Den vanskelige debatten

Publisert Sist oppdatert

{jcomments on}Mange forbinder fortsatt bibliotekene med hysj hysj og tøfler. I slutten av oktober satte Deichman biblioteket på dagsordenen så det buldret både i og utenfor biblioteksektoren.

Av Odd Letnes, redaktør

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mange forbinder fortsatt bibliotekene med hysj hysj og tøfler. I slutten av oktober satte Deichman biblioteket på dagsordenen så det buldret både i og utenfor biblioteksektoren.

Av Odd Letnes, redaktør

Bibliotekloven ble endret 1. januar i år, og bibliotekene skal nå være debattarenaer. Deichman fikk hard kritikk da de 23. oktober ga talerstol til Document.no og Lars Vilks, som holdt foredrag om den omstridte gatekunstneren Dan Park.

     Dette førte til debatt i en rekke media, også på biblioteksektorens eget diskusjonsforum, Biblioteknorge, hvor debatten først og fremst handlet om hvorvidt det var riktig av Deichman å slippe til Document.no og Lars Vilks. De aller fleste sa nei og mente at Deichman gjorde en feil, ja sogar at «dette arrangementet er langt over streken for hva man kan tillate».

     Bok og Bibliotek har gjort en rundspørring blant noen av de involverte partene, og presenterer her hva de mener om arrangementet, ytringsfrihet og bibliotekenes nye rolle som offentlig arena for debatt.

 

Kristin Danielsen, biblioteksjef i Oslo

– Hvorfor valgte dere å la Lars Vilks få taler­stol til sitt foredrag om den omstridte gatekunstneren Dan Park?

– Det er viktig å presisere hva det var vi sa ja til. Vi fikk en henvendelse fra Document.no som ønsket å leie våre lokaler. Jeg vet at dette er en «tenktetank» og et nettsted som har ytret kontroversielle meninger. Men lovverket slår fast at biblioteket skal defineres som arena for alle uavhengig av religion, politisk tilhørighet eller kulturell bakgrunn. Å nekte en lovlig, norsk organisasjon adgang til våre lokaler blir derfor problematisk. Bibliotekene blir utallige steder beskrevet som en garantist for ytringsfrihet. Det betyr at bibliotekene må være til for alle, også for de vi ikke er enige med. Derfor valgt vi å si ja til å la dem leie våre lokaler.

– På debatten på Biblioteknorge mente ­enkelte at Deichman gikk over streken for hva man kan tillate. Hva mener du som ­ansvarlig redaktør om det?

– Dersom vi på alvor skal være et sted «for alle» må vi kjenne på hva det betyr. «Alle» er en stor gruppe som inkluderer personer og ytringer vi hadde håpet ikke fantes. Vil vi være «for alle», vil vi være «for noen» eller «alle vi er enige med»? Jeg tror det blir veldig vanskelig å være konsekvent hvis vi velger å tolke «alle» selektivt.  Hvor går grensen da? Og hvorfor? Mitt redaksjonelle valg var å være konsekvent i henhold til min tolkning av bibliotekets oppdrag og lovverk. At noen var uenige i det har jeg både respekt og forståelse for.

– Vil Deichman fortsette å ta opp ubehagelige temaer og dermed risikere kritikk, eller vil dere nå være mer forsiktige for å gjøre alle til lags?

– Deichman har i denne sammenhengen ikke tatt opp noe som helst, vi har leid ut lokalene våre. Det er stor forskjell på å sette tema på dagsorden i regi av biblioteket og å leie ut lokaler hvor andre er ansvarlig avsender. Det kan godt tenkes vi skal ta opp ubehagelige tema, men det er ikke et poeng i seg selv. Som redaktør på landets største folkebibliotek må jeg analysere hva som er aktuelle og interessante tema for debatt lokalt i min by. Det finnes uendelige mye annet å snakke om i bibliotek enn nazisme. Vi må finne ut hva vår rolle som debattarena er, og løse den på Deichmans vis. Slik jeg ser det er den nye paragrafen et formidlingsverktøy vi skal bruke for å nå bredere ut med det vi allerede er. Det er jo ingen ny rolle for oss, vi har hatt lokale folkemøter, både kontroversielle og mindre kontroversielle, i mange år særlig på filial. Men media fatter jo ikke interesse for slike, hverdagslige saker.

– Og det å gjøre alle til lags er som kjent umulig. Tilbakemeldingene i etterkant har vært overveldende positive til det at vi tok et tydelig standpunkt og var konsekvente. Kritikk risikerer vi. Men jeg registrerer at bibliotekene lenge har klaget på å bli behandlet med likegyldighet. Det er det i det minste slutt på.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mariann Schjeide, leder i Norsk ­bibliotekforening

– Er du enig i at Document.no-arrangementet var over streken for hva man kan tillate i et bibliotek, slik flere så ut til å mene i diskusjonen på Biblioteknorge?

– Nei, eg er ikkje einig i det. Det sto fleire demonstrantar utanfor Deichman denne kvelden, og det kunne eg også ha gjort. Men eg hadde i så fall demonstrert mot kunstnaren, ikkje mot Deichman som arrangør, for det er to forskjellige ting.

– Ein politikar frå Rødt sa i Kulturnytt at folk som brukte biblioteket, til dømes innvandrarar, kunne bli støtt. Javel. Blir ikkje jødar støtt når Palestinakomiteen får bruke biblioteket? Blir ikkje muslimar støtt når kristne orgnisasjonar får bruke biblioteket? Eg er ingen ytringsfridomsfundamentalist, det går innimellom an å kome til andre konklusjonar, det vil seie nekte nokon å bruke biblioteket. Men ytringsfridom handlar også om å opne dørene for dei vi er aller minste einige med, sjølv om det svir. Det er det som kjenneteiknar eit demokrati.

– Mange har da også meint at det var heilt riktig og forsvarleg av Deichman å gjere dette, og eg er blant dei. Få grumset opp og fram! Og etter å ha lese artikkelen om «kunstnaren» i Morgenbladet er eg berre meir sikker på det. Det var ikkje kunstnaren sjølv som var der, men ein som forsvarte kunsten hans, i den grad det kan kallast kunst. Han er jo meir enn noko ein provokatør. Eg synes ikkje dette var over streken. Det som kanskje kan diskuterast er korvidt det var riktig av Deichman å leige ut lokala sine, men eg forstår ærleg talt ikkje problemet med det heller. Som eg har sagt før: Om denne kunstnaren hadde fått utgive ei bok om seg der kunsten hans blei diskutert (kanskje finnast den boka allereie?), så ville ingen reagert på at biblioteket kjøpte ho inn og sette ho i hylla, kanskje også på framtredande plass. Kor ligg forskjellen mellom det skrivne og det uttalte/munnleg polemiserte?

– Mener du at bibliotekarene er modne til å ta den nye formålsparagrafen i bibliotek­loven om «debattbiblioteket» på alvor?

– Vi er i alle fall i ein modningsprosess. Det blir ein del prøving og feiling. Og som Aslak Sira Myhre sa: Å vere eit debattbibliotek betyr ikkje at alle skal ha besøk av ein nazist. Det handlar om å ikkje gjere det så himla vanskeleg utover i landet. Biblioteksjefane må i staden ta tak i dei nære tinga som engasjerer folk der dei bur: Kommunegrenser, jaktrettar, bygging av ny brygge, skulenedlegging, vegnamn, jordbrukssaker – det vil si det som angår folk i deira kvardag. Slik kan biblioteket gjere seg sjølv til ein relevant aktør.

– Vil NBF gjøre noe for å hindre at biblioteksjefer blir offentlige skyteskiver når de ønsker å ta opp ubehagelige temaer slik Deichman nylig gjorde?

– Eg kan ikkje sjå at det skal eller bør vere NBF si oppgåve. Vår oppgåve bør heller vere å styrke biblioteksjefane, gi dei mot, tryggleik og fagleg tyngde til å stå i det. Her er det ingen som skal skjermast, vi må i staden øve oss i å stå på barrikadene og argumentere for vala våra slik som Kristin Danielsen no har gjort. Biblioteksjefar burde vere glade for å få vere skyteskiver, berre slik får vi merksemd, og berre slik kan vi forklare og bere fram samfunnsoppdraget vårt som ein aktiv, tilstedeverande og offensiv (lokal)demokratisk aktør.

– Morgenbladet viet 6 sider til Dan Park i nr 43/2014. Her sier blant annet forlegger og forfatter Anders Heger at han er «sterkt skeptisk til at man har lagt en ekstra oppgave på biblioteket ved å gjøre dem til debattarenaer». Hva er din reaksjon på det?

– Nei det stiller eg meg heilt uforståande til. «Lagt en ekstra oppgave på bibliotekene», nei, dette er ein gåvepakke for oss. Så får alle finne sin form, inngå samarbeid på tvers av kommunegrenser, samarbeide med institusjonar og organisasjonar. Det er ikkje synd på oss! Eit bibliotek som ikkje er relevant er heller ikkje synleg i det området det skal virke, og er det ikkje synleg er det heller ikkje relevant. Dette kan hjelpe på mellom anna at vi kjem oss vekk frå det eg likar å kalle «kos&hygge»-knaggen, som igjen lett fører til kutt med kommunale spareknivar.

 

Hans Rustad, redaktør, Document.no

– Det ble mye rabalder da Deichmanske bibliotek lot Lars Vilks holde foredrag om den omstridte gatekunstneren Dan Park torsdag 23. oktober. Overrasker det deg?

– Karakteren på reaksjonen skuffet. Det var nidbilder som ble tegnet. De som var mot, unnlot å gå inn på hvorfor Vilks var i Oslo. I stedet viste de til dommen i Sverige som fullt fortjent! Det er tankevekkende. Tyve organisasjoner stilte seg bak at en domstol i vårt naboland dømmer en kunstner til et halvt års fengsel. Det var OK. Ervin Kohn sa at det ikke var noen grunn til å betvile svensk rettsvesen, og ingen journalist reagerte. Hvor befinner vi oss da? Da har vi tatt et kvantesprang i vårt syn på ytringsfrihet. Og det skjer uten diskusjon, uten belysning av hva som skjer. Det kan bare bety at de samme kreftene ønsker tilsvarende lovanvendelse her.

– Mener du at bibliotekarene er modne til å ta den nye formålsparagrafen i bibliotekloven om «debattbiblioteket» på alvor?

– Målet med bråket var åpenbart å tvinge Deichmanske til retrett, enten det skjedde av frykt for uro eller av politisk frykt. Kristin Danielsen skal ha ros for å ha sett faren og for å ha stått fast på prinsippet. Egentlig burde disse gruppene ha kompromittert seg selv, for de viste tydelig at de vil ha veto over hvem som får ytre seg. Det gjorde de ved å ta i bruk den groveste politiske karakteristikken – nazi.

– Man snevret feltet inn og til slutt var det bare nazi som sto igjen. Så kunne Marit Halse og Rødt spørre Venstre-byrådet om hvorfor de slapp til nazier. NRK gjorde ikke noe forsøk på å nyansere denne fremstillingen. Bibliotekene har derfor et problem: De må tåle kritikk. De står overfor sterke krefter som vil kontrollere offentligheten og legge så sterke føringer på den at de blir bestemmende. Det er ingen åpen offentlighet som er styrt av en part. Loven kommer derfor på et kritisk tidspunkt. Det er bare å håpe at man finner styrke til å stå imot.

– Vil det hjelpe med en redaktørplakat for biblioteksjefer?

– Man kan ikke sammenligne bibliotekene med redaksjonens rolle. Jeg er ikke sikker på om en «plakat» er noen god idé. Den kan kun bli av generell karakter. Hvem skal definere hva som er de gode verdiene? Man stiller opp disse for å ha noen negative motstykker – rasisme, diskriminering osv. Og det er selvsagt venstresiden som skal bestemme hvem som faller inn under disse merkelappene.

Det er lærdommen av Vilksmøtet og bibliotekene burde ta skrekken. Her så bibliotekene hvor langt venstrefløyen var villig til å gå for å stanse et møte som skulle tematisere ytringsfriheten. Hvis man først gir etter for dette presset vil det være vanskelig å gå tilbake på konsesjonen. Man må markere ytringsfriheten nå.

 

Rune Berglund Steen, leder for Antirasistisk senter

– Hvorfor reagerte dere så sterkt på foredraget om Dan Park på Deichmanske bibliotek 23. oktober?

– Dan Park er tett forbundet med organisert svensk nynazisme, og produserer «kunst» helt i tråd med dette, hvor han blant annet sjikanerer jøder og svarte, setter spørsmålstegn ved Holocaust, glorifiserer Hitler. Mye av denne sjikanen retter seg mot navngitte enkeltpersoner. Lars Vilks forsøker å gi legitimitet til dette, og forsvarer også i direkte ordelag at Park har sjikanert navngitte personer. Vilks mener eksempelvis at en svart politiker har makt helt og holdent fordi han er svart, derfor må man kunne gå på hudfargen, slik Park har gjort når han har framstilt en svart politiker som lynsjet. Dette er i seg selv rasistisk. Vilks har rett til å mene dette, men vi mener at det offentlige Norge ikke bør fasilitere slik ekstremisme gjennom å tilby en kommunal arena. Storsamfunnet er alle enige om at vi skal ha en front mot islamsk ekstremisme. Det avsløres som ganske hult hvis vi ikke makter det samme tydeligheten overfor ekstremisme innen majoriteten.

– Folkebiblioteket skal ifølge den nye formålsparagrafen i bibliotekloven være en arena for offentlig debatt. Videre skal folkebiblioteket være til for alle. Er det ikke da riktig at også Lars Vilks/Dan Park slipper til?

– La oss tenke oss at året er 1945. Millioner av mennesker er døde på grunn av nazismen. Bør vi slippe til en aktiv nazisympatisør (Park), eller en person som forsvarer en aktiv nazisympatisør (Vilks) på en kommunal arena? Jeg tror ikke at mange i 1945 ville ha svart ja, jeg tror at spørsmålet knapt ville ha blitt stilt. Og jeg mener faktisk at svaret ikke bør ha endret seg. De døde er fortsatt døde. Nazisme er fortsatt nazisme. Hat er fortsatt hat. Vi har lidd nok på grunn av denne galskapen, og mer enn nok til at vi burde ha lært ikke å lefle med den. Vi burde ha lov nå til å bruke tiden vår, kreativiteten vår, livet vårt på annet enn å gå stadig nye runder med hatets vanvidd. Minst av alt bør bibliotekene reduseres til dette.

– Mener du at bibliotekarene er modne til å ta den nye formålsparagrafen i bibliotekloven om «debattbiblioteket» på alvor?

– Like modne som alle andre, nær sagt. Bibliotekene trenger å tenke igjennom det ganske krevende problemkomplekset de står overfor. Per i dag er ikke det organiserte ekstreme miljøet i Norge stort, men potensialet for vekst er der, og det bør være liten tvil om at bibliotekene kan være en svært ønskelig arena for aktører som sliter med å finne gode arenaer – ekstremistene som ingen andre vil ha – og plutselig skal bibliotekene være der som et åpent hjem. Ønsker bibliotekene å ta sjansen på å bli en jevnlig møteplass og rett og slett en ressurs for ekstreme grupper? Dette er grupper som sprer fordommer og hat. Hvilke konsekvenser har dette eksempelvis for noen av de forhatte, noen av dem som eventuelt skal sjikaneres fra bibliotekets talerstol, og deres krav på et folkebibliotek? Spørsmål om ytringsfrihet og møtefrihet er langt mer komplisert enn noen gjør det til. I nettdebatter ser man at når de ekstreme ytringene kommer, presses de mer moderate gjerne ut – sjikanen de utsettes for er et direkte angrep på deres ytringsfrihet. Jeg spør meg hvordan eksempelvis muslimer vil oppfatte det hvis et bibliotek plutselig blir en arena for spredning av antimuslimsk hat, eller en jøde hvis man slipper til antisemittiske haranger.

– Hva må til for at folkebiblioteket skal bli en god arena for offentlig debatt?

– Man må ha med seg at det faktisk er umulig å inkludere alle. Tar man inn ekstremistene, vil man støte fra seg noen andre, nemlig dem som ekstremistene hater. Bibliotekene er ikke en verdiløs sone. Det er liten tvil om at bibliotekene eksempelvis har en bevisst holdning til hva man tilbyr av ekstrem litteratur, og hva man ikke tilbyr. For eksempel har Deichmanske i Oslo kritiske bøker om det konspiratoriske antisemittiske skriftet «Zions vises protokoller», men etter hva jeg kan se, ikke «Zions vises protokoller» i seg selv. Selv om det finnes ekstremister som skulle ønske det også, er det ikke slik at bibliotekene tilbyr mange hyllemetre med nazistisk og antisemittisk litteratur.

– – – –

Normalisering av rasisme

Det er ikke et forsvar for ytringsfriheten Lars Vilks og Document.no framfører. Det er misbruk av ytringsfrihetsbegrepet og ytringsfrihetsidealet som rambukk for en aksept for trusler og hets av minoritetsgrupper. Det er et forsøk på normalisering av hatefulle og rasistiske utsagn i offentligheten. En normalisering som Deichmanske bibliotek nå hjelper til med og låner sin legitimitet til.

     Det har også kommet beskyldninger om at motstandere av at Vilks foredrag skal holdes på biblioteket vil innskrenke ytringsfriheten til folk vi ikke liker. Så vidt meg bekjent har ingen tatt til orde for at Lars Vilks ikke skal ytre seg eller at han skal straffes, bare at biblioteket fortsatt skal være et sted for anstendighet og fortsette å leve etter idealet om nulltoleranse for rasisme.

     – Joakim Møllersen, på Radikalportal.no. Sitter i styret til Radikalt økonominettverk og har jobbet i Klassekampen.

– – – –

LEDER nr 6/2016

Debatten trenger modning

Bibliotekloven ble endret 1. januar i år, og bibliotekene skal nå være debattarenaer. Deichmanske bibliotek i Oslo fikk hard kritikk da de leide ut lokaler til Document.no og Lars Vilks, som holdt foredrag om den omstridte gatekunstneren Dan Park. På bakgrunn av debatten i media og på Biblioteknorge er det nå rimelig å spørre: Er bibliotekarene klare til å ta den nye rollen som «debattredaktører»?

     Debatten på Biblioteknorge dreide seg først og fremst om det var riktig av Deichman å slippe til Document.no og Lars Vilks. De fleste mente nei og at Deichman gjorde en feil. Enkelte gikk så langt som å mene at dette arrangementet var langt over streken for hva man kan tillate i et bibliotek. Jeg forstår ikke denne avvisningen. Når endringen i bibliotekloven nå er på plass, kan jeg ikke skjønne hvorfor i all verden Document.no ikke skulle få slippe til i bibliotekets lokaler. Det er en konsekvens av bibliotekloven og en konsekvens av at biblioteket er til for alle.

     Andre mener at et redaktøransvar innebærer at bibliotekene ikke kan tillate at én gruppe uttaler seg eller ytre seg, uten at motparten får forsvare seg. Selvfølgelig kan bibliotekene tillate seg det. I presseetikken, hvis vi skulle holde oss til den, er det vanlig å vurdere om en sak bør få samtidig imøtegåelse eller en annen form for tilsvar. Men det er ikke påbudt, og det finnes ingen sanksjonsmulighet dersom man ikke søker å balansere et debattinnlegg, så lenge det holder seg innenfor Norges lover.

     Andre debattanter prøver å frita biblioteksjefen for ansvar, ved å definere Document.no-arrangementet som en annonse. I det perspektivet betraktes ikke foredraget til Lars Vilks som en del av et program biblioteket hadde redigert for å bidra til en felles offentlig samtale. Derfor var ikke arrangementet en del av bibliotekets nye rolle, hevdes det. Det er selvfølgelig mulig å se det sånn. Men, dersom vi fortsatt holder oss til presse-analogien, er det også mulig å se på Lars Vilks-foredraget som et leserinnlegg. Et leserinnlegg, uansett om det er bestilt eller har kommet inn tilfeldig, er noe som automatisk tvinger fram en redaksjonell kontekst. I lys av en slik definisjon, kan det være dekning for å hevde at et utleiearrangement faller innenfor biblioteklovens §1.

     Er så bibliotekarene modne for den nye oppgaven?

     Jeg spurte NBF-leder Mariann Schjeide om det. Hun svarte:
«Vi er i alle fall i ein modningsprosess. Det blir ein del prøving og feiling.» Det er der vi står i dag. Det er derfor viktig å holde debatten om debatten varm.

– Av Odd Letnes, redaktør

 

 

 

Powered by Labrador CMS