Er 3 vise kvinner fra Lom med på å endre begrepet bibliotek?

”3 vise kvinners blogg”, er en blogg skrevet av bibliotekarene ved Lom folkebibliotek. I 2010 skrev jeg en oppgave om hvordan jeg mener bloggen følger sosiale strukturer og konvensjoner samtidig som den er et bidrag inn i en endring av bibliotekdiskursen i dagens sosiale sammenheng. Innholdet i denne artikkelen er en redigert versjon av oppgaven.

Av Karianne Aam, fylkesbiblioteksjef i Hedmark. Aam er også student i master i Kultur og digital kommunikasjon ved Høgskolen i Hedmark. Artikkelen er en redigert versjon av en eksamensoppgave ved dette studiet.

”3 vise kvinners blogg”, er en blogg skrevet av bibliotekarene ved Lom folkebibliotek. I 2010 skrev jeg en oppgave om hvordan jeg mener bloggen følger sosiale strukturer og konvensjoner samtidig som den er et bidrag inn i en endring av bibliotekdiskursen i dagens sosiale sammenheng. Innholdet i denne artikkelen er en redigert versjon av oppgaven.

Av Karianne Aam, fylkesbiblioteksjef i Hedmark. Aam er også student i master i Kultur og digital kommunikasjon ved Høgskolen i Hedmark. Artikkelen er en redigert versjon av en eksamensoppgave ved dette studiet.

Framveksten av nettet ligger som en teknologisk forutsetning for framveksten av bloggene. Da nettet kom på begynnelsen av 90-tallet besto det hovedsakelig av statiske nettsider hvor det ikke var mulig å gjøre noe annet enn å lese dem. Bloggene har gitt oss muligheten for kommunikasjon og deltakelse på en annen måte enn før. De er, som Jill Walker Rettberg hevder, del av et fundamentalt skifte i forhold til måten vi kommuniserer på (Rettberg, 2008, s. 31).

3 vise kvinners blogg

Bloggen til 3 vise kvinner er skrevet av de tre ansatte ved Lom folkebibliotek. De presenterer seg som tre vise kvinner som skriver en ”personlig blogg om større og helst mindre hendelser ved biblioteket” (Byrøygard, Kvamme, & Mundal, 2010). Forfatterne har valgt å presentere seg samlet under profilen og profilinformasjonen inneholder kun praktiske opplysninger om bibliotekets kontaktinformasjon, som telefonnummer, e-postadresse og nettadresse. Postene er kategorisert, som for eksempel ”Bokomtaler” (20 poster), ”Lånarar” (1 post), ”Hjerte-smerte” (1 post) og ”Til ungdommen” (7 poster). Kategoriene varierer fra å være begreper vi er vant til å høre i sammenheng med bibliotek, som de to førstnevnte, til å være begreper vi ikke umiddelbart forbinder med bibliotek og deres aktiviteter.

     Bloggpostene jeg har sett spesielt på er postene ”Lausriving” postet den 28. mai 2010 og ”Mødre og englar” postet den 21. mai 2010. Den første posten har lånt tittel fra dette årets Litteraturfestival på Lillehammer, hvor temaet for festivalen er løsrivelse. Den andre handler om mødre og engler fordi Merete, som er mor og bibliotekar, har sett filmen ”Engelen” av Margrethe Olin. Postene tar for seg noen av de aktivitetene som foregår i biblioteket og den siste har også med en filmomtale. Omtaler av bøker, film, spill og tegneserier er en sjanger som er godt kjent fra bibliotekenes nettsider. Når slike omtaler ofte holdes i en forholdsvis formell tone på for eksempel kommunenes nettsider, er begynnelsen på begge postene et brudd i så måte. ”Lausrivelse” starter slik:

LAUSRIVING, eit sterkt uttrykk, som har vore brukt i mange store samanhengar opp gjennom tida. Barn riv seg laus seg frå foreldre, nasjonar skil seg frå andre nasjonar, frigjering. Å lausrive seg kan vere både vakkert og smertefullt. Det kan gjere oss frie og sjølvstendige, men kan også etterlate oss i ytterste einsemd og isolasjon (Byrøygard, 2010).

Deretter fortsetter Aud, som er forfatter av denne posten, å skrive om både litteraturfestival, kommende konfirmasjoner og sine egne aktiviteter i biblioteket. Hun skriver både om de ansattes aktiviteter i forhold til disse tingene og om hvordan for eksempel konfirmasjonstradisjonene oppsto og har utviklet seg. Når hun omtaler seg selv eller de to andre ansatte er det med ord som lillevisa (seg selv), sjefsvisa og mellomvisa.

     Posten om mødre og engler er en omtale av en film. Posten handler både om filmens innhold og forfatterens opplevelse av den. Merete, som er forfatteren i denne posten undertegner med ”Bloggar: Mamma Merete”. Dette er nokså gjennomgående for alle postene. De er alltid signert, men gjerne med tillegg til navn. Aud har for eksempel kalt seg selv for ”På-plass-att-komen bloggar: Aud” i den tidligere nevnte posten.

     I begge postene brukes det bilder. Bilder brukt i sammenheng med sjangeren litteraturomtaler er ikke uvanlig. Som oftest er disse bildene omslagsbilder av bøkene, filmene eller spillene som omtales. I disse postene har forfatterne valgt å bruke bilder som ikke er direkte relatert til omtalen. Bildene som brukes kan snarere sies å være relatert til følelsene og opplevelsene til forfatterne. Et eksempel på det er bildet av bildet av Charlie Brown og Snoopy, som er plassert sammen med setningen om at Aud savner ”dei store vise” som er på litteraturfestival og hjemme for å forberede konfirmasjon.

Diskursiv praksis

Diskursiv praksis kan vise til både hvilken praksis som normativt utføres i en gitt situasjon og til handlinger som vanligvis utføres i lignende gitte situasjoner. Det vil ifølge Fairclough bety at vi kan se på diskursiv praksis som både handling og konvensjon (Fairclough, 2001, s. 23). Vi håndterer sosiale praksiser gjennom rammeverket som konvensjonene eller normene er. Så er spørsmålet om det også er slik som Günther Kress hevder, at barnet lærer å kontrollere sjangeren, men i samme prosess kommer sjangeren til å kontrollere barnet (Berge, 2001, s. 11).

     Bloggen til de 3 vise har eksistert siden november 2008, og forfatterne sier noe om sitt formål med bloggen i sin første post. De sier at de ”prøver å følgje med i den digitale 2.0 tida vi lever i, og har difor oppretta ein blogg for å spreie boktips til lesarane våre og dele små og store gleder og sorger frå kvardagen til ein bibliotekar” (Byrøygard, 2010). Bloggens forfattere presenter seg under fornavn i hver post og framstår som personlige, samtidig som de lager en visuell sammenheng med biblioteket ved å legge ut kontaktinformasjon. De formidler også et formål som ligger opp mot folkebibliotekenes lovpålagte oppgaver:

Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Det enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet. Virksomheten skal være utadrettet, og tilbudene skal gjøres kjent (Lov om folkebibliotek).

På den måten plasserer bloggerne seg i en bibliotekdiskurs hvor lange tradisjoner råder i forhold til at bibliotek og bibliotekarer skal være en del av folkedannelsen og –opplysningen.

     Som jeg i beskrivelsen av bloggen og de to postene sier, er postene personlige. I posten ”Lausrivelse” forteller Aud om konfirmasjonsforberedelsene til sin kollega. Hun trekker med det inn privatlivet, samtidig som hun, som tidligere nevnt, også skriver om tradisjon, historie og utvikling av konfirmasjonen. Posten om ”Mødre og engler” er det Merete som har skrevet. Hun starter posten med å gi oss et innblikk i hennes hverdag – utenfor biblioteket.

Etter veker og månader med sparklespatel og målekost i fint driv oppunder stovetaket i heimen, vart lengtinga etter ein fredeleg filmkveld med ein raud vinskvett attåt så stor at Mor gjorde alvor av planane om å sjå filmen «Engelen» av Margreth Olin (Byrøygard, 2010).

Vi vet at hun maler hjemme i stua si og vi vet at hun setter pris på et glass vin på lørdagskvelden. Med det vet vi mer om Merete enn vi ville vist ved å ta turen innom kommunens nettsider hvor biblioteket også har hjemmesider. På nettsidene finner vi opplysninger om navn, faglig bakgrunn og ansvarsområder i biblioteket.

     Videre i posten skriver hun om innholdet i selve filmen og hvordan hun opplevde den. Måten Merete formulerer seg på gir oss som lesere innblikk i hvordan hun lever og tenker som mor, like mye som hun forteller om filmen.

Og eg, ei litt sliten, men akk, så lykkeleg mamma, sit i myrkret framom TV-skjermen og let tårene sildre nedover målingsflekkete kinn og kjenner ein inderleg trong til å ta mi eiga, store tenåringsdotter på fanget og verne henne mot alle farene som truar ein nyfiken livsnytar på tur ut i verda. Fornufta vinn, og eg ser henne i staden inntrengjande i augo medan eg gjentek avslutningsorda til Olin: «Livet, du må holde fast i det. Det er noen som trenger deg:» (Byrøygard, 2010).

Omtaler er en kjent sjanger i bibliotek og mye brukt. De er brukt som formidling av litteratur og for å møte formålet om å spre leseglede og stimulere til lesing. I et videre tekstbegrep gjelder dette for alle medier bibliotek formidler i dag, det kan være bøker, filmer, spill og tegneserier. Formidling kan skje muntlig, skriftlig ved å lage utstillinger eller ved å legge omtalene ut i bibliotekkatalogen på nett, på nettsider som hjemmesider eller i blogg. I bibliotekkatalogen og på hjemmesidene har sjangeren hatt et normativt rammeverk som har medført at omtalene i stor grad har blitt holdt i en forholdsvis formell tone og uten at forfatteren av omtalene har synliggjort seg selv i større grad. I digital kommunikasjon vil vi i større grad se en uformell tone enn for eksempel det vi ser i akademisk diskurser (Herring, 2005, s. 23). Ser vi på postene i bloggen til de 3 vise kvinnene, ser vi en helt annen tone enn på hjemmesidene. Tonen understrekes av bildebruken i postene.

Sosial praksis

På begynnelsen og midten av 90-tallet begynte mange bibliotek å opprette nettsider hvor de informerte om bibliotekets tjenester. Etter hvert ble disse sidene ofte lagt innunder kommunale nettsider og deres rammeverk. Disse nettsidene var preget av at dialogen gikk fra bibliotekene og ut til brukeren. Mulighetene for interaktivitet mellom tjenestetilbyder og bruker var små, om i det hele tatt eksisterende. Forventningene vi i dag har til deltakelse på de digitale arenaene har endret seg. Vi vil ha muligheten til å legge igjen våre meninger. Vi ønsker å legge til innhold og å være med på å skape bedre innhold.

     Den voksende deltakelsen på nett har ført til at flere og flere bibliotek har kastet seg ut på digitale arenaer der de ser at deres brukere beveger seg.

     På mange måter følger bloggen til de 3 vise kvinner kjente sjangere når de formidler sine opplevelser av bøker og filmer. Konvensjonene som ligger i bibliotekdiskursen har imidlertid endret seg når bibliotekarene legger igjen sin personlige hverdag, sine følelser og når de åpner opp for at leserne skal kunne kommunisere tilbake til dem. Skrivemodellen deres inneholder en forventning om at leserne er åpne for denne endringen og interessert i det de helt bevisst kaller ”en personlig blogg” fra et lite folkebibliotek.

     I et historisk perspektiv er biblioteket en dannelsesinstitusjon og bærer av skriftkulturen (Salvesen, 2009). Formidling har alltid vært viktig, men tradisjonelt sett har denne vært knyttet til utlån av litteratur og etter hvert muntlige eller skriftlige omtaler av denne litteraturen. Bibliotekene har vært tett knyttet opp mot kunnskapsdiskursen, samtidig som bibliotekdiskursen i seg selv har hatt og har et klart formål om å opplyse og danne folket.

Som del av den politiske historien blir biblioteket interessant i den grad det inngår i folkeopplysningstjenesten, i skole- og annen utdanningspolitisk strategi, som satsningsfelt i forskningspolitikken og som virkemiddel i kampen om det kulturbetingete og ideologiske kunnskapshegemoniet (Salvesen, 2009).

Gjør så bloggen til de 3 vise kvinner noe med relasjonen mellom bibliotek og bibliotekarer på den ene siden og brukerne og de som skal opplyses på den andre siden? Sjangeren bibliotekblogg er ny, sett i et historisk perspektiv. Nettopp derfor kan det hende at det er slik at bibliotekarene hersker over den – og derfor har muligheten til å endre den ut fra andre kjente sjangere. Hensikten til bibliotekarene er personlig å formidle biblioteket som institusjon og de kulturelle opplevelser det tilbyr til deg som bruker. Måten de gjør det på bærer preg av det inntoget digitale verktøy som blogger er.

Sosial endring

Fairclough sier at all diskursiv praksis er maktkamp. Jeg mener at det er liten tvil om at det tradisjonelt har vært en maktdominans mellom bibliotek og brukere, hvor bibliotekene i stor grad har sittet på en solid kulturell kapital som brukerne har fått tatt del i på bibliotekenes premisser. Disse premissene har vært styrt av blant annet konvensjoner i forhold til hvordan denne delingen skal skje. Når bibliotekarene fra Lom blogger på en måte som gjør at vi får ta del i deres hverdag, både hjemme og i biblioteket og når vi får lov til å se hva de tenker og opplever i forhold til denne hverdagen – da mister vi også forestillingen om bibliotekarene som eiere av bibliotekets innhold. De 3 vise og deres formål om å spre biblioteket sitt på nett på den måten de har valgt å gjøre det, er med å bryte opp en forestilling om hva biblioteket kan være – og hvem de kan være det for.

Kildehenvisninger

Berge, K. L. & Ledin, P. (2001). Perspektiv på genre. Rhetorica Scandinavia, 18, 4-16.

Byrøygard, M., Kvamme, A. & Mundal, R. (2010). 3 vise kvinners blogg: ein personleg blogg om større og helst mindre hendingar på Lom folkebibliotek. Sist lest den 4.6.2010 på: http://3visekvinner.blogspot.com/

Fairclough, N. (2001). Language and Power. Harlow: Longman

Herring, S. C, Scheidt, L. A., Wright, E. & Bonus, S. (2005). Weblogs as bridging genre. Information technology and people, 18(2), 142-171.

Lom folkebibliotek (2009, 28.9.) Tilsette. Sist lest den 4.6.2010 på: http://www.lom.kommune.no/biblioteket.144626.nn.html

Lov om folkebibliotek, LOV 1985-12-20. § 1. (2003). Sist lest den 4.6.2010 på http://www.lovdata.no/all/hl-19851220-108.html#1

Rettberg, J. W. (2008). Blogging. Cambridge: Polity Press

Salvesen, H. (2009, 16.1.). Bibliotekhistorie: hva og hvorfor? Sist lest den 4.6.2010 på: http://www.nbbs.no/bibliotekhistorie.htm