Monotoni TEKNOLOGI Lokaldemokrati: Framtidsdemokrati
Eksempelet Bologna: Hva kan skje når nye teknologiske løsninger møtes med politisk vilje til å anvende dem for lokaldemokratiets beste?
Av Jan Egil Nordvik
IperBolE er navnet på den teknologiske satsningen til Bologna, hovedstaden i den italienske regionen Emilia-Romagna som ligger mellom Toscana og Firenze på vestsiden og Veneto og Venezia på østsiden, innerst i Adriaterhavetbukta. Byen ligger godt plassert i det mer velstående og tungt industrialiserte Nord-Italia, men den har i tillegg posisjon som en av de viktige renessanse-byene med Europas eldste universitetet, stiftet i 1088. I 1995, mens mediet ennå var relativt ukjent og lite utbrett, valgte Bologna by å etablere en serie Internett-tjenester som til sammen utgjør prosjektet IperBolE (Internett for Bologna og Emilia). Det var selvsagt de nye mulighetene dette mediet brakte med seg som appellerte til lokale politikere og byråkrater i Bologna. Cyberspace åpnet for en annerledes sosial arena der mange aktører kan opptre samtidig og under mer likeverdige betingelser, og større mengder informasjon kan distribueres i et omfang og med en tilgjengelighet som tidligere har vært uøkonomisk eller upraktisk, kort sagt ineffektiv.
Disse to kvalitetene har gjort det mulig å åpne opp den lokale administrasjonen i større grad enn det vi er vant med. Både gjennom økt tilgang på informasjon og bedret kommunikasjon mellom politikere og administrasjon på den ene siden og velgere på den andre. Eller direkte mellom innbyggerne. IperBolE er nettopp en satsning i tråd med disse nye mulighetene og tilbudet består av tjenester og løsninger som ligger nært opp til dette. Forutsetningen for å benytte seg av prosjektet er like fullt at man har tilgang på Internett. Et av de sentrale aspektene ved IperBolE har derfor bestått i å tilby gratis Internett-tilkobling, e-post og etter hvert digitale signaturer til byens befolkning. For de som ikke selv har Internett-oppkobling eller PC, finnes det 200 offentlige Internett-stasjoner rundt om i byen, blant annet utplassert på byens biblioteker. Leder av IperBolE, Leda Guidi som i høst innledet på konferansen Realizing Democracy i Oslo, deler prosjektet i kategoriene eGovernment, eCommunity og eDemocracy. Innen området eGovernment regnes blant annet on-line tilgang på lover og vedtak (i noen tilfeller med forenklinger og sammendrag), elektroniske skjema og online registrering av administrative henvendelser, og direkte e-postkommunikasjon mellom borgere og byens administrasjon. I tillegg finnes mer eksperimentelle tjenester som interaktive kart og et system for henvendelser der innsenderen kan formulere sin forespørsel i sitt naturlige språk og uten å kjenne til hvilken instans som er riktig mottaker. Systemet finner deretter fram til den rette instans og innsenderen slipper dermed å sette seg inn i organisering av den lokale administrasjonen.
Deltakelse i det offentlige rom
eCommunity omhandler oppbygging, tilgang til og deltakelse i det offentlige rom Internett kan utgjøre. Foruten å tilby tilgang til dette kyberrommet, kan kommunen og befolkningen (når et visst antall ønsker det) opprette nyhets- og diskusjonsgrupper. Særlig satses det på å motvirke digital analfabetisme ved å gjennomføre kurs for nybegynnere og iverksette egne tiltak rettet mot eldre brukere (for eksempel tilbudet ’Senior Online’). I så måte knyttes denne satsningen til det forhold at selv i vestlige samfunn er det i ferd med å vokse fram en kløft mellom de som behersker den nye teknologien og de som ikke gjør det. I forsøket på å bygge et eSamfunn som en ny dimensjon til det eksisterende samfunnet overlater Bologna kommune altså ikke kompetansehevingen i befolkningen til tilfeldighetene. I dette ”samfunnet” legges det i tillegg til rette for sivile, ikke-kommersielle foreninger. Slik opprettes det en direkte kommunikasjonslinje mellom befolkningen og disse organisasjonene som ellers i større grad ville vært avhengige av at andre medier distribuerte informasjon om deres aktivitet. eCommunity handler dermed om styrking av det sivile samfunn som en arena mindre dominert av myndigheter eller kommersielle aktører, og er på denne måten nærmest en forutsetning for eDemocracy – det tredje og kanskje mest kompliserte elementet i IperBolE. Dette begrepet blir gjerne forbundet med eVote eller elektronisk stemmegivning. For Guidi er det derimot viktig å understreke at eDemocracy ikke kun handler om dette. Prosjektet søker å inkludere innbyggerne i hele beslutningsprosessen. De valgte representantene kan motta innspill underveis fram mot en avstemning. Slike løsninger åpner for og forutsetter en direkte kommunikasjon mellom velgere og politikere; man er altså ikke alene prisgitt massemediene som informasjonsledd mellom ledelse og befolkning. Vilkårene for elektronisk avstemning er fortsatt ikke tilstede, om man skulle ønske det. De tekniske løsningene mangler og Internett er ennå ikke nok utbredt. Men selv når disse hindrene er skjøvet til side en gang i framtiden, er et viktig poeng ved dette prosjektet at beslutningstaking ikke alene handler om å avgi en stemme
InterOslO?
IperBolE er en framtidsrettet satsning som forholder seg til noe så vesentlig som hvordan utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi kan benyttes til allmennhetens beste. Kunne det eksistert en tilsvarende satsning i Norge? Et InterOslO? InterTroST? InterTromT? Innbyggertallet i Bologna (omtrent 400 000) ligger nært Oslos. Kostnaden på prosjektet for perioden fram til og med 1996 er anslått til omtrent en halv million amerikanske dollar (hvorav halvparten kom fra eksterne kilder som EU; tall er hentet fra Tambini, 1998). Avgjørende forhold for oppstarten av prosjektet har vel neppe vært innbyggertall eller penger som måtte brukes opp. I boken Making democracy work: Civic tradition in modern Italy går Robert Putman igjennom utviklingen av lokaldemokratiet i de italienske regionene etter omleggende endring i italiensk politikk på 1970-tallet der ansvar og makt i større grad ble flyttet over fra sentrale myndigheter til folkevalgte i landets 20 regioner. En av de regionene som markerer seg med et svært velfungerende lokaldemokrati etter disse endringene er Emilia-Romagna. Putman framhever styrken i det sivile samfunn som avgjørende for hvor godt styre og stell fungerer. Kvaliteten på det sivile samfunn mener Putman avgjøres av flere forhold:
1. Sivilt engasjement karakterisert ved interesse for og aktiv deltakelse i den offentlige debatt.
2. Politisk likeverd. Samfunnsmedlemmene deler like rettigheter og ansvar, og skillet mellom folk og myndighet er et minimum.
3. Solidaritet, tillit og toleranse. Befolkningen i et velfungerende sivilt samfunn er mer enn aktive og samfunnsengasjerte mennesker; de er også hjelpesomme, respektfulle og tillitsfulle.
4. Ideelle foreninger utgjør sosiale strukturer for samhandling. Et stort nettverk av sivile og folkelige organisasjoner innen områder som politikk, sosiale spørsmål, kultur og idrett synes å være en forutsetning for og et produkt av engasjerte samfunnsborgere.
I sin søken etter svar på hvorfor noen italienske regioner har et sterkere sivilt samfunn enn andre, beveger Putman seg blant annet tilbake til middelalderen og framveksten av bystatene. I dette vektlegger han en politisk tradisjon for å skape og vedlikeholde et sterkt sivilt engasjement som en viktig maktfaktor i samfunnet i tillegg til de styrende myndigheter.
Norsk historie er noe annerledes. I løpet av noen få tiår etter 2. verdenskrig har det norske samfunnet blitt forvandlet fra et fattig fiske- og jordbrukssamfunn uten særlig sterke bykulturer til en industrielt basert velferdsstat. I så måte kan man snakke om fraværet av politisk tradisjon for et sterkt sivilt samfunn. Innenfor sosialdemokratiet har folket innehatt en passiv funksjon som ris bak speilet hvis synspunkter og krav fremmet av arbeiderbevegelsen ledere ikke er blitt tatt til følge. Den økte orientering mot et markedsliberalt paradigme i norsk partipolitikk har de siste årene i tillegg ført til at løsningen på flere vesentlige samfunnsspørsmål overlates til privat sektor. Dette gjelder også mye omgangen med nye teknologiske løsninger som nå i stor grad drives framover av satsninger i det private næringsliv. Mens TV-, radio og fasttelefon-utbyggingen i sin tid ble ansett som en selvfølgelig offentlig oppgave, er IKT-utviklingen i dag mye overlatt til private selvskaper. For eksempel var Internett-abonnement fra første stund en tjeneste man kjøpte fra kommersielle leverandører (og – etter hvert delvis privatiserte – Telenor), på samme måte som bredbånd-tilkobling i dag kjøpes fra kommersielle aktører. Bruk og omgang med denne nye teknologien er blitt likestilt med andre ”luksus”- eller ”fritidsaktiviteter” som faller utenfor velferdsstatens ansvarsområde. Denne formen for varer og tjenester er det nå Markedet skal ta seg av forvaltningen av.
Det ”røde beltet”
Regionen Emilia- Romagna er kjent for å tilhøre det ”røde beltet” i Italia – et område der kommunistpartiet har hatt stor tilslutning i etterkrigsårene. I Bologna har sentrum-venstre sammenslutninger vært dominerende fram til et jevnt valg i 1999 tippet over i favør for en allianse av sentrum og høyre partier. Den røde historikken kan ha hatt sin betydning, men også den nye ledelsen har hatt et uttalt mål om å videreføre de tradisjonene byen og regionen etter hvert er blitt så kjent for. I norsk politisk liv har forbrukerperspektivet – en vektlegging av relasjonen mellom tjenesteyter og tjenestebruker – fått større og større utbredelse. Dette synet er å anse som noe annet enn den politiske forståelsen av samfunnsborgeren som aktør i den sivile samfunn. En sentral forskjell er oppfatningen av at det er en kollektiv oppgave å besørge samfunnsstrukturer som understøtter borgerens muligheter for aktivt politisk engasjement.
Mens man i Norge har overlatt mye av den nyteknologiske satsningen til private aktører, har det i Bologna by derimot over lengre tid rådet en politisk stemning der ny teknologi er blitt ansett som en mulighet for å styrke det sivile samfunnet. I forkant av IperBolE fant man allerede flere andre innovative IKT-prosjekter, blant annet ”The Cupcard” som bestod av minibank-lignende maskiner plassert rundt i byen, der innbyggere for eksempel kunne gjøre legeavtaler og bestille attester og autorisasjoner. Også i Norge har nasjonale og lokale myndigheter funnet det hensiktmessig å flytte deler av de byråkratiske prosessene over i cyberspace. Men dette faller i all hovedsak inn under området eGovernment. De to andre aspektene – eCommunity og eDemocracy – er fortsatt neglisjerte områder.
I 2003 er nærmere 17 000 Bolognesere tilknyttet IperBolE. I tillegg kommer omtrent 1600 ulike grupper og 1300 informasjonsleverandører. Gjennomsnittlig antall daglige treff og besøk på websider som ligger under prosjektets portal er henholdsvis 370 235 og 8699. I en spørreundersøkelse gjennomført mot slutten av prosjektets andre år var den typiske brukeren en ung mann med høyere utdannelse. Brukerprofilen er i dag i stor grad den samme. Denne karakteristikken er også lik den typiske nettbruker i Norge (ut i fra tall fra Statistisk Sentralbyrå) og viser i grunn at menn i 20-30 års alderen er de som i dag bruker Internetts fasiliteter i størst grad. At alle grupper i befolkningen ikke er like sterkt representert er selvsagt en utfordring med tanke på hvilke funksjoner Internett kan ha. Samtidig vet vi at det tar tid å etablere demokratiske strukturer i et samfunn. Det er likevel ikke et argument mot å gjøre det. I årene framover tyder alle tegn på at Internett kun vil etablere seg enda sterkere. De samfunn som allerede begynner å ta i bruk det nye mediets muligheter til demokratiets beste, vil nødvendigvis også være de som i størst grad lykkes med nettopp dette.
For mer informasjon:
1. Se prosjektet websider: www.iperbole.bologna.it
2. Les Damian Tambinis gjennomgang av Iperbole i boken Cyberdemocracy: Technology, cites and civic networks.
3. Eller Robert D. Putnams Making democracy work: Civic Traditions in modern Italy.
Jan Egil Nordvik sitter i redaksjonen til KonturTidsskrift og
arrangerte sist høst konferansen Realizing Democracy – European examples
som presenterte 3 svært ulike prosjekter innenfor feltet demokrati og
teknologi. Foruten Bologna prosjektet, IperBolE, stilte innledere fra TV-
og radiostasjonen Öffener Kanal Berlin og No Sweat, et britisk initiativ
mot sweatshop-industrien, startet av fagforeningsaktivister.
