til ombyggingen på Sølvberget er ferdig.

– Vi har meldt inn behov for 3.800 hyllemeter i det nye magasinet. I mellomtida skal magasinbøkene våre oppbevares på 200 paller. Det er dumt. I mellomtida må vi låne inn fra Mo i Rana eller fra nabokommunene, sier hun.

Naturlig i Mo

Tidligere, da Stavanger bibliotek også var fylkesbibliotek, ga den gamle Emnefordelingsplanen Stavanger et nasjonalt ansvar for samlinger innen jus, religion og kunst. Emnefordelingsplanen er opphevet, så biblioteket har ikke lenger nasjonale forpliktelser overfor disse samlingene.

– Siden ansvaret er overført til Nasjonalbiblioteket, er det ikke lenger nødvendig at vi har disse nasjonale samlingene hos oss. De bør være i Mo i Rana. De har bedre magasiner, og bedre kompetanse på å ta vare på gamle bøker, enn det vi har, sier Egaas.

Hun vil beholde bøker som er viktige for byen og regionen. Det som kun er av interesse for forskere og andre spesielt interesserte, sendes imidlertid til Depotbiblioteket.

– Vi er først og fremst et storbybibliotek. Det er ikke sårt å gi fra seg det som ikke blir brukt, sier hun.

Men hun legger ikke skjul på at bøkene de skal sende vekk, ville blitt værende uten den påtvungne oppryddingen.

Ved siden av Depotbiblioteket, blir noen originalmanuskript som ikke er naturlig hjemmehørende i et bibliotek, overlevert byarkivet eller Statsarkivet.

Den private boksamlingen til Kiellandfamilien, vil hun derimot ikke gi fra seg. I byggeperioden deponeres den i Stavanger byarkiv.

– Hvis vi får et Kiellandsenter eller Litteraturhus, er det naturlig at Kiellandsamlingen flyttes dit. En slik boksamling vil gi en fin aura til et slikt hus, smiler hun.

Må ha magasin

Selv om magasinet reduseres i størrelse, er Egaas klar på at magasin, det må en ha. Skal brukerne finne fram i bokhyllene, må ferskvarene være framme. Fylles bokhyllene med bøker av ukjente, gamle og sære forfattere, finner de ikke fram. Da frykter hun at de også mister interessen.

– Det er viktig med en aktiv magasinpolitikk. Skulle vi vært helt uten magasin, ville vi nok likevel laget en ”magasinsone” innerst i biblioteket. Eller ”nerdesone” om du vil, sier hun og smiler.

Eldre skjønnlitteratur, og bøker av litt sære forfattere, er blant de typiske magasinbøkene. Bøker som over tid ikke lånes ut, plasseres i magasinet. Hvis de blir aktuelle, for eksempel ved filmatisering av boka, eller at forfatteren får en pris, flyttes de opp igjen. Ifølge Egaas er Herta Müller er en typisk magasinforfatter, som ble aktuell da hun fikk nobelprisen i litteratur.

– Selv om vi styrer hvilke bøker som settes fram, eller plasseres nede i magasinet, etter faktisk utlånsstatistikk, er vi bevisste på at vi skal pushe gode og uoppdaga bøker, presiserer Egaas.

Mer lys

Selv om biblioteket mister plass, og må deponere store deler av boksamlingen under byggeperioden, håper Egaas at de får noe igjen for bryderiet.

– Når kinoen får sitt, vil vi også ha noe nytt. Vi får nytt publikumsareal i foajéen til kulturhuset. Dessuten ønsker vi nye trapper som gir bedre adkomst inn i biblioteklokalene fra bakkeplan. I 4. etasje håper vi å få til en bibliotekcafé med en terrasse som har byens beste utsikt, sier hun.

– – – –  

Dette mener andre:

Oslo:

Liv Sæteren, biblioteksjef ved Deichmanske i Oslo har ingen enkle svar på hva som er magasinbehovet i et bibliotek. Det avhenger av hvert enkelt biblioteks behov og profil. Selv har Deichmanske i dag hele 70-80% av samlingene i magasin.

– Vi skal ha et nytt hovedbibliotek med langt mindre magasin og flere bøker framme. Ettersom publikumslokalene ikke kan tillates å fylles opp med reoler, må det være magasin. Det holder ikke med fjernlån fra Nasjonalbiblioteket, sier Sæteren.

Bergen:

Bergen har nå et magasin på 1.260 m². Det er tilstrekkelig også for den beskjedne økningen som ventes i framtida, når digitalisering gjør trykt materiale overflødig. For eksempel ble 45 hyllemeter offentlig statistikk for en tid siden kassert, fordi dette var tilgjengelig i digital form.

– Bergen Offentlige bibliotek og Deichmanske bibliotek har store gamle samlinger av betydelig verdi. Vi har også mye originalt materiale som ikke er disponibelt for fjernlån. De store bibliotekene og arkivene i Bergen samarbeider, slik at vi til sammen kun tar vare på et eksemplar, eller sett, av en utgivelse. Disse er tilgjengelige for brukerne som trenger materialet, sier biblioteksjef Trine Kolderup Flaten.

Kristiansand:

Kristiansand bibliotek har hele 1.500 m² med magasinplass i kjelleren. Hadde de bygget nytt i dag, ville imidlertid magasinet vært mindre.

– Våre magasin er store, men lar seg vanskelig gjøre om til publikumsareal siden det er lite innbydende med til dels kronglete kjellerlokaler, sier biblioteksjef Anne Kristin Undlien.

Bøker hun mener de må ha i eget magasin gjelder blant annet årstidsrealterte bøker, bøker og papiraviser av historisk interesse for Sørlandet og ekstra eksemplarer av barnebøker siden de jobber aktivt ut mot grunnskolene.

Hun anser det som viktig å rydde i bøkene i publikumsarealene, og sette noe ned i magasinene.

– Vi erfarer som mange andre, at jo flinkere vi er til å luke i samlingen, jo høyere blir utlånet, sier hun.

Nasjonalbiblioteket:

Ifølge Jonny Edvardsen, avdelingsdirektør for Tilvekst og kunnskapsorganisering ved Nasjonalbiblioteket, er Depotbiblioteket en fellesressurs for alle norske bibliotek. Sammen må en finne en fornuftig fordeling på hva som skal ligge sentralt og hva som bør finnes lokalt.

– Generelt kan en si at en del tidsskrift med fordel kan sentraliseres. Det samme gjelder lite brukt bokmateriale uten spesiell lokal interesse. For eldre utenlandsk litteratur, vil det ofte være nok at Depotbiblioteket har et eksemplar som en fellesressurs, sier han.

Hvorvidt en skal ha et magasin, mener han blir opp til hvert enkelt bibliotek. For universitets- og høyskolesektoren mener han å se en utvikling i retning av færre og mindre magasin. Magasin i folkebibliotekene må bestemmes ut fra den lokale samlingspolitikken.

– Har en mye litteratur som bør finnes lokalt, men som ikke bør stå ute i biblioteket i mange eksemplarer, må du ha et magasin. Hvis ikke, kan en spare denne husleia eller bruke arealene til noe mer fornuftig, sier Edvardsen.