Dette har vi visst lenge

Når biblioteklovens formålsparagraf nå sannsynligvis endres og betydningen av biblioteket som møteplass framheves, kan brukerne si: Velkommen etter!

Når biblioteklovens formålsparagraf nå sannsynligvis endres og betydningen av biblioteket som møteplass framheves, kan brukerne si: Velkommen etter!

Vi kan forsøke å si noe om bibliotekenes framtid ved å se på hvordan befolkningens bruk av og holdninger til bibliotek har utviklet seg over tid. Peker utviklingen av bruk og holdningsmønstre på at bibliotekenes relevans for befolkningen reduseres eller peker de i retning av at vi har å gjøre med en livskraftig institusjon med framtida foran seg?

Vi kan forsøke å si noe om bibliotekenes framtid ved å se på samfunnsmessige og teknologiske utviklingstrekk. Hva betyr tunge trender som digitaliseringen og framveksten av det flerkulturelle samfunnet for bibliotekene? Vil det på sikt bidra til å undergrave deres relevans og betydning? Det er dette punktet – det vil si det ene av dem, nemlig digitaliseringen – som får for eksempel Meisingset, Olsen og en sentral bibliotek- og informasjonsforsker som Dave Nicholas – til å stille grunnleggende spørsmålstegn ved bibliotekenes framtid.

I en artikkel i Aftenposten mandag 5. november forsøkte jeg å si noe om bibliotekenes framtid med utgangspunkt i det første av disse to punktene. Hovedpoenget mitt her var følgende: Statistisk sentralbyrås undersøkelser av bruken av folkebibliotek som på oppdrag for Statens bibliotektilsyn, seinere ABM-utvikling, ble gjennomført i 1978, 1988, 1998 og 2006, viser en markant økning av andelen som oppgir å være folkebibliotekbrukere. Da den første undersøkelsen ble gjennomført i 1978, oppga 24 prosent av befolkningen at de hadde brukt folkebiblioteket minst en gang siste år. Det tallet hadde økt til opp mot 50 prosent da den foreløpig siste undersøkelsen ble gjennomført i 2006. I 2006 var andelen noenlunde regelmessige brukere. I 2006 var andelen regelmessige brukere målt ved andelen som oppga at det var mindre enn tre måneder siden siste bibliotekbesøk 33 prosent – altså klart høyere enn andelen som i 1978 oppga å ha brukt biblioteket minst en gang i året.

Denne utviklingen ser ut til å holde seg. I en undersøkelse av et nasjonalt representativt utvalg av den voksne befolkningen som vi gjennomførte ved Høgskolen i Oslo og Akershus i 2011, var det omlagt 54 prosent som oppga å ha brukt biblioteket en gang i året eller oftere. Drøyt hver femte svarer at de bruker biblioteket månedlig eller oftere. Om vi går ut fra at mennesker er noenlunde rasjonelle i sin adferd og sin tidsbruk og ikke kaster bort tida si på å bruke irrelevante institusjoner, ja, da er dette sterke og lovende tall med hensyn til bibliotekenes framtid.

Nå kan det jo tenkes at de som bruker biblioteket og ser det som viktig, først og fremst er de godt voksne og de eldre som ikke er så fortrolige med den digitale teknologien. Om biblioteket sees som viktig og relevant av de fleste 45, 50 og 60-åringer, men ikke av de yngre, kan allikevel krisen være rett rundt hjørnet. Men slik ser det ikke uten videre ut til å være. I undersøkelsen fra Høgskolen som jeg har referert til foran, er vi først og fremst opptatt av å se på i hvilken grad folk opplever at biblioteket er nyttig for dem på ulike livsområder, fra arbeid og utdanning via familie- og hverdagsliv til ulike fritidsaktiviteter. Det er interessant at på en rekke av de områdene der vi spør om bibliotekets nytte-effekt, er det en betydelig høyere andel av dem som er mellom 18 og 30 år som ser biblioteket som nyttig sammenlignet med dem som er eldre.

Begge disse forholdene – en utvikling over drøyt 30 år der andelen som har brukt biblioteket minst en gang årlig og andelen regelmessige folkebibliotekbrukere har økt dramatisk sammen med unge menneskers opplevelse av at biblioteket er nyttig – indikerer at solnedgangen er et stykke unna. Ikke minst det faktum at den kraftige økningen i bruken har gått parallelt med digitaliseringen og internettets og de sosiale medienes framvekst taler for det.

Men samtidig er det jo slik at undersøkelser gjort i 1978, 1988, 1998, 2006 og 2011 alle representerer fortid og øyeblikksbilder fra nåtida. De sier ikke nødvendigvis noe om framtida. Folk kan valfarte til badestrendene en stekende varm søndag i august, Det rokker ikke ved det faktum at høsten og forfallet bare er en måneds tid unna. Er det illustrerende for bibliotekenes situasjon? Er den kraftige veksten i bruk som bibliotekene nå kan sole seg i, å sammenligne med den varme seinsommersøndagen? Det må vurderes med utgangspunkt i tunge trender og utviklingstrekk, som jeg påpekte i innledningen til denne artikkelen.

Ett interessant og viktig forhold i en slik vurdering er kunnskapen vi har om at det ikke bare er andelen bibliotekbrukere som har økt. Måten mennesker bruker biblioteket på, har endret seg. Vi vet at folk nå gjør helt andre ting i biblioteket enn de gjorde for eksempel den gang Statistisk sentralbyrå startet sine undersøkelser av bibliotekbruk i 1978. En svært stor andel av brukerne – i mange tilfelle en majoritet – gjør andre ting i biblioteket enn å låne bøker eller annet materiale. Det de gjør er nok knyttet til den definisjonen av bibliotek jeg har presentert her i bladet tidligere – en institusjon som med utgangspunkt i organiserte samlinger av dokumenter initierer sosiale prosesser knyttet til læring, kunnskapsdeling og kulturopplevelse – men altså ikke utlån og innlevering av bøker.

Biblioteket er sosialt konstruert. Gjennom de nye måtene det tas i bruk på, omformer brukerne det i samsvar med det som sannsynligvis er dagens og morgendagens behov. Når departementet foreslår en ny formålsparagraf i bibliotekloven der det legges stor vekt på rollen som møteplass, kan brukerne si: Velkommen etter! For vi har opplevd og opplever en bruksendring som omformer institusjonen omtrent på samme måte som tilfellet er med Oslos parker. Der Frognerparken og de andre parkene i Oslo før var områder for rolige spaserturer der strenge skilt formante brukerne om ikke å trå på gresset, tas de nå i bruk som møteplasser på en helt annen måte av ungdom, av innvandrerfamilier av tradisjonelt norske familier.

De nye måtene brukerne tar biblioteket i bruk på, blir ikke nødvendigvis irrelevante som følge av internett og e-bøker. En institusjon med en slik fleksibilitet har evne til å forbli relevant og viktig.

       Da det moderne folkebiblioteket oppsto for drøyt hundre år siden, var det i en historisk situasjon preget av følgende to trekk:

En teknologisk revolusjon med overgang fra jordbruk til industri gjorde at etablert kunnskap raskt ble utdatert. Det krevde uformelle institusjoner for kunnskapsbygging og kunnskapsgenerering. Det moderne folkebiblioteket ble svaret.

Migrasjon og folkevandringer – enten det nå var fra Europa til USA eller landsbygda til byene – skapte behov for en type institusjoner som kunne bidra til integrasjon og sosial sammenhengskraft. Folkebiblioteket ble svaret.

Den situasjonen og de trendene folkebibliotekene nå skal tilpasse seg, har svært mange trekk til felles med det som var tilfellet da institusjonen ble skapt. Det gir muligheter.

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo, avd. ABI.

 {jcomments on}