Hva er et bibliotek?

{jcomments on}Hva er egentlig et bibliotek? Det har jeg spurt mange om i det siste. Både bibliotekarer og andre.
– Et boklager, svarer noen.
– Er dette en felle? spør noen mistenksomme bibliotekarer.
– Et bibliotek kan være så mye, svarer noen filosofisk. 
– Skal vi kjempe for å bevare biblioteket, må vi vite hva et bibliotek egentlig er, skriver ­aksjonsgruppa for bevaring av folkebiblioteket på Åkra.

Hva er egentlig et bibliotek? Det har jeg spurt mange om i det siste. Både bibliotekarer og andre.
– Et boklager, svarer noen.
– Er dette en felle? spør noen mistenksomme bibliotekarer.
– Et bibliotek kan være så mye, svarer noen filosofisk. 
– Skal vi kjempe for å bevare biblioteket, må vi vite hva et bibliotek egentlig er, skriver ­aksjonsgruppa for bevaring av folkebiblioteket på Åkra.

Oxford English Dictionary definerer bibliotek som tre ting: 1) Et sted som er laget for å oppbevare bøker, for å studere. 2) Bøkene som oppbevares i et bibliotek, en samling av kunnskap. 3) En samling boklærde mennesker med deres verktøy for formidling og veiledning.
 Denne definisjonen peker altså på tre sider av biblioteket: Biblioteket som sted, som samling, og som tjeneste. I vanlig bruk av ordet kan betegnelsen bibliotek brukes om en av disse egenskapene, eller alle. Som bibliotekarer kan vi velge å utvikle en, to eller alle disse egenskapene. Ved Læringssenter og bibliotek ved HiOA har vi laget en strategisk plan der vi har satt oss konkrete mål for å utvikle alle de tre sidene ved biblioteket.

I gamle dager, i Riksbibliotektjenestens tid, gikk jeg på RBTs utmerkede lederkurs. Sammen med Guro Raaum og Nina Karlstrøm skreiv jeg en prosjektoppgave i 1998 om «det automatiserte utdanningsbiblioteket». Der lanserte vi begrepet  om biblioteket som «arbeidsfellesskap i elektronikkens tidsalder». Vi skriver at «bildet vi har tegnet av at brukerne har tilgang til informasjon via nettet – og at bibliotekbesøkene er automatisert, kan for mange høres ut som et fremmedgjørende skrekk-scenario».
    Vi pekte på at vi har behov for fysiske treffsteder, og at det bør og kan være biblioteket. Det spesielle er at biblioteket kombinerer alle verktøyene som brukes i læringen: Ulike kunnskapsbærere (bøker, digitale ressurser), andre studenter, bibliotekpersonalet. Dette har jeg utdypet i seinere publikasjoner. Når jeg tenker etter så er det i en eller annen form nettopp det som har opptatt meg i alle år seinere: Det fysiske rommets rolle i den digitale tidsalderen. Stadig nye aspekter ved dette har dukket opp, men rommets betydning er ikke blitt mindre.

Vi hadde akkurat rundet en million årlig besøkende til bibliotekene ved HiOA, da vi innførte Easy-proxy-løsningen som gjør at studenter og ansatte har tilgang til våre digitale ressurser uansett hvor de måtte befinne seg. Da gikk besøkstallet ned med 16%. Det er fint at folk ikke trenger å komme til oss for å laste ned digitale artikler, men det er viktig for studentenes læring at biblioteket er det stedet der de foretrekker å jobbe! I et sosio-kulturelt læringsperspektiv er biblioteket et sted du lærer i nærmest bare ved å være der! Der motiveres studentene av andre som jobber, de finner ressurser både på nettet og i bokhyllene, de prater og diskuterer og kan få hjelp av et kompetent personale.
    Det automatiserte biblioteket som vi beskrev i prosjektoppgaven fra 1998, er nå virkelighet: Lån, fornyinger og innleveringer ordner brukerne sjøl. Det er ikke noe skrekkscenario: Personalet bruker tida si på mer kvalifisert veiledning. Og det er ikke bare bibliotekarer: Det er også pedagoger og studenter som driver veiledning i skriving, i studieteknikk, stressmestring. Biblioteket er stedet for tverrfakultær faglig virksomhet.
    Vi har mange grupperom og gruppearbeidsplasser, men det er likevel for få. Nå har vi satt i gang et prosjekt for å fornye bibliotekene ved å få til en mer effektiv bruk av lokalene for å få plass til flere studenter. Det handler først og fremst om økt fleksibilitet. Samtidig kasserer vi bøker for å få bedre plass. Trafikktellinger hos oss har vist at halvparten av brukerne er grupper som arbeider sammen med bøker eller pc eller begge deler. I neste års årsmelding skal vi kunne melde om økt besøk.

Den nye bibliotekloven gir folkebiblioteket oppgaven å være lokalsamfunnets debattarena. Fagbibliotekets formidlingsoppgaver bør også strekke seg ut over å levere skrevne kunnskapskilder. Derfor har vi begynt med en serie av foredrag som vi kaller Lunsjpåfyll. Ofte handler det om tema som du ikke visste at du var interessert i, før det ble satt på programmet. For eksempel en fakir som forteller om nytelsen ved smerte.

Statistikk fra universitetsbibliotek i USA 1998-2008 viser dramatisk nedgang i besøk, utlån av bøker, og referansespørsmål. (Regazzi, 2012). I Norge har papirutlånet både i folke- og i fagbibliotek, gått bare svakt tilbake. Det er blitt mer enn kompensert av økt bruk av digitale ressurser i fagbibliotekene.  Nedlasting av digitale dokumenter har økt med 300%  i perioden 2005-12. Det høres mye ut, men  utgjør bare en fjerdedel av  økningen i de digitale samlingene som er på hele 1400 %.  Samlet sett er størsteparten av mediebruken i universitets og høgskolebibliotek nå digital.

Nye grensesnitt som Bibsys sitt Oria-søk vil øke den digitale bruken ytterligere. Mens man tidligere søkte i bøker i Bibsys ASK, og deretter søkte i ulike databaser, er det nå et felles søk som gir både bøker og digitale fulltekstkilder.  Ved HiOA hadde vi i 2013 en økning i nedlasting av digitale artikler til 20,6 pr. bruker, en økning på 33%. Papirutlånet er stabilt på litt over 8 bøker pr student/ansatt. Vårt strategiske mål er at nedlasting av fulltekstkilder skal økes ytterligere. Det gjelder ikke minst bruk av ebøker der nye produkter utvikles hele tida.

IFLA skriver i sin Trend-report at ny teknologi både vil begrense og utvide tilgangen til informasjon. En åpenbar fare for begrensing er manglende tilgang til teknologi og ikke minst manglende ferdigheter til å kunne bruke de digitale kildene. Derfor er det viktig med brukeropplæring som virker best når den skjer til riktig tid, det vil si når brukeren føler at hun trenger ferdighetene. Det skjer best når brukeropplæringa er integrert i den øvrige undervisninga på høgskolen/universitetet. Det har vi fått til på Fakultet for helsefag der alle studenter deltar på brukeropplæring hvert år. På ingeniørutdanningene når vi imidlertid kun 11% av studentene. Samlet sett er litt over halvparten av studentene hvert år innom vår brukeropplæring, enten som en del av undervisninga eller som drop-in-kurs. Med god statistikk vet vi nå hvem vi ikke når, og kan intensivere samarbeidet med de utdanningene der tallene er lave. Utgangspunktet er ikke at studentene bør komme på brukeropplæring, men å stille spørsmål om studentene har tilstrekkelig ferdigheter til å skaffe seg forskningsbasert informasjon i sine studier.

En annen åpenbar begrensning for tilgang til kunnskapskilder ligger i økonomien. Man må ha tilhørighet til institusjoner som har råd til å kjøpe digital tilgang. Salg av store informasjonspakker styrker de store institusjonene på bekostning av de mindre. En måte å løse dette på er selvfølgelig de nasjonale konsortieavtalene som CRISTin forhandler. En annen er open access. HiOA er blant de fremst OA-utgiverne i Norge. Det er biblioteket som er ansvarlig for teknologisk plattform og drift av OA-tidsskrifter samt drift av høgskolens OA-arkiver.
 «Biblioteket som samling» betyr for oss at vi skal ha en oppdatert papirboksamling, en økende mengde digital tilgang samt at vi synes det er en naturlig oppgave å ta ansvar for publisering og tilgjengeliggjøring fra høgskolens fagmiljøer. Det gjelder også filming av forelesninger og konferanser som kan være et vel så godt svar på en students informasjonsspørsmål som å henvise til en bok. Utviklinga av MOOC-er er også et område der biblioteket kan bidra både med å drifte teknologiske plattformer, og å bidra med faglig innhold.
 Tallene fra USA fra perioden 1998-2008 viste at bibliotekene hadde en budsjett-vekst som lå 12 % over prisutviklinga. Antall ansatte økte med 15%. Det var imidlertid ansatte som ikke er bibliotekarer som økte mest, med over 60%. Det er ikke overraskende. «Biblioteket som tjeneste» må også utvikles. Nye yrkesgrupper er blant annet IT-personale og ulike typer pedagoger.
    Ved HiOA har vi etablert et studieverksted som tar veiledninga et skritt videre fra den tradisjonelle bibliotekveiledninga: Ikke bare bruk av EndNote, men også mer generell veiledning i oppgaveskriving, hvordan man arbeider med store word-dokumenter, studieteknikk, stressmestring mm. Et annet tilbud er English for Academic Practice som arbeider med å øke kompetansen i akademisk skriving på engelsk for forskere og PhD-studenter.

Jeg synes definisjonen av bibliotek som knytta til stedet, samlingene og tjenestene fortsatt er nyttig og brukbar. Det er viktig at vi har fokus på å utvikle disse tre sidene av biblioteket.

Av Lars Egeland, direktør for Læringssenteret ved Høgskolen i Oslo og Akershus