Hva skal vi med Nasjonalbiblioteket?

Publisert Sist oppdatert

{jcomments on}Nasjonalbiblioteket er en ung institusjon, med en allerede bemerkelsesverdig og tildels turbulent historie. Ved flere anledninger har spørsmålet vært stilt om hva vi egentlig skal med denne skapningen? Biblioteket vil til neste år – i 2013 – runde 15-årsmerket. Med denne milepælen i sikte kan det så smått være tid og grunn til å koste på oss noen refleksjoner over bibliotekets funksjon og rolle som en tung nasjonal kultur- og samfunnsinstitusjon.

 

Nasjonalbiblioteket er en ung institusjon, med en allerede bemerkelsesverdig og tildels turbulent historie. Ved flere anledninger har spørsmålet vært stilt om hva vi egentlig skal med denne skapningen? Biblioteket vil til neste år – i 2013 – runde 15-årsmerket. Med denne milepælen i sikte kan det så smått være tid og grunn til å koste på oss noen refleksjoner over bibliotekets funksjon og rolle som en tung nasjonal kultur- og samfunnsinstitusjon.

Vi begynner med turbulensen anno 2012. Når spørsmålet «Hva skal vi med bibliotekene?» rett som det er reises i det offentlige rom, er det fremfor alt på bakgrunn av at digitaliseringen av informasjon er i ferd med å undergrave bibliotekets kjernefunksjoner. Hvordan skal vel bibliotekenes papirberg kunne hamle opp med utfordringen fra e-boken? Dette er problemstillinger som berører bibliotekvirksomhet og –drift generelt, og har utløst en debatt som til fulle er relevant også for Nasjonalbibliotekets vedkommende. Blant landets biblioteker står Nasjonalbiblioteket samtidig i en særstilling, hvor også andre aspekter av mer eksistensiell karakter – herunder spørsmålet om dets angivelige samfunnsoppdrag – fortjener å gås etter i sømmene.  

Morgenbladet, nok en gang

Nasjonalbiblioteket er en ung institusjon, med en allerede bemerkelsesverdig og til dels turbulent historie. Etter at det et par års tid hadde vært relativt stille i så henseende, skulle bibliotekets viderverdigheter høsten 2012 igjen bli en snakkis i det segmentet av det offentlige ordskifte hvor vårt kultokratiske kommentariat huserer. Som ved flere tidligere høve, var det også denne gang Morgenbladet som skulle stikke hull på byllen – nærmere bestemt ved Bjarne Riis Gundersens artikkel «Taust og selvsentrert» 25. oktober 2012. Temaet ved denne anledningen var påstanden fra det som kalles sentrale aktører i bibliotek-Norge om at Nasjonalbiblioteket gjør en for dårlig jobb som lokomotiv for folkebibliotekene. Og problemets rot identifiseres ved henvisning til én konkret tildragelse: I 2010 ble ABM Utvikling – statens uavhengige forvaltningsorgan for arkiv-, bibliotek- og museumsdrift – lagt ned av den rødgrønne regjeringen, etter initiativ fra daværende kulturminister Trond Giske.

       Mye kan sikkert sies om den rødgrønne regjeringens kulturpolitiske disposisjoner – også når det gjelder bruken av konstruksjonen ABM Utvikling som verktøy for å fremme radikale kulturpolitiske mål. Dette er forøvrig en geskjeft som har rammet landets muséer i vesentlig sterkere grad enn bibliotekene. Gjennom en hardhendt fusjonspolitikk maktet således Kulturdepartementet i selve «Mangfoldsåret 2008» å redusere antallet muséer her i landet fra 800 til 100 – en prestasjon som på 1960–70-tallet ville ha blitt fordømt av landets «progressive» presseorganer under fy-ordet «strukturrasjonalisering».

       Men denne gangen var det bibliotekene det skulle handle om, og den nedleggelsen – eller rettere, oppsplittingen – som fant sted, innebar blant annet at organets ansvarsområder ble delt i to: B-en for biblioteksutvikling ble overført til Nasjonalbiblioteket, der Vigdis Moe Skarstein var toppsjef. Arkiv- og museumsbiten ble underlagt Kulturrådet, der Moe Skarstein lenge hadde vært leder.

 

Dobbeltrolle

Gjennom denne omorganiseringen fikk Nasjonalbiblioteket en dobbeltrolle, som både aktør (et selvstendig bibliotek) og som forvaltningsorgan (overordnet organisator) på bibliotekfeltet. At dette oppleves som problematisk av mange, er knapt å undres over. Blant annet har interesseorganisasjonen Norsk Bibliotek-forening gitt uttrykk for bekymring over Nasjonalbibliotekets dobbeltrolle – at bibliotekets egeninteresse kan komme i konflikt med direktoratrollen. Det fremkommer imidlertid at direktøren for institusjonens Sekretariat for bibliotekutvikling, Svein Arne Tinnesand, er av en annen oppfatning: Nasjonalbibliotekets dobbeltrolle som aktør og utviklingsorgan er en styrke, ikke en ulempe, for bibliotekbransjen.

       Denne problemstillingen så vel som andre av de sider ved Nasjonalbibliotekets ulike virksomheter som for tiden debatteres, aktualiserer spørsmålet om hva som bør være institusjonens grunnleggende oppgaver og funksjoner. Kort sagt: Hva skal vi egentlig med Nasjonalbiblioteket?

 

Gjøkeredet

På den fordums Drammensveien (nå Henrik Ibsens gate), ved Solli Plass i Oslo, ligger en staselig granittbygning, oppført i årene 1914–22 i ny-barokk stil. «Universitetsbiblioteket» står det med store bokstaver, hugget inn i fasadens tunge stenblokker som et varig og uforanderlig budskap om hva slags institusjon som her skulle ha permanent oppholdssted. Varig, uforanderlig og permanent? I 1998 ble Universitetsbiblioteket forvist til et nytt bygg på Blindern, mens den monumentale borgen (med mesteparten av innmaten) på Drammensveien ble overtatt av en nyopprettet instans ved navn Nasjonalbiblioteket. En fremmed fugl hadde inntatt redet, i stillhet og uten at det stod klart for de fleste hva dette skulle innebære. Hva var egentlig poenget?

       I Kunnskapsforlagets Store Norske Leksikon kan vi lese at «et nasjonalbibliotek er et bibliotek som har til oppgave å samle og gjøre tilgjengelig den nasjonale litteraturen», og at «de fleste land har nasjonalbibliotek». I Norge hadde denne oppgaven siden 1883 vært tillagt Norske Avdeling ved Universitetsbiblioteket i Oslo – en ordning som visstnok fungerte greit nok så lenge den varte. Dette så meget mer som andre viktige tilgrensende eller supplerende oppgaver ble betryggende ivaretatt av en oppegående Riksbibliotektjeneste, samtidig som vi hadde selveste Riksarkivet i baklabb for å sikre Rikets langsiktige hukommelse. Og i disse internett-tider, i et land med overetablering av kommunale folkeboksamlinger og verdens høyeste tetthet av private biblioteker, skulle man tro at folkets og nasjonens behov for et rikholdig og tilgjengelig tilfang av trykte skrifter og dokumentarisk kildemateriale var behørig ivaretatt.

 

Byggeprosess

Våre øvrigheter syntes øyensynlig ikke det. Åpenbart mente man at det ikke var tilstrekkelig at vi allerede hadde et velfungerende nasjonalbibliotek i gavnet. Vi måtte også ha et i navnet, et skikkelig prangende ett. Men den gamle kåken var selvsagt ikke bra nok. Den måtte renoveres, rehabiliteres, moderniseres og utvides.

       Den 16. august 2005 var man i mål: Etter en drøyt tre år lang ombyggingsprosess, med en kostnadsramme på 400 millioner kroner, var bibliotekets ny-restaurerte Oslo-avdeling endelig tilgjengelig for publikum – en begivenhet som ble gjenstand for stor virak, åtgaum, fagnad, festivitas og panegyrisk medieoppmerksomhet.

       Og her var saktens en del å beskue. Fortsatt prydet det gamle navnet «Universitetsbiblioteket» hovedfasaden, men bak den ærverdige rød-grå praktbygningen var det nå blitt hektet på et tilbygg i den ny-brutalistiske stilen som visstnok er obligatorisk når klassisk monumentale byggverk i landets hovedstad utvides: Et tilbygg i grell kontrast til den opprinnelige bygningsmasse. For såvidt hadde bibliotekets direktør Vigdis Moe Skarstein – med den staute stillingsbetegnelsen Nasjonalbibliotekar – sine ord i behold når hun uttalte til media at «Nasjonalbiblioteket er kontrastenes hus». Og hun tilføyet for godt mål at «Nasjonalbiblioteket har som mål å bli ett av Europas mest spennende og moderne nasjonalbibliotek». En spenstig programerklæring!

Det nasjonale gjennombrudd Begivenheten kunne lede tanken i retning av det engelske munnhell «What’s in a name?» Den pompøse benevnelsen nasjonalbibliotek var ingen tilfeldighet. Her stod vi overfor en forsinket utløper for ikke å si et etterslep av det 19. århundres norske nasjonsbyggingsprosjekt. Det nyskapte prestisjebiblioteket hadde kostet flesk – for såvidt greit nok, for den gamle bygningens fasiliteter var utvilsomt modne for modernisering.

       Men her lå det i bunnen noe mer enn praktiske og prosaiske hensyn og behov: Hva gjør man ikke for å demonstrere at vi er en kulturnasjon, vi også? Og de nasjonale strømninger – for ikke å si «det nasjonale» – er en umiskjennelig trend i tiden. Særlig interessant har det vært å registrere hvordan den nasjonale dimensjon er blitt styrket på kulturlivets mange ulike felter. For eksempel snakket landets idrettsbyråkrater og sportsjournalister på 1980–90-tallet til stadighet om behovet for å bygge såkalte «riksanlegg» for de enkelte idrettsgrener – det være seg fotball, fri-idrett, ski eller skøyter. I dag har ordet «riksanlegg» forsvunnet ut av språket, i det 21. århundre er det «nasjonalanlegg» som gjelder. I skoleverket opererer man med noe som kalles «nasjonale prøver» – ikke pga. deres spesielt nasjonale egenart, men fordi de presumptivt skal anvendes på riksdekkende basis.

       Og da hovedstadens ledende kunstgallerier og -muséer kort tid etter tusenårskiftet ble tvangsfusjonert inn i én superinstitusjon, var det nærmest en selvfølge at nyskapningen måtte få det tidsriktige navnet «Nasjonalmuséet for kunst». Parallelt har vi opplevet hvordan oppførelsen av et operahus i Bjørvika til det kjedsommelige er blitt solgt inn, profilert, lovprist og skamrost som en «nasjonal begivenhet», «et nasjonalt løft» og et «nasjonalt ikon».

       Det er en trend som faller sammen med vår tids mest motepregede utenrikspolitiske satsingsområde: «Public diplomacy» med hovedvekten på blankpussing av den nasjonale omdømmedimensjon. En eksersis hvor spinn omkring merkelapper som «den humanitære stormakt», «den moderne høyteknologi- og miljønasjonen» og ikke minst «kulturnasjonen» skal løfte frem et nasjonalt image med høy feelgood-faktor.

 

Signalbygg og historieløshet

Er det folkeopplysningens sammenbrudd, vår tiltagende historieløshet, som så krampaktig søkes tilslørt gjennom de selvsuggererende besvergelsene om «kulturnasjonen Norge» – et konsept som partout skal sannsynliggjøres og materialiseres gjennom omorganiseringer, navneendringer samt produksjon av nye såkalte «signalbygg»? Er det vårt utrygge og uformuende forhold til landets tusenårige historie – følelsen av at vi som nasjon har noe å bevise – som gir nasjonsbyggingsstrevet en slik renessanse? Er betoningen av «det nasjonale» et uttrykk for en ubevisst hang til å sette vår nasjonale egenart («etnisk norske verdier») i høysetet? Eller er det bare et utslag av slapp språkbruk og bevisstløs verbal flokkmentalitet? Slik kan man saktens spekulere.

       Til spørsmålet om hva vi skulle med Nasjonalbiblioteket, måtte svaret i utgangspunktet være at det skal ivareta de funksjoner som allerede på forhånd hadde vært håndtert på betryggende vis. Som navnet gir et hint om, må institusjonen videre antas å representere en markering av kulturlivets nasjonale dimensjon, herunder fronte vår nasjonale egenart. I tillegg er den nødvendigvis også en fristende arena for å tilfredsstille kultokratiets virketrang, maktbrynde og forfengelighet. Om dette er noe som vi egentlig har bruk for, får være en annen sak.

       Som ved en lykkens tilfeldighet fant åpningen av det ombygde og nydefinerte bibliotekpalasset i august 2005 sted samtidig med at Den internasjonale sammenslutning av bibliotekforbund – «International Federation of Library Associations» (IFLA) – holdt sin verdenskonferanse i Oslo, med H.M. Kongen som høy beskytter og daværende kulturminister Svarstad Haugland som åpningsattraksjon. Slikt blir det synergier og publisitet av. Således brakte Aftenposten et tolvsiders annonsebilag for «IFLA 2005», hvor man kunne lese store og svulstige ord om Norges nye Nasjonalbibliotek – «et multimedialt kunnskaps- og kultursenter fylt med spennende kontraster». Om språkbruken neppe var sarkastisk ment, brakte den like fullt assosiasjoner i retning av slike gamle kjenninger fra dyreriket som kalkuner og hvite elefanter.

 

På sporet av den tapte tid: Kulturdebatten anno 2005

Den særnorske kulturdebatten (et like årvisst sommerfenomén som agurktid og feilslåtte værvarsler) gjennomgikk sommeren 2005 en relativt slapp og begivenhetsløs fase, med påtagelig lav intensitet. Hverken Quart-festivalen (hvem husker vel «fuck-for-forest»-stuntet?), Tullinløkkas oppblåsbare kysse-frosk eller Nye Bislett Stadion maktet å inspirere våre kulturorganer til innovasjon og kreativitet i bruken av esoteriske ukvemsord, eller til å holde sin sedvanlige standard med hensyn til verbale lyskespark. Det stod imidlertid allerede på et tidlig stadium klart at en begivenhet som ferdigstillelsen av Nasjonalbiblioteket ikke kunne gå upåaktet hen. Hendelsen ble da også i augustdagene 2005 gjenstand for bred mediedekning, tildels preget av ansatser til en kulturdebatt.

       Aftenposten, som undertiden bringer meninger om mangt, valgte en litt pussig omgående manøver: I en artikkel 13. august kunne således avisens kulturredaktør Per Anders Madsen fortelle at «Presset mot biblioteket og dets grunnverdier kommer ikke bare utenfra, som trusler om kutt og nedleggelser. Det kommer også innenfra, fra biblioteksektoren selv». Som om ikke dét var nok, brakte avisen neste dag på kronikkplass et varsko om at «Hvis dagens biblioteker ikke bevarer kontaktflaten til hele befolkningen, mister de sin styrke, som samfunnet er avhengig av at de har». Og, for riktig å gni budskapet inn, fulgte man på lederplass 16. august opp med følgende appell: «Det er vårt håp at oppmerksomheten om bibliotekenes betydning som både det nye Nasjonalbiblioteket og den internasjonale bibliotekkongressen har gitt, kan bli en vekker både for sentrale og lokale myndigheter». Kloke ord, kan hende, men med et umiskjennelig preg av det berømmelige høflige host i lovotten. Iallfall knapt av en slik sluggerkarakter at de kunne få våre mest profilerte kulturdebattanter til å slenge røven i taket.

       I en stort oppslått artikkel under overskriften «Uro i Nasjonalbiblioteket» forsøkte derimot Morgenbladet 12. august å slå an toner som erfaringsmessig burde gi skikkelig gjenklang. Her stod det å lese at bibliotekets leder Vigdis Moe Skarstein ble anklaget «for å skape en lukket organisasjon uten åpen meningsutveksling». Bladet kunne fortelle om utbredt misnøye blant de ansatte, som var redde for å snakke ut, grunnet Skarsteins detaljstyrende og egenrådige lederstil. Ytringsfrihet kan være besværlige greier.

 

Puddeljournalistikk

Slike foruroligende forlydender slapp man heldigvis å bli eksponert for i Dagbladets glatte ukebilag Magasinet 13. august. Her ble Vigdis Moe Skarstein (som i tillegg til et knippe øvrige offentlige maktverv den gang også fortsatt var leder for Norsk Kulturråd) hedret med et tosiders portrettintervju. Bladets velkjente puddel-journalistikk kom her spesielt godt til sin rett i gjengivelsen av nasjonalbibliotekarens eiegode og klargjørende uttalelser, hvor den sannhetssøkende leser blant annet kunne finne arkiveringsverdige høydepunkter som «Det er ikke sånn at bibliotekarer er sinte og kjedelige. Det er bare en myte». Som vårt fordums komikerpar Wesensteen ville sagt det: «Og takk for dét!»

       Det var likevel ikke mulig å slippe unna det faktum at vår hjemlige norske kulturdebatt årvisst følger et mønster med faste og forutsigbare ingredienser, som – litt avhengig av hvilket anliggende som til enhver tid står på sakskartet – sauses sammen i varierende blandingsforhold: Lokalisering, finansiering, organisering, samarbeidsvansker og personfokusering. Et representativt eksempel var Morgenbladets oppsummering av det lille tilløp til kulturdebatt som fant sted i forkant av den høytidelige åpningen av vår prektige nye nasjonale kulturinstitusjon:

«Slik sett føyer også turbulensen rundt nasjonalbibliotekaren seg inn i et større kulturpolitisk mønster. De siste årene har flere viktige kulturinstitusjoner vært

gjenstand for store sammenslåinger og nasjonale omorganiseringsprosesser. Både ved Nasjonalbiblioteket, Kunsthøyskolen i Oslo og Nasjonalmuseet for kunst har man fått inn handlekraftige ledere med stor ryggdekning i Kulturdepartementet – […]. Og i alle tilfellene har de ansatte beskyldt ledelsen for demokratisk underskudd i omstillingsprosessen».

Utvilsomt riktig og viktig nok. Men var det noen som fikk med seg hvorfor Universitetsbiblioteket måtte lemlestes, raseres og forvises, og hva vi egentlig skulle med Nasjonalbiblioteket?

 

Fra en passant til post festum. En analyse og en advarsel

Svar kan stundom være å finne der man minst venter det. Idéhistorikeren Rune Slagstad hadde tidligere demonstrert sin sidesporpregede forståelse av kultursamfunnets åndelige kraftlinjer, virkemåte og funksjon i sin besynderlige men ofte siterte tese om at «de nasjonale strateger kommer alltid for sent». Den som hadde fornøyelsen av å lese hans store og dyptloddende artikkel «Nasjonalbiblioteket som samfunnsinstitusjon» i Morgenbladet 2. september 2005, skulle imidlertid få blikket åpnet mot et kulturpolitisk landskap hvor en bevisst og destruktiv politisk strategi trådte frem i et klart relieff som avtegnet et illevarslende mønster.

       Med utgangspunkt i det forhold at «opplevelse» er et av de nyordene som er kommet i stedet for «dannelse», gjorde Slagstad seg den refleksjon at dersom biblioteket skal gi opplevelser, må det først og fremst være leseropplevelser. Det må gjerne være en opplevelse å være i et bibliotek, men det må ikke være en opplevelse som blir en distraksjon. Opplevelses-ekspansjonen kan trygt overlates til de mange andre opplevelsesagenturene. Kulturlivets ulike institusjoner hadde – påpekte Slagstad – fått en tendens til å konvergere mot det samme: Event-kulturens utallige opplevelsestilbud, med en uthuling av institusjonenes egenart.

       Tilsvarende settes den institusjonsspesifikke kompetansen under press. Som et nærliggende eksempel viste artikkelforfatteren til det nyfusjonerte Nasjonalmuséet for kunst, hvor det var betydelig uro over hvordan det i det lange løp ville gå med den profesjonelle fagligheten og dermed forvaltningen av samlingene. En uro som imidlertid ble effektivt undertrykket: Den som måtte finne på å ytre seg, fikk raskt melding om innordning i rekkene.

       I tillegg bemerket Slagstad at etableringen av et nytt nasjonalbibliotek i seg selv har brodd mot ideologien om «det postnasjonale». I etableringen ligger en normativ intensjon: Nasjonalbiblioteket skal på bibliotekfeltet spille en formende rolle som standardsettende og standardforvaltende. Det skal rett og slett ha en nasjonal dannelsesfunksjon i forhold til biblioteksverdenen og i forhold til dens eget bidrag til institusjonell identitetsforvirring: På den ene side bedriftslivets omforming av bibliotek til «informasjonssenter», «dokumentasjonssenter» og lignende; på den annen side fagbibliotekenes omdøping til «læringssenter».

 

Rune Slagstad frem fra glemselen – men hva så?

Idéhistoriker Slagstad likte ikke det han så, og han sa fra hvordan han syntes det burde være: Nasjonalbiblioteket er og skal være en kunnskapsinstitusjon – og ikke et kulturelt allaktivitetssenter. Institusjonens posisjon og eksistensberettigelse beror til syvende og sist på dens faglige kompetanse og nivå.

       På dette punkt kunne noen hver finne det fristende å utbryte «Tiltredes!», dog med den tilføyelse at da burde vi aller helst ikke ha noe Nasjonalbibliotek. Logikk og erfaring tilsier at de relevante kunnskapsfunksjoner best ville kunne ivaretas innen de tradisjonelle institusjonelle rammer, uforstyrret av et overstyrende organ med ambisiøse nasjonale dannelsesprerogativer av tverrsektoriell, grenseoverskridende, begrepsutvidende og til syvende og sist av autoritær samfunnsomformende art.

       En såvidt radikal anskuelse syntes Slagstad imidlertid ikke å ha noe ønske om å målbære, selv om han åpenbart var lite komfortabel med det dekonstruktivistiske prosjekt som det nye Nasjonalbiblioteket fremstod som en legemliggjørelse av.

       Uansett burde det nå etter hvert være på tide at Slagstads analyse og hans advarsel trekkes frem fra glemselen og anerkjennes som et innsiktsfullt bidrag til den kulturdebatten som det aldri ble noe av – før det var for sent. I så måte kan hende en paradoksal bekreftelse på hans egen tese om de nasjonale strategers ulykksalige tilbøyelighet til først å komme på banen når det allerede er for sent?

       I mellomtiden kan vi bare konstatere at bibliotek-Norge Anno 2012 er kommet enda et stykke videre på den veien som Slagstad i 2005 advarte mot. I forslaget til ny bibliotekslov, som nylig har vært ute på høring, ligger det således en ny formålsparagraf (§ 1), hvor det heter at bibliotekene skal være «en møteplass og en arena for offentlig debatt». Så kan noen hver reflektere over det forhold at vi i dagens Norge har flere møteplasser og arenaer – fysiske, papirbaserte og digitale – for offentlig debatt enn noen gang før.

 

Oppblussing i 2012

Bortsett fra den smule uro som oppstod i forbindelse med oppsplittingen av ABM-Utvikling i 2010, hadde det i de syv årene som er gått siden den høyprofilerte oppstarten i 2005 vært relativt stille om Nasjonalbiblioteket – frem til den debatten som smatt frem fra treverket høsten 2012. Vi kan formodentlig ta det som tegn på at institusjonen har gjort en god jobb – ut ifra de føringer og forutsetninger som i sin tid ble lagt til grunn. Endog Norsk bibliotekforenings leder Ingeborg Rygh Hjorthen medgir i samtale med Morgenbladet 26. oktober 2012 at «Institusjonen oppfyller sitt mandat som nasjonalt bibliotek på en strålende måte». Men et slikt skussmål betyr ikke at vi dermed kan sies å være kommet nærmere noe klart svar på spørsmålet om hva vi egentlig skulle med Nasjonalbiblioteket. OK, kan hende en god jobb, men er det nok til å gi en kulturinstitusjon – som ovenikjøpet er en tung, kostbar og mektig samfunnsinstitusjon – dens raison d’être?

Det grunnlovsgitte oppdrag Svar kan undertiden også komme der man nettopp burde vente det, så som fra institusjonen selv. Med sin gildt påkostede promosjons-publikasjon NB21 (hefte nr.1/2008) gav Nasjonalbiblioteket oss en skikkelig øye-åpner, for ikke å si en aha-opplevelse. I sin ytterst leseverdige og tankevekkende lederartikkel under overskriften «Kunnskapsbasert formidling» presenterte direktør Vigdis Moe Skarstein en programerklæring hvor nøkkelordet er «infrastrukturkravet», slik dette er knesatt i Grunnlovens
§ 100.

       Infrastrukturkravet, smak på ordet. Vi har her å gjøre med et nyskapt konsept som på forsommeren 2008 fikk sitt gjennombrudd i den offentlige debatt om ytringsfrihetens kår i Fedrelandet. I sin kronikk «Den totalitære lengsel» i Aftenposten 3. juni 2008 introduserte således advokat Anine Kierulf og professor Helge Rønning et uttrykk som fortsatt tør være ukjent for mange, men som fortjener nærmere saumfaring: «Grunnlovens infrastrukturkrav i den nye § 100». Hva i all verden skulle dette bety?

       Grunnlovens § 100 (dvs. den opprinnelige, inntil år 2004 uendret fra 1814) omfatter to forhold. Det første er trykkefrihet, som knesettes med visse forbehold og begrensninger. Det andre er ytringsfrihet, som gjelder kategorisk og ubegrenset.

       Stortinget vedtok imidlertid i 2004 å utvide § 100 med en rekke nye elementer, slik at paragrafen nå totalt er ca. tre ganger så lang som før. De mange nye og ordrike formuleringene har gjennomgående kvalifiserende karakter, hvor det punkt for punkt i ulne vendinger («særlig tungtveiende hensyn» m.v.) gis uttrykk for de begrensninger som våre lovgivere mener at ytringsfriheten skal være undergitt. Og når vi kommer til paragrafens siste ledd, ser vi at temaet ikke er ytringsfrihet i det hele tatt, men statens oppgaver. Her heter det at «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale». Det er denne passusen som blant de innvidde har fått betegnelsen «infrastrukturkravet».

       Blant dem som begjærlig grep fatt i den nye Grunnlovsparagrafens operative føringer, var altså vårt Nasjonalbibliotek. Innledningsavsnittet i ovennevnte lederartikkel i NB21 (nr.1/2008) hadde følgende ordlyd:

«I 2004 ble grunnlovens § 100 om ytringsfrihet endret. Den nye paragrafen har gitt et sterkere lovfestet vern av ytringsfriheten her i landet. Den baserer seg på en tillit til fornuften i det offentlige rom der det at ytringer møter motytringer fungerer som en beskyttelse for den enkeltes rett til å ytre seg.

Infrastrukturkravet – Vi oppnår kompetanse og gjør oss opp våre meninger gjennom at de brytes i møte med andre og deres argumenter. En slik tillit forutsetter imidlertid et opplyst samfunn hvor alle har tilgang til informasjon og kunnskap. Vedlikehold og utvikling av det offentlige rom er en viktig forutsetning for en åpen og opplyst samtale. En viktig forutsetning for at ytringsfrihet og informasjonsfrihet skal kunne finne sted, er derfor at forholdene legges til rette i samfunnets infrastruktur. I arbeidet med grunnlovsforslaget ble det derfor eksplisitt påpekt at staten har ansvar for å legge til rette for individer og gruppers faktiske ytringsfrihet».

At Nasjonalbiblioteket fant det rent ut sagt uimotståelig fristende å ta Grunnlovens reviderte ytringsfrihetsparagraf til inntekt for institusjonens egen oppfatning av sitt samfunnsoppdrag og sitt eget selvbilde, er forståelig. Når Moe Skarstein imidlertid hevdet at den nye paragrafen hadde gitt et sterkere lovfestet vern av ytringsfriheten her i landet, er dette positivt feil. Som nevnt ovenfor, inneholder den nye paragrafteksten en rekke ordrike formuleringer som gjennomgående gir uttrykk for begrensninger i ytringsfriheten. Spesielt gjelder dette i forhold til den uten sammenligning viktigste bestemmelsen i vår Grunnlovs gamle § 100: «Frimodige ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte». Denne setningen ble riktignok beholdt i den nye paragrafen, som imidlertid også inneholder en viktig unntaksregel i form av følgende tilføyelse: «Det kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarlig holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser». Hva slags «tungtveiende hensyn» lovgiverne hadde i tankene, var og er uklart, men det burde ikke være vanskelig å se at dette innebar en vesentlig uthuling av ytringsfriheten. Mer spesifikt betydde denne tilføyelsen en utvetydig advarsel til statens ansatte mot å gi uttrykk for synspunkter som måtte avvike fra de til enhver tid autoriserte meninger.

 

Tilbake til fremtiden – har vi den nå?

Men det er først og fremst infrastrukturkravet – myndighetenes plikt til «at lægge Forholdene til rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale» – som Nasjonalbiblioteket legger til grunn for sin uttalte forståelse av institusjonens samfunnsoppdrag. Et utvilsomt aktverdig formål, som kan hende lyder både velment og betryggende, ja, rent ut sagt varmt og inkluderende?

       Men dette er faktisk en bestemmelse som i realiteten innebærer en svekkelse, snarere enn en styrkelse, av ytringsfrihetens kår: At det er en statlig oppgave å legge premissene for den offentlige meningsdannelse, er en konstruksjon som vi kjenner fra totalitære samfunn – stater utstyrt med særskilte «informasjonsdepartementer» o.l. for slike formål – med andre ord land som det ikke burde være naturlig for kulturnasjonen Norge å sammenligne seg med.

       Etter en mangeårig etablerings- og konsolideringsfase fremstår vårt Nasjonalbibliotek i dag som en selvbevisst organisasjon, med en ledelse som utvetydig har lagt for dagen sterke ambisjoner om å spille en aktiv rolle i samfunnsutviklingen. Bibliotekets appetitt i så måte ble tydelig demonstrert i januar 2010 da strukturrasjonaliseringsbølgen rammet «Senter for Ibsen-studier», som hadde hatt tilholdssted i det gamle Observatoriet nær Solli Plass. Senteret, som ble hevdet å ha den mest omfattende samling av bøker, brev og annet materiale av og om Henrik Ibsen ble nedlagt, og samlingen splittet opp og flyttet – noe til Universitetet på Blindern, mesteparten til Nasjonalbiblioteket.

Retorikken og evnen. Som forvalter og formidler av et enormt kunnskapstilfang, besitter Nasjonalbiblioteket midler og ressurser til å kunne spille en betydelig påvirkerrolle. Med «infrastrukturkravet» som ankerfeste tilkjennegir biblioteket at man dessuten har tatt mål av seg til å forvalte de elementer av vår grunnlovfestede ytringsfrihet som går ut på å legge forholdene til rette for en «aaben og oplyst offentlig Samtale».

                  Og det er her varsellampene burde begynne å lyse. Nasjonalbiblioteket gjør formodentlig en god jobb innenfor sine kjerneoppgaver. Med hensyn til ambisjonene om å legge premisser for den offentlige meningsdannelse, må det likevel være lov å tro og håpe at retorikken er mer høyspent enn evnen. n

 

Av Odd Gunnar Skagestad. Skagestad arbeider til daglig i UD. Han er en aktiv skribent og samfunnsdebattant, og har tidligere hatt artikler i bl.a. Samtiden, Nytt Norsk Tidsskrift og Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift.

 

 

 

 

Powered by Labrador CMS