Den motvillige profesjonen

Publisert Sist oppdatert

{jcomments on}I 1919 leverte en departementsoppnevnt kommisjon en innstilling om organisering og ordning av bibliotekvesenet i landet. Flertallet i kommisjonen tilhørte de mest sentrale aktørene i kretsen omkring Haakon Nyhuus som innførte den moderne folkebibliotekrevolusjonen i Norge og la grunnlaget for bibliotekfeltet som et profesjonsfelt.

I 1919 leverte en departementsoppnevnt kommisjon en innstilling om organisering og ordning av bibliotekvesenet i landet. Flertallet i kommisjonen tilhørte de mest sentrale aktørene i kretsen omkring Haakon Nyhuus som innførte den moderne folkebibliotekrevolusjonen i Norge og la grunnlaget for bibliotekfeltet som et profesjonsfelt.

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, AVD. ABI

I 1919 leverte en departementsoppnevnt kommisjon en innstilling om organisering og ordning av bibliotekvesenet i landet. Flertallet i kommisjonen tilhørte de mest sentrale aktørene i kretsen omkring Haakon Nyhuus som innførte den moderne folkebibliotekrevolusjonen i Norge og la grunnlaget for bibliotekfeltet som et profesjonsfelt.

Her fant vi for eksempel Arne Kildal, en av de første med profesjonsutdanning i faget fra USA og seinere direktør i Statens bibliotektilsyn; her fant vi Karl Fischer – Haakon Nyhuus’ etterfølger som departementets biblioteksakkyndige og en av dem som sammen med Harald Tambs Lyche i tidsskriftet Kringsjaa på slutten av 1890-tallet, spilte rollen som Johannes døperen og beredte grunnen for Nyhuus’ komme og sørget for å plante folkebibliotekideen i norsk offentlighet; her fant vi Arne Arnesen som etterfulgte Haakon Nyhuus som sjef på Deichmanske bibliotek og var aktiv i etableringen av Statens bibliotekskole – en utdanning som i 2015 markerer sitt 75-årsjubileum.

Den mest omfattende delen av utvalgets innstilling omhandlet etableringen av en norsk profesjonsutdanning på bibliotekfeltet. Med stor profesjonsfaglig selvbevissthet argumenterer utvalget for at man i Norge må bygge opp profesjonsutdanninger etter amerikansk modell som utdanner fagpersonale til alle typer bibliotek og der kandidatene lærer å se alt bibliotekarbeid i sammenheng og som en enhet. Slik kan bibliotekfaget «vokse opp til en profesjon, et livskall med en viktig oppgave i utformingen av fremtidens samfund».

Bibliotekfaglig profesjonsutdanning er like nødvendig i universitetsbibliotekene som i folkebibliotekene slår utvalgets flertall fast – til protest og dissens fra Universitetsbibliotekets representant. Men flertallet argumenterer for at embetseksamen i en hvilken som helst universitetsdisiplin ikke gir et tilstrekkelig grunnlag til å arbeide som bibliotekar, heller ikke i Universitetsbibliotekene: «Imidlertid kan man ikke se bort fra at studiene til en embetseksamen, også den sproglig-historiske, er anlagt med et ganske andet formål for øiet enn å tjene som gjennomgangsledd til bibliotekstillinger». Ved siden av at mye av kunnskapen fra studiene ikke uten videre vil være bibliotekfaglig relevant, er det mange kunnskapsområder «som ikke burde være fremmed for en bibliotekmann» et universitetsstudium i språk, litteratur eller naturvitenskap ikke omfatter.

Argumentasjonen fra 1919 står seg fremdeles. Kildal, Arntsen og Fischer beskrev det de karakteriserte som «en nødstilstand» med hensyn til profesjonsfaglig kompetanse i norske bibliotek. Det er kan hende et sterkt ord å bruke om dagens situasjon, men i Giskes bibliotekmelding fra 2008-2009 understrekes i litt mindre dramatiske ordelag behovet for et kompetanseløft. Allikevel har de politikerne som har ansvaret for bibliotekene gjennom forskriften til biblioteklovens paragraf fem for første gang siden 1971 redusert kravene til utdanning. Det er litt av et paradoks og kan lede til den «nødstilstanden» pionerene fra 1919 opplevde.

Det er klare tendenser til at sentrale bibliotek­ledere både i ord og praktisk ansettelsespolitikk nedvurderer profesjonsutdanningens betydning.

Hvorfor er det blitt slik? Reduserte utdanningskrav og tanken om at enhver utdanning er like god ville være utenkelig på ethvert annet felt. Ta skolen som eksempel. Grunnskolen er en institusjonstype som er så å si fullstendig dominert av én profesjon: Lærere fra en av de mange profesjonsutdanningene på feltet ved norske høgskoler og universitet. Den endimensjonale rekrutteringen kan naturligvis resultere i faglig tunnelsyn og snevre perspektiv. Jeg husker fra min datters tid på grunnskolen: da hadde de en periode på et år eller to en lærer uten profesjonsutdanning. Hun hadde utdanning på samme akademiske nivå som lærerne – så vidt jeg husker var hun økonom – men altså ikke lærerutdanning. På veldig mange måter var det forfriskende. Det brakte inn litt andre og uventede perspektiv og vinklinger både i undervisning og på foreldremøter.

Men målet var naturligvis at man skulle komme tilbake til normalsituasjonen med en profesjonsutdannet lærer. Som foreldre følte vi nok at personalets profesjonsforankring alt i alt ga det tryggeste og beste læringsmiljøet. Og verken da eller nå var det noen lærere eller rektorer som proklamerte at det er for mange lærere i skolen. Kravet både da og nå har heller gått i retning av å styrke og gjenreise læreren som en selvstendig og myndig profesjonsutøver. For politikere og administrative ledere er sterke profesjoner problematisk. De er ikke så lette å styre. Men selv om profesjonsmakt kan være problematisk og profesjonell arroganse og tunnelsyn irriterende, står profesjonene som garantister for kvalitet i undervisning, helsetjenester og andre virksomheter velferden vår er avhengig av. Selv om rapporteringskrav og New Public Management svekker for eksempel lærerne som profesjonsutøvere, står profesjonskravet så sterkt at knapt noen politiker tør annet enn i alle fall verbalt å slutte seg til det.

Hvorfor er det ikke slik på bibliotekfeltet? Jeg tror det skyldes at feltet selv er i en nødstilstand med hensyn til ledere som kan spille rollen som profesjonsstrateger på samme måte som Kildal, Fischer og Arnesen. Jeg mener: vi har en leder for bibliotekforeningen som uttaler at hennes oppgave er å ta hensyn til bibliotekene – ikke bibliotekarene. Kunne vi tenke oss at en sentral leder på skolefeltet ville uttale noe lignende? Min oppgave er å ta hensyn til skolene, ikke lærerne? Naturligvis ikke, for skolen er lærerne og deres kompetanse, slik bibliotekene er bibliotekarene med deres profesjonskompetanse.

Det er klare tendenser til at sentrale bibliotekledere både i ord og praktisk ansettelsespolitikk nedvurderer profesjonsutdanningens betydning. Gjør man på universitetsbibliotekene det Kildal og hans kolleger advarte mot – ansetter de nest beste eller tredje beste fra universitetenes disiplinfag – de som ikke er gode nok til å få fast stilling som lærer eller forsker i faget sitt, i stedet for å ansette bibliotekarer? Da er det kanskje ikke så rart at lovgiver og departement følger opp og svekker kompetansekravene.

Bibliotekarene kan på mange vis beskrives som den motvillige profesjonen. De har sagt nei til mange muligheter som andre profesjoner ville tatt imot med åpne armer. Ett eksempel i så måte som jeg den siste tiden har arbeidet en del med, er skjebnen til NOU 1976:26 – Norges bibliotekhøgskole. I denne departementsoppnevnte utredningen ble det foreslått å etablere en bibliotek- og informasjonshøgskole på vitenskapelig høgskolenivå, dvs. på nivå med daværende NTH, med handelshøyskolen i Bergen osv. Bibliotekhøgskolen skulle etter forslaget bestå av en allmenn avdeling som i praksis var identisk med den allerede eksisterende bibliotekskolen og en spesiell avdeling der de studentene som valgte å gå videre kunne fordype seg i en av fire studieretninger.

Hvilken profesjon ville ikke med entusiasme og jubel ha tatt i mot et slikt forslag? Jo – bibliotekarene.

Høringsuttalelse som bibliotekmiljøet avga, er illustrerende. Mens for eksempel universitetet i Tromsø støttet forslaget, konkluderte de NTL-ansatte ved universitetsbiblioteket slik i sin høringsuttalelse: «Vi har hatt visse forhåpninger til utvalgets arbeid. Etter å ha lest utredningen, må vi konstatere at forhåpningene ikke er blitt innfridd.» Eller Kommunale bibliotekarbeideres forening – den organisasjonen som var en del av nåværende Fagforbundet og som var den største organisasjonen innen folkebibliotekfeltet: «Etter en samlet vurdering finner vi at forslaget om oppretting av en Norges bibliotekhøgskole slik det er lagt fram i innstillingen, bør avvises» Vest Agder fylkesbibliotek avga en nesten ti siders høringsuttalelse som ikke kan beskrives som annet enn full slakt, og der innstillingens forslag om fire studieretninger på spesiell avdeling ble beskrevet som «diffuse og overspente”– intet mindre.

Motstanden mot innstillingen synes særlig å være begrunnet i to forhold. Det ene er knyttet til bibliotekarenes likhetsorientering som er en viktig profesjonell verdi, men som her fungerte negativt. Man var bekymret for skiller mellom dem som valgte den treårige allmenne avdeling og gikk ut som bibliotekarer og dem som valgte hele løpet. Mange vektla også bibliotekfaget som et praktisk fag. Implisitt kunne det da synes som om man sa at bibliotekfaget bygger ikke som andre profesjoner på en abstrakt kunnskapsbase som man må ta en høgskoleutdanning for å beherske.

Hvilken profesjon ville ikke med entusiasme og jubel ha tatt i mot et slikt forslag? Jo – bibliotekarene.

Slik lot man sjansen gå fra seg og utredningen ble naturligvis etter en slik mottakelse fra fagmiljøet puttet lengts ned i den mest bortgjemte av departementets skuffer. Det kan man ikke undres over, slik man kanskje heller ikke kan undres over at profesjonsfeltets egen praksis leder til at myndighetene svekker kravene til profesjonsutdanning? 

 

 

Powered by Labrador CMS