Siste Newth: Samme hva du leser…

Av Eirik Newth,
forfatter

2003 ble et gjennombruddsår for ideen om lesestimulering, ikke minst tanken om at det er viktig for barn og unge å lese mer. Det offentlige er kommet på banen med millionbevilgninger, det er igangsatt lesestafetter landet over, og Harry Potter-serien fremheves som særlig gavnlig fordi bøkene er så tykke.

For å nå målet om om økt lesing understrekes det stadig at det viktigste er at man leser, ikke nødvendigvis hva man leser. Som Utdannings- og Forskningsdepartementet (UFD) så sprudlende byråkratisk sier det i tiltaksplanen for leselyst: “For at barn og unge på egne premisser skal få oppleve gleden ved å lese, bør det ikke legges for sterke føringer på hva som kan og ikke kan leses.”

Tanken bak er besnærende enkel. Hyppig lesing gir god lesetrening, noe som i sin tur gjør det enklere for leserne å mestre et tekstbasert samfunn. Derfor er alt som får folk til å lese mye og ofte, av det gode. Men som så mange andre enkle tanker har også denne en uutsagt forutsetning, nemlig at lesing av en type tekst gir trening i lesing av alle andre tekstformer. Lesing skal med andre ord ha generell overføringsverdi.

Spørsmålet er om det virkelig er slik. Erfaringene med et annet tekstmedium, et som UFD har anbefalt som “en god innfallsvinkel til lesing”, gir grunn til å tvile. Statistisk sentralbyrås mediebarometer kan berette at vi i gjennomsnitt bruker en drøy halvtime på aviser hver dag (dobbelt så lenge som det i snitt brukes på bøker), og at nesten halvparten av oss leser to eller flere aviser daglig.

Om “overføringshypotesen” var riktig, burde avislesingen resultere i at nordmenn mestret et bredere spekter av faktatekster enn verdensborgere flest. Men slik er det vitterlig ikke. Utvalget av faglitteratur er mindre enn i våre naboland, tidsskrifter med dyptpløyende artikler er nisjeprodukter, og brede kulturaviser i ordets europeiske forstand eksisterer ikke.

Gjennomsnittsnordmannen bruker en uke av året på å lese aviser, og resultatet er at han stort sett har utviklet det samme forhold til fagtekster som til middagen: lettfordøyd og kjapt skal det være. At all lesingen heller ikke har gjort oss til bedre mennesker, viser den økende fordummingen og primitiviseringen av vår offentlige debatt. Enhver som siterer Olof Lagercrantz’ vakre ord om lesingens magiske virkning på leserne, bør undre seg over hvordan Carl I. Hagen og Erna Solberg ble så mektige i et land hvor det leses så mye.

Desto underligere virker derfor departementets begrunnelse for å støtte lesestimuleringstiltakene, som er behovet for å øke leserens evne til å forstå og bruke innholdet i tekster som “redskap for egen læring og i sin utvikling som samfunnsborger”. Hensikten er absolutt prisverdig, men det er altså gode grunner til å diskutere midlene. Om det er noe vi kan lære av avislesingen, må det være at det faktisk ikke er likegyldig hva man leser. Litterær kvalitet (et begrep som gjerne glimrer med sitt fravær i dokumenter om lesestimulering) og mangfold er vel så viktig.

Vi som arbeider med litteraturformidling må alltid ha in mente at boka er et uensartet medium, og at lesing er et komplekst samspill mellom leser og tekst. Liksom det finnes et utall tekstgenre finnes det milliarder av lesere, hver med sin måte å nærme seg tekstene på. Og vi må aldri glemme at lesing motiveres av svært ulike behov. I voksen alder er de viktigste tekstene i hverdagen faktisk ikke de man leser av lyst, men av nødvendighet. Lesing er – som livet og læringen i sin alminnelighet – ikke bare sjokolade, men også tran. Å formidle dette til unge lesere er ikke spesielt populært, men noen av oss må gjøre den jobben også.