Bibliotekenes debattdilemma

Undersøkelsen om bibliotekenes rolle som debattarena ble sendt ut til 374 folkebibliotek i hele landet på tampen av 2022. Svarene var anonyme. 80 prosent av de 169 respondentene var biblioteksjefer. En like stor andel hadde bibliotekfaglig utdannelse.

Først publisert i Bok & bibliotek 1/23. 

Et spørsmål om ressurser

22 prosent synes rollen som uavhengig debattarena er problematisk. 17 prosent er redde for å ta feil avgjørelser, og 12 prosent synes denne rollen tar for mye tid og ressurser.

Svarene viser først og fremst at det å bestemme hvem som skal få slippe til i biblioteket, for mange er en ikke-sak. Halvparten av folkebibliotekene har nemlig få eller ingen kontroversielle arrangementer og behøver dermed ikke å gjøre denne vurderingen. Det er ikke nødvendigvis manglende vilje eller engstelse for å trå feil som ligger bak det lave tallet. De fleste bibliotekene er små med få ansatte. 60 prosent består av tre årsverk eller mindre. En av respondentene sa det slik: «I en travel hverdag med få ansatte, er det vanskelig å jobbe godt nok med problemstillingene i enhver situasjon. Det kan fort bli at en velger litt ‘trygge og snille’ temaer eller samtaler.»

Små og lite egnede lokaler og korte åpningstider begrenser også debattaktiviteten.

Politiske motpoler

Høsten 2021 ble Mímir Kristjánsson nektet å ha et åpent politisk møte på Ulstein bibliotek uten politiske motstandere. Rødt-politikeren hevdet seg kansellert, og i ettertid ble det en nasjonal debatt om hvorvidt biblioteksjefens avgjørelse var riktig.

I undersøkelsen er 45 prosent imot at enkeltpolitikere eller politiske partier bør få ha åpne møter på biblioteket uten politiske motstandere. 27 prosent svarer at de er usikre eller ikke vet. Til sammen 72 prosent stiller seg altså negative eller usikre til om politikere skal få snakke uimotsagt på biblioteket. 28 prosent synes det er greit at politikere har møter uten noen opposisjon.

Reaksjonene spente fra «Selvfølgelig. Det burde jo være i alles interesse å kunne få innblikk i hvordan lokale partier opererer og hvordan de diskuterer saker», til «Nei – det er vel ikke så bra at meninger skal ytres uimotsagt. Det er selvsagt mulig at publikum er meningsmotstandere – men det er fint å ha motpoler organisert på forhånd, så de får like mye tid til å snakke.»

«44 prosent svarer nei til at organisasjoner som fremmer kontroversielle synspunkter, skal få ha åpne møter på biblioteket.»

Hva med religiøse grupper?

Biblioteket på Lindesnes kom i hardt vær da en kristen gruppe ble nektet å ha ukentlige menighetsmøter i det åpne biblioteklokalet. Bør religiøse organisasjoner få ha åpne møter på biblioteket? Nei, mener 44 prosent. → 26 prosent svarte ja, mens 31 prosent stilte seg usikre. 75 prosent var altså negative eller usikre.

To som svarer ja, argumenterte slik: «Misjonering godtas ikke, og formål må oppgis ved booking, men i utgangspunktet så skal vi ikke si nei til noen basert på at de tilhører en religion. ‘Åpent for alle’ inkluderer også religiøse organisasjoner.» «Selvfølgelig. Det er jo på bakgrunn av informasjon man får kunnskap, og for en opplysende og eventuell kritikk av religiøse organisasjoner må man jo kunne vite noe om hva de mener og står for. Og et åpent møte som de arrangerer er jo en glimrende anledning til å innhente denne type informasjon.»

Andre er mer kritiske: «Dette synes jeg er vanskeligere. I utgangspunktet ja, men her føles det som man må trå varsommere.» To andre kommenterer: «I alle fall ikke innenfor ordinær åpningstid.» Og: «Religiøse organisasjoner i kommunen har egne lokaler og bes bruke de.»

Islamkritikk og konspirasjonsteorier

Organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) og konspirasjonsteoretikere har skapt hodebry for flere. Bibliotekene skal sikre at ytringsfriheten finner sted, og være en demokratisk møteplass. Betyr det at alle med kontroversielle meninger skal få slippe til?

44 prosent svarer nei til at organisasjoner som fremmer kontroversielle synspunkter, skal få ha åpne møter på biblioteket. 21 prosent svarer ja, mens 35 prosent er usikre.

Hva som er kontroversielt, avhenger av lokale forhold. Noen steder kan motstand mot vindkraft eller oppdrettsanlegg være kontroversielt. En av respondentene stiller seg negativ til organisasjoner som er imot demokrati, men sier samtidig at «f.eks. dyrevernsorganisajonar som mange her på bygda vil meina har kontroversielle standpunkt, ville eg ha ønska velkomen».

Kan splitte lokalsamfunnet

Respondentene reflekterer rundt at biblioteket kan bli tatt til inntekt for at de støtter synspunktet til organisasjoner som får komme til orde i lokalene. Dette kan virke splittende på lokalsamfunnet. Det behøver ikke være SIAN, men like gjerne organisasjoner som kjemper for eller imot vindkraft eller rovdyr. Slik kan biblioteket ende opp med å å støte fra seg brukere som ikke er enige i avgjørelsen som blir tatt.

En sier det sånn: «Det [blir] feil å nekte et arrangement å finne sted fordi man personlig ikke er enige med synspunkter som vil komme fram på arrangementet.» Alle bør få plass så lenge de er fredelige, poengterer en annen, «men det kan likevel være vanskelig i praksis fordi man vil ha ulik ‘magefølelse’ for hva man er komfortabel med også i forhold til hvordan man tror noe vil bli oppfattet av omverdenen». En tredje respondent mener kommunens standpunkt bør tillegges vekt: «Det kommer an på hva det kontroversielle er. Hvis det kræsjer veldig med kommunens visjon og verdier, ville vi nok sagt nei.»

«Mange knytter uavhengighet til det å være nøytral.»

Uavhengige eller nøytrale?

I lov om folkebibliotek står det at bibliotekene skal være uavhengige. Leder i Norsk Bibliotekforening Vidar Lund sier til Bok & bibliotek at tanken bak ordet uavhengig i lovteksten var å sikre at kommunens politikere og ledelse holder en armlengdes avstand til det som foregår i biblioteket.

En av respondentene i undersøkelsen forteller om en kommune som ikke er kjent med at biblioteket er uavhengig og ikke kan underlegges ytre påvirkning. Vedkommende ønsker seg et «regelverk som sikrar biblioteksjefen ei uavhengig rolle. Denne kampen må takast på nytt og på nytt, då leiarar i kommunane skiftar. Nye sjefar trur dei kan blande seg inn. Skulle gjerne hatt noko som var krystallklart å støtte meg på».

Mange knytter uavhengighet til det å være nøytral, enten det gjelder religion og politikk eller å ikke være styrt av kommunens politiske eller administrative ledelse eller eksterne aktører.

«Biblioteket må kunne ha politiske og religiøse arrangementer som ikke nødvendigvis er politisk eller religionsnøytrale, men det skal være like muligheter for alle. Biblioteksjefen skal ha rett til å bestemme hvilke debatter og samtaler som skal kjøres i biblioteket og hvilke som ikke skal det», poengterer en.

En annen definerer uavhengighet som det å «være fri og selvstendig til å ta egne avgjørelser innenfor det rammeverket en befinner seg i. Altså å ikke være bundet av andre hensyn eller forpliktelser som andre måtte ønske å diktere». Enda en annen understreker at å være uavhengig ikke er det samme som å være nøytral.

Ønsker klarere retningslinjer

Undersøkelsen viser at rollen som uavhengig debattarena er høyt i bevisstheten hos mange og skaper refleksjon i folkebibliotekene om hvordan publikum best skal ivaretas, som hos denne respondenten: «Vi har hatt besøk av en ‘forening’ som ga seg ut for å være noe de ikke var, og som hadde medlemsmøter i bibliotekets arrangementsrom som bar preg av å være arbeidsmøter. Dette ga oss innblikk i en interessant konspirasjonsteori som vi ikke hadde kjent til ellers. Det er en balansegang mellom å avvise og å møte folk på det de synes er viktig. Samtidig er det et ansvar å hindre ‘rekruttering i bibliotekets lokaler’.»

Bare ni prosent forteller at de har opplevd konflikt mellom biblioteket og andre i forbindelse med at kontroversielle organisasjoner eller personer har hatt eller har ønsket å ha møte på biblioteket. Et annet spørsmål handlet om hva respondentene ser som bibliotekets viktigste funksjon. Her svarer 38 prosent utlån av bøker og andre media, mens bare 1 prosent mener rollen som arena for debatt og samtale er den viktigste.

Samtidig svarer hele 75 prosent at de mener tydelige retningslinjer er det viktigste for å gjøre biblioteksjefen tryggere i redaktørrollen, og mer enn halvparten uttrykker behov for nettverk og erfaringsdeling rundt disse spørsmålene.

Undersøkelsen avslører også at rollen som debattbibliotek kan gi interne utfordringer: Om biblioteksjefen tar en avgjørelse om å slippe til kontroversielle stemmer, kan andre ansatte synes at et omdiskutert arrangement er vanskelig. En annen kommenterer at her er det lett å få kritikk, og at dette kan være en av grunnene til at bibliotekarer vegrer seg for å bli ledere. En annen kommer med denne påstanden: «[Det er] mange bibliotek som er så redde for å gjøre feil at de ender opp med å bli feige, kjedelige og irrelevante.»