– Peer Gynt har alltid vært misforstått

{jcomments on}Peer Gynt har vært misforstått i norsk oppføringspraksis helt siden stykket ble skrevet, mener litteraturforsker Jørgen Haugan.

Peer Gynt har vært misforstått i norsk oppføringspraksis helt siden stykket ble skrevet, mener litteraturforsker Jørgen Haugan.

Inntil tidlig etterkrigstid satte teatrene opp stykket Peer Gynt som et glansbilde over norsk bygdeliv, hvor Peer selv er den sjarmerende «typiske nordmannen». Dette er en gedigen feillesning, ikke basert på Ibsens tekst, men på Griegs vakre musikk, som lenge sentimentaliserte oppfatningen av Peer, mener han. Og i senere tiår er stykket blitt ytterligere avkristnet i pakt med at nordmenn er blitt mindre religiøse.

– Peer Gynt er et intenst kristen drama, hvor det står om Peers sjel. Dovregubben representerer det norske med å være seg selv nok, den magre er Satan, mens Solveig er Guds representant på scenen, en jomfru Maria-skikkelse som frelser Peer til slutt, sier Haugan, som er lektor emeritus på Københavns universitet og som nettopp er utkommet med en ny Ibsenbok, «Dommedag og djevelpakt. Henriks Ibsens forfatterskap «fullt og helt.»

– Du ser den kristne forankringen igjen og igjen, for eksempel når Peer er i Nord-Afrika, i scenen med den internasjonale gjengen med skurkaktige forretningsmenn. De stikker av gårde med Peers båt, og Peer ber til Gud om at båten skal gå ned. Og så gjør den det. Du ser det i scenen hvor Peer er i dårekisten i Kairo, den ender med at han ber Vårherre om hjelp. Og i begynnelsen av neste akt er han unnsluppet, så Gud hørte ham tydeligvis. Du ser det når han unnslipper Dovregubben, når han roper på mor. Da ringer kirkeklokkene, og alle trollene løpe og gjemme seg. Mor Aase har bedt for ham og hennes bønn ble hørt, påpeker Haugan.
 

Brandes trengte Ibsen

Haugen foretar en nylesing av hele forfatterskapet, og en sentral påstand er at Ibsen var en sterkt religiøs dikter, preget av sin tid, altså romantikken og dens form for gudstro, i minst halvdelen av sitt dikterliv, og at Peer Gynt ligger godt innenfor denne halvdelen.

Det er Georg Brandes som lette etter forfattere i sin samtid som kunne personifisere «det moderne gjennombrudd», og som tolket Ibsen inn i den retningen han ønsket å føre skandinavisk litteratur. Brandes gjorde Ibsen til en samfunnsrefser og feminist. Det var han ifølge Haugan ikke. Og Ibsen visste det, men lot Brandes og hans krets misforstå ham. Han visste ifølge Haugan at han ble berømt på feil premisser – og lot det stå til.

Ibsen var slett ikke på parti med de «progressive» skikkelsen i dramaene som ble skrevet rett etter Peer Gynt, de såkalte nutidsdramene (Samfunnets støtter, Et dukkehjem, Villanden osv), som vanligvis deles opp i en «realistisk» og en «symbolsk» fase.

Denne Brandes-inspirerte Ibsentolkningen er blitt hengende ved i norsk Ibsenforskning, også i oppfatningen av Peer Gynt. Den har farget oppfatningen av Peer både på teatrene og i akademia, gjort ham til en mer realistisk skikkelse, til en person som ikke oppfyller de talentene han har i seg. I avkristnet utgave handler stykket om å virkeliggjøre – eller realisere – seg selv. Et slikt selvrealiseringstema finnes i teksten, så det er en helt legitim og rimelig tolkning i vår tid, men det grunnleggende fra Ibsens hånd er, etter Haugans oppfatning, motsetningen mellom tro og frelse, synd og tilgivelse.
 

Gud har gjort meg til dikter

Haugan mener vi ikke har sett den åpenbart kristne Ibsen fordi vi ikke har villet se ham. Det passer ikke med bildet av vår nasjonalskald, som har vært en av bautaene i oppbyggingen av den norske identiteten siden 1814. Vi nordmenn har hatt behov for en nasjonaldikter som er på parti med «fremskrittet», og store deler av Ibsens forfatterskap er ikke nødvendigvis det – i det minste er det mer komplisert enn å si at han var «forut for sin tid».

– Når du leser Peer Gynt, ser du at det ikke er ment som noe realistisk stykke, men et allegorisk drama. Peer hører stemmer og møter åpenbart ikke-realistiske skikkelser – Dovregubben, den grønnkledte, diverse troll, bøygen, den magre, nøster som synger og så videre. Og Solveig dukker opp her og der – fra løse luften uten forklaring – hver gang det er behov for henne.

Ingen oppsetning, selv om den har prøvd aldri så mye, har noensinne fått Solveig til å bli en psykologisk realistisk kvinne, fordi hun ikke er skrevet sånn, påpeker Haugan. Hun er selve den kvinnelige selvoppofrelsen, en type romantisering av «det evig kvinnelige» som stod sentralt i perioden romantikken, da Ibsen skrev stykket, men som virker fjernt i vår tid.

«Peer Gynt» er dessuten, fortsetter han, ganske episodisk og løst sammensatt. Det er en fabel, en lek, med et preg av revy. Stykket er ikke så gjennomtenkt som vi kanskje tror. Den berømte scenen i femte akt hvor Peer møter den fremmede passasjerene like før han er skyld i den danske kokkens død, ble skrevet som «en caprice» – et innfall – i følge Ibsen selv. Han skrev hele «Peer Gynt» som i en rus; de utrolige versene og minneverdige sitatene kom i en bølge av inspirasjon som Ibsen selv oppfattet som guddommelig. Slik uttrykte han seg da han sendte brev til kong Karl XV og søkte dikterlønn i 1866, etter at Brand var utkommet:
«Det er ikke for et sorgfrit Udkomme jeg her kjæmper, men for den Livsgjerning som jeg uryggelig tror og veed, at Gud har lagt på mig, – den Livsgjerning, der står for mig som den vigtigste og fornødneste i Norge, den, at vække Folket og bringe det til at tænke stort.»

– Dette mente han helt bokstavelig. Det var jo også en oppfatning av dikteren som stemte helt med romantikkens kunstnersyn. Talentet var gudegivet, sier Haugan.
 

Spennende på National

Idet vi intervjuer ham har Haugan ennå ikke sett den nye oppføringen på Nationaltheatret i regi av Alexander Mørk Eidem, men han gleder seg til å se den – og har ingen innsigelser på at Eidem setter det opp som en sviende kritikk over vår tids egoisme og brautende selvskryt. For vår tid ligger så langt unna den historiske perioden som heter romantikken, at en oppsetning som holder seg til Ibsens intensjon ikke ville kunne fungere i dag, mener han og kaller stykket i originalversjonen «håpløst utdatert».

– Eidems lesning av stykket ligger, slik jeg leser omtalene og anmeldelsene, innenfor stykkets tolkningsrom. I tillegg til den religiøse overordnede fortellingen er jo Peer Gynt også en satire hvor Ibsen hudfletter den norske selvgodheten. Jeg synes at det å legge det til Skavlans studio virker som et godt grep. Det er naturlig at hver generasjon finner det i Ibsen som fungerer for sin tid.
 

En takk til Suzannah

I boken sin legger Haugan inn et livsperspektiv på Ibsen. Vi forstår ikke hvert drama, mener han, før vi leser dem kronologisk og ser hvordan Ibsen utvikler seg fra stykke til stykke. Dramaene er langt på vei dramatiseringer av Ibsens egen livsvei. Ikke alltid direkte, slik at hovedpersonen «ligner på» Ibsen selv, men ved at de setter i scene sentrale spørsmål og prosesser i livet hans da han skrev stykket. Peer Gynt som slo hallingkast og red på bukken på Gjendineggen, har ytre sett lite til felles med tilknappede, pertentlige Henrik Ibsen som trippet ned til Grand Café hver formiddag. Men for begge handlet det om å ville og å våge.

– Ibsen var som en mark uten ryggrad, ifølge Haugan. Den var det Suzannah som hadde. Suzannah disiplinerte Ibsen, og gjorde ham til en stor dikter i stedet for en middelmådig og i dag glemt dramatiker. Hun så verdien i hans fantasi – for fantasien og skaperkraften hadde han til felles med Peer. Hos begge er det en positiv egenskap. Men den må temmes.

– Det har bestandig vært debatt om Henrik og Suzannahs samliv blant Ibsen-forskere. Påfallende ofte har parene hos Ibsen kun et barn, og det kan se ut til at samlivet er opphørt etterpå, påpeker han. Fru Alving i Gjengangere får et barn, og så opphører samlivet. Det samme gjelder Ellida Wangel i Fruen fra havet, Rita Allmers i Lille Eyolf og fru Borkman i John Gabriel Borkman. Fru Solness får riktig nok tvillinger, men så er det også slutt. Og Henrik og Suzannah hadde bare sønnen Sigurd.

– Min oppfatning er at samlivet var over etter hans fødsel, og at det var Suzannah som ville det slik. Den store dikteren skulle ikke være hindret av en barneflokk på syv, han skulle ikke hindres av noe. Alt måtte legges til rette for at han skulle vokse som dikter. Suzannah var den oppofrende kunstnerhustruen. Hun var hans Solveig, og han skrev sitt kjente dikt «Tak» til henne.
 

Den danske synsvinkelen

Haugan, som også skrev sin doktorgrad på Ibsen, mener det har vært en stor fordel for ham at han har arbeidssted København. Det har gitt ham en uavhengighet i forhold til den blytunge norske Ibsen-tradisjonen. Han opplever en ikke ubetydelig grad av flokkmentalitet i det norske miljøet.

– Hos oss er Ibsen et nasjonalsymbol. I Danmark er han bare en dikter. Danske litteraturvitere har aldri hatt noe behov for å gjøre ham om til glansbildet på det norske.

Tekst: Nina Kraft, Frilansjournalist