Adjø solidaritet

av Aslak Sira Myhre

Når Trygve Hegnar og Victor Normann. godt akkompagnert av enkelte forfattere og forlag, roper på en mer ”åpen”, ”kynisk” og ”moderne” bokbransje, er det kommersialisering som er innholdet. Det er kulturens utgave av ”Elitenes opprør” vi bivåner.

Stadig oftere kommer opprøret ovenfra. Kort fortalt er det de privilegerte, rike og mektige som rydder seg plass på bekostning av alle oss andre. De rikeste vil ikke lenger akseptere regimer hvor ”deres” penger blir tatt inn i skatt for å finansiere velferdsløsninger de sjøl ikke har bruk for.

Etter hvert som stadig nye felleskapsløsninger blir erstatta av individuelle, har denne opprørske eliten vunnet større og større sjøltillit og nå stormer de fram med en Napoelonsk seiersikkerhet. Ikke bare skatt, men helse, skole, vann, idrett og kultur løses best gjennom markedet og den sterkestes rett. Forslag som var ekstreme i 1984 høres moderate ut i 2004.

Nå er det altså litteraturen som står for tur i elitenes opprydding i gamle sosiale og kollektive ordninger. I første omgang er det fastprisen på bøker og bransjeavtalen som står for fall. I neste runde er det mye som tyder på at normalkontrakten for forfattere, innkjøpsordningen for litteratur og momsfritaket for bøker står for tur. Vindene blåser hardt i retning av fripris og deregulering av bokmarkdet, sist ut i rekka av de som lar seg blåse med er Anne Holt.

Sammen med Arne Berggren og Eirik Newth er hun blant de forfatterne som høylydt har tatt til orde for endringer i bokbransjen. Men mens Newth tok utgangspunkt i forbrukeren og Berggren i bransjen, tar Holt ene og alene utgangspunkt i seg selv. De løsningene hun foreskriver for bransjen, forlagshopping, markedsføring, større grad av kommersiell tenking og avvikling av ”gamle” støtteordninger og forlagsideer, kan helt sikkert fungere for henne. Men det kan også det aller meste annet, siden hennes forfatterskap er en kommersiell suksess. Holt er fanget i verdensbildet til en bestselgende krimforfatter som har vært kjendis hele sitt voksne liv. Det hun sier er til forveksling likt det Victor Normann, Trygve Hegnar og de andre eliteopprørne mener om bokbransjen.

Faktum er at Norge har en helt unik bokbransje med positivt fortegn. Vi gir ut mange og gode titler, og det selges flere bøker enn noensinne. Norske forfattere oversettes og prises som aldri før. Alt er ikke bra, men alt er bedre enn det var før dagens regime blei etablert. Innkjøpordningen sikrer at alle titler blir tilgjengelige i alle bibliotek, bransjeavtalen sikrer at de finnes i lokalbokhandelen. Sammen med standardkontrakten sikrer dette forfatteren en minimumsinntekt og en forutsigbarhet. Forlagene tjener penger. Bransjen mangler ikke kommersiell vilje, tvert imot viste lanseringen av bl.a. Ari Behn, Gaute Bie og Mads Larsen i fjor at evne til å hype og selge en forfatter fullt ut er til stede i Bok-Norge.

Det er begrensinga av kommersialismen og styrkingen av det smale, enda ikke salgbare og solidaritet mellom forfattere og grupper som har vært hensikten med de som nå står for fall. Årsaken til at de en gang blei etablert er ikke borte, tvert imot har markedspresset økt i betydelig grad nettopp som et resultat av elitens opprør. Den kulturpolitiske oppgaven burde være å styrke og bygge ut reguleringer og støtteordningene, ikke fjerne dem.

I enkelte tilfeller kan slike solidariske ordninger stå i veien for den suksessrike forfatter som ønsker seg større inntekter, større frihet eller ganske enkelt mer plass. Det er en pris jeg håper de er villige til å betale. De store forlagene lever fortsatt i en verden hvor det kreves at de utgir lyrikk og smale eksperimenterende debutanter for å bli regna som et ekte forlag. Vi skal være takknemlige så lenge det varer.