Det kompliserte redaktøransvaret

Hvor går grensen for hvem man skal slippe til i biblioteket? Hva slags rolle har biblioteket som samlingspunkt i en tid hvor meninger strekkes til ytterpunktene?

Dette er noen av spørsmålene som har blitt aktuelle i kjølvannet av endringen i folkebibliotekkloven som trådte i kraft i 2014. Her ble det presisert at biblioteket skal «være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt».

Bibliotekstrategien fra 2015–2018 fulgte opp ved å legge vekt på arrangementer og debatt, og mange bibliotek har fått støtte til lydanlegg og scene-elementer.

– Det setter et litt annet fokus på dette med redaktøransvaret og hvordan man kan sørge for balanse, og så har det satt søkelys på hvilke stemmer som skal slippes til og ikke, sier bibliotekprofessor Ragnar Audunson ved OsloMet.

Vanskelig å snakke om

Bok og Bibliotek har snakket med en rekke biblioteksjefer og andre fagpersoner, og en ting er sikkert: Redaktøransvaret er intet enkelt tema. Flere biblioteksjefer har opplevd at avgjørelsene deres har skapt mye debatt og frustrasjoner.

– Dette er vanskelige ting å stå i som biblioteksjef, og jeg etterlyser tydeligere retningslinjer for hvordan det er forventet at man skal forvalte denne delen av bibliotekloven. Bibliotek og kommuner er svært ulike, men å legge hele ansvaret for tolkinga over på hver enkelt biblioteksjef er ingen god løsning, sier biblioteksjef i Lindesnes Ida Omdal Haaland.

Førsteamanuensis Kim Tallerås ved bibliotekarutdanninga på OsloMet mener det var enklere å være biblioteksjef da hovedfokuset var å drive en boksamling.

– Nå skal man løse nye oppgaver uten etablert praksis eller felles retningslinjer.

Han legger til:

– Dette kan være veldig krevende. Jeg synes ikke tematikken er så lett å snakke om selv når du ringer heller. Her er det tøffe tak og polarisering i mange kanaler.

Må definere ansvaret

Biblioteksjef Anne Torill Stensberg ved Sølvberget i Stavanger er midt i en «all time high» når det kommer til arrangementer på biblioteket.

– Dette ansvaret vi har fått, er noe som må kommuniseres og gjøres tydelig for eierne våre, kommunen. For meg som har et stort apparat rundt meg, er dette greit, jeg er mer bekymra om du er i en bitte liten kommune og står alene og kjemper for uavhengigheten. Kunnskapen om dette feltet hos styrende myndigheter kunne kanskje vært bedre, sier Stensberg.

Tidligere hadde Sølvberget en mer fristilt organisatorisk rolle, som et kommunalt foretak med eget styre og daglig leder. Men etter en omorganisering i 2021, hvor Sølvberget ble lagt under ordinær kommunal drift, sørget Stensberg for å utarbeide et delegeringsreglement.

I dokumentet står det blant annet at bibliotek- og kulturhussjefen har faglig og redaksjonelt ansvar. Stensberg mener biblioteksjefens uavhengighet er særlig viktig i en tid hvor demokratiet er under press.

– Sett at andre typer myndigheter tok over styringen av en by og ville blande seg inn i hva som foregikk i biblioteket i detalj. Veien dit er kanskje ikke så lang som vi skulle ønske, sier Stensberg.

Upløyd mark

I tillegg til bibliotekloven kan man finne formelle krav til biblioteksjefen i forskriften om kvalifikasjonskrav for ansatte i folkebibliotek. Bibliotekets uavhengighet blir også understreket i forarbeidene til bibliotekloven.

Utover dette finnes det ingen regler for hvordan biblioteksjefens mandat og myndighet skal utformes. I praksis betyr det at hver enkelt biblioteksjef må sørge for dette selv i dialog med sin leder.

– Jeg stusser over hvorfor dette er så upløyd mark. Jeg håper du kan gi meg fasiten etter artikkelen din, sier Jannicke Røgler, biblioteksjef i Trondheim. Hun smiler gjennom telefonrøret, men det ligger et alvor bak.

– I Trondheim har vi ikke skriftliggjort biblioteksjefens redaktøransvar. Det bør vi gjøre.

Røglers avgjørelse om å si nei til et eksternt arrangert møte om «den jødiske lobbyen» har nylig blitt klaget inn til kommunen. Arrangørene mener avslaget bryter med biblioteklovens formålsparagraf, og siden dette blir et spørsmål om jus, ligger saken nå hos kommuneadvokaten.

Handlet avslaget ditt om at biblioteket skal være en trygg arena for alle?

– Det er veldig godt at du sier det. Jeg ser at flere bruker trygg arena som et begrep. Jeg går forbi snublesteiner (minnesmerker over drepte jøder, red.anm.) hver dag på vei til jobben, og har det veldig høyt i bevisstheten. Vi vet at jødehetsen har eksplodert i hele verden de siste årene, og det gjør dette til et ekstra ømtålig og problematisk område. Ved å slippe til noen, tråkker du samtidig på noen andre. Det er utrolig vrient. Jeg får vondt innvendig ved å tenke på det, sier Røgler.

Her er Røgler inne på et av dilemmaene: Er konsekvensen av et mer debattorientert bibliotek at de besøkende av og til må kjenne på ubehag i møte med meninger de ikke liker?

– Ytringsfrihet og demokrati er bærebjelker i bibliotekarbeidet. Selvfølgelig skal vi tåle stemmer vi er uenig med, fastslår Røgler.

Men:

– Bevisst desinformasjon, det trenger vi ikke.

Røgler understreker at bibliotekene ikke er nøytrale rom.

– Samlingene er ikke nøytrale og skal heller ikke være det. Dette er komplekst, og uansett vil det være gråsoner, men det er essensielt for biblioteket at vi har en uavhengig rolle i kommunen, sier Røgler.

Foreslår redaktørplakat 

Hva skjer så om noen kjenner seg støtt av biblioteket? Dersom man sammenligner med redaktøransvaret i pressen, finnes det ingen felles klageinstans slik som Pressens Faglige Utvalg. Det er noe å diskutere, mener Norsk Bibliotekforening.

– I alle fall et slags råd. Vi har ikke vedtatt noen politikk på dette, men jeg synes tanken er interessant for å kunne gi mer kvalifiserte råd til biblioteksjefer og andre som er i tvil, sier leder Vidar Lund.

Biblioteksjef Anne Kristin Undlien i Kristiansand forteller at hun har blitt mer bevisstgjort på ytringsfrihet i forbindelse med Stopp islamiseringen av Norges (Sian) ønsker om å bruke biblioteket (se sidesak). Det har også gjort at hun ser behovet for klarere retningslinjer.

– Jeg synes det ville vært hensiktsmessig med en redaktørplakat, slik som massemedia har, for å sikre uavhengigheten til biblioteket. Jeg synes den tydeligere poengterer den uavhengigheten en redaktør skal ha overfor sin eier, enn det biblioteksjefsplakaten gjør, sier Undlien.

I 2019 kom «Biblioteksjefplakaten», som er signert Norsk Bibliotekforening, Kulturforbundet i Delta, Bibliotekarforbundet og Fagforbundet. Her står det listet opp en rekke anbefalinger om biblioteksjefens ansvarsområder.

– I biblioteksjefplakaten står det at biblioteksjefen er ansvarlig for arrangementene, men utdyper ikke dette med en beskrivelse av ansvarsfordelingen mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og aktører som ønsker arrangementer på biblioteket, sier Undlien.

Det er delte meninger om biblioteksjefplakaten. Da Jannicke Røgler i Trondheim var leder i Bibliotekarforbundet, jobbet hun selv mye med å utarbeide den.

Er det noe du ville inkludert i biblioteksjefplakaten nå, om du hadde arbeidet med den i dag?

– Jeg er godt fornøyd med den, og min erfaring er at den fungerer etter hensikten. Flere biblioteksjefer har diskutert den med egen leder. Det har vært veldig nyttig og klargjørende for begge parter, sier Røgler.

Undlien er usikker på hvem som burde ta ansvar for en redaktørplakat, men trekker frem Nasjonalbiblioteket som en mulig aktør. Det har de ingen planer om.

– Vi synes det er positivt at det pågår en debatt og samtale om dette både i media og i fagmiljøene, men svaret på debatten er neppe at Nasjonalbiblioteket lager retningslinjer, sier avdelingsdirektør for Sekretariat for bibliotekutvikling, Svein Arne Tinnesand.

Savner en ryddigere debatt

Kim Tallerås ved OsloMet mener det er viktig å ha tunga rett i munnen i de offentlige debattene omkring bibliotekenes rolle. Han trekker frem Sians ønske om å låne et møterom på Deichman Majorstua som et eksempel på dette.

Deichman sa i utgangspunktet ja, og de tillitsvalgte protesterte kraftig. Saken endte med at Deichman snudde av sikkerhetshensyn, og det hele fikk mye medieoppmerksomhet, inkludert en lang kronikkserie i Bok og Bibliotek.

– Her var det mange som blandet sammen ting. Sian skulle ikke ha et arrangement, men de ville leie et lokale til et privat møte. Det er to ulike ting. Det er viktig at man ikke sauser ting sammen når man havner i Dagsnytt 18. Jeg savner ryddigere diskusjoner, som man kan bli litt klokere av, sier Tallerås.

På bibliotekarutdanningen har de utviklet noen nye emner for å forberede studentene på bibliotekets rolle i offentligheten. Ett av dem heter Bibliotek og demokrati, et annet er Kultur- og kunnskapspolitikk.

– Det er vanskelig å finne frem til felles retningslinjer annet enn helt basale som er tett opp mot juridiske fortolkninger. Kanskje kan vi som utdanner, bidra til å sende folk ut i felten som kjenner godt til problemstillingene, og som har trent seg på å diskutere dem.

Samtalen i fokus

Bibliotekprofessor Ragnar Audunson forklarer at revideringen av bibliotekloven var en slags oppfølging av arbeidet med ytringsfrihetsparagrafen, som ble endret i 2004.

– Der står det at det offentlige har et ansvar for å legge til rette for en åpen og opplyst samtale. Opplyst betyr at det er kunnskapsbasert. At samtalen er åpen, betyr to ting: at flest mulig synspunkter slipper til, og at deltagerne er åpne for den andres argument, sier Audunson.

Han råder biblioteksjefene til å legge vekt på samtaleaspektet i bibliotekloven.

– Mange debattarenaer, som Dagsnytt 18, er mer som bokseringer, der man er opptatt av konfrontasjon og kun presenterer synspunkter som er ferdige på forhånd. Bibliotekets rolle bør være å organisere en samtale hvor vi tar hverandre i beste mening, og hvor alle etterpå kan tenke på hva de lærte av dette, sier Audunson.

Sians deltakelse i biblioteket er blitt mye diskutert. Går det en grense ved det Sian står for?

– Det er veldig vanskelig å sette en sånn grense. Flere av synspunktene som Sian representerer i innvandringsspørsmål, gjør seg gjeldende i det norske samfunnet – også på Stortinget – og må absolutt være med i samtalene på biblioteket. Men en del av arbeidsformene som Sian som organisasjon bruker, som å brenne koraner, er med på å kortslutte samtalene. Å trekke inn organisasjonen Sian kan da være kontraproduktivt i forhold til bibliotekets rolle med hensyn til å fremme samtale og deliberasjon.

Uavhengig vs. nøytral

Vidar Lund i Norsk Bibliotekforening mener at Sian i prinsippet bør få låne lokaler til lukkede møter på linje med andre lovlige organisasjoner.

– Men så fort de lager plakater og setter opp offentlig at de har møter på Deichman, da blir det noe annet. Da blir de en del av det åpne programmet som biblioteksjefen har ansvar for, sier Lund.

Han påpeker at det ikke står noen ting i folkebibliotekloven om at biblioteket skal være «nøytralt».

Hva er forskjellen på å være uavhengig og nøytral?

– Når du bruker nøytral, så er du fort over i en sånn 50–50-tankegang. For eksempel: Nå har vi antirasister på programmet, da må vi ha rasister også. Jeg tenker at uavhengighet betyr nettopp at man ikke trenger å tenke sånn, sier Lund.

Han fortsetter:

– Oppdraget til en biblioteksjef er å gjøre biblioteket og aktivitetene relevante for lokalsamfunnet, jamfør bibliotekloven, som bruker ordene kvalitet og aktualitet, sier Lund.

Kim Tallerås ved OsloMet mener vi er inne i en litt kronglete overgangsfase, der bibliotekene venner seg til en mer utadrettet rolle i lokalsamfunnene.

– Vi må nok bare gjennom en smertefull periode hvor vi må akseptere at det er ulike syn på ting.

Sian – det evige spørsmålet

Den omstridte organisasjonen Sian har skapt hodebry for flere biblioteksjefer rundt om i landet. For Anne Kristin Undlien i Kristiansand var en forespørsel fra Sian i 2016 starten på en lang byråkratisk runddans.

Først ville Sian arrangere et åpent møte på biblioteket. Da sa Undlien nei og fikk heller i stand en debatt hvor Sian var i panelet.

Så spurte de på nytt. Undlien sa nei igjen og viste til kommunens strategidokument om rasisme. Sian klagde til kommunen, Undlien fikk medhold. Det samme skjedde to ganger hos Fylkesmannen (nå Statsforvalteren).

Men så kom Sivilombudsmannen (nå Sivilombudet) på banen. De mente at en søknad om å leie lokaler ikke kan «avslås alene med den begrunnelse at leietakers formål ikke er i tråd med kommunens eller folkebibliotekets verdier».

De ba Kristiansand folkebibliotek om å vurdere saken på nytt, men understreket at «biblioteket må ha betydelig rom for skjønn». I uttalelsen skrev de også at det «må kunne legges vekt på hvordan påtenkte arrangementer skal avholdes og hvordan ytringene skal presenteres – forutsatt at vurderingene er saklige og forsvarlige. Spesielt må det kunne legges vekt på om det aktuelle arrangementet er egnet til å bidra til en offentlig samtale og debatt».

Undlien synes uttalelsen fra Sivilombudsmannen var ryddig å forholde seg til, særlig siden den understreket bibliotekets mulighet til å utvise skjønn.

Derfor la Undlien frem noen ønsker, og enden på visa ble at Sian hadde med seg en motdebattant på arrangementet sitt.

Lokalet har betydning

Da Sian-debatten foregikk i Kristiansand, var det også noe annet som skjedde: Folkebiblioteket ble bygget om.

– Sian-møtene jeg først sa nei til, måtte ha funnet sted i det åpne biblioteket, og mange av brukerne ville avgjort ikke likt dette. Men etter ombyggingen i 2017 fikk vi et eget lukket arrangementsrom. Da kan folk velge å oppsøke det selv, sier Undlien.

Hun trekker frem at de fysiske biblioteklokalene kan ha mye å si for hvor grensene går for hvem som får bruke lokalene.

– Det er lettere for bibliotek som har slike separate rom, å være kontroversielle, påpeker Undlien.

Dialog og rolleforståing

Jørgen Hovdes stillingstittel er virksomhetsleder for Bibliotek og Møteplass i Drammen kommune, noe som betyr at han har ansvaret for både bibliotektjenestene og innbyggertorg i kommunen. Denne samorganiseringen skjedde i forbindelse med at Nedre Eiker og Svelvik ble en del av nye Drammen kommune.

– Vi i Drammen har ikke innbyggertorg på biblioteket, men vi driver et prosjekt med indre Østfold. Der har de samlokalisert alt, forteller Hovde.

Hovdes dobbeltrolle synliggjør en annen problemstilling: Hvordan skal folk flest klare å skille mellom politisk informasjon fra kommunen og uavhengig meningsutveksling på biblioteket, når tjenestene glir over i hverandre?

Drammen kommune hyret nylig inn Opinion til å ringe 1200 beboere i Drammen og indre Østfold for å høre hva de mente om samlokalisering av bibliotek og innbyggertorg. Nesten en fjerdedel var bekymret for bibliotekets uavhengighet. En av fem fortalte at de ville ha mindre tillit til svarene fra bibliotekarer som står i samme skranke som innbyggertorgansatte.

– Dette må vi være veldig bevisst på. Biblioteket er like mye kommune som alle andre, men i innholdsproduksjonen vår er vi uavhengig. Mens med innbyggertorget er målet å skape møteplasser mellom kommuner og innbyggerne, sier Hovde.

Han kommer med et eksempel:

– Hvis kommunen skal ha en temaplan på høring, så kan det hende de som jobber med den, sier at de vil bruke biblioteket og infotorget som møteplass. Da kan jeg som biblioteksjef si at om det skal være på biblioteket, så kan vi heller ha en debatt hvor vi kan vurdere ambisjonsnivået i den temaplanen, og hente inn noen utenfra kommunen, sier Hovde.

Omstridt møte

Da Muslimsk dialogforum ville arrangere et møte med Sian på biblioteket i Drammen, måtte det skje midt i biblioteklokalet. Det er nemlig der scenen ligger.

Hovde mente at dette måtte de si ja til. Men han forteller at han møtte skepsis fra flere i kommuneadministrasjonen.

– Særlig kommunikasjonsavdelingen. De var veldig opptatt av at nå kan det se ut som kommunene tilrettelegger for at Sian skal få talerør i kommunens lokaler. Det ble en diskusjon om hvor mye biblioteket skulle informere om møtet, og hvordan. Skulle det skapes oppmerksomhet rundt dette eller ikke, sier Hovde.

Ordføreren ville dessuten holdes oppdatert, siden dette var kontroversielt.

– Men biblioteket gjorde dette fordi vi er en uavhengig arena, og dette er i tråd med folkebibliotekloven, sier Hovde.

Politisk sak

Møtet ble avholdt 31. oktober 2020 og gikk rolig for seg. Sikkerheten var godt ivaretatt av politiet, både underveis og gjennom flere møter før debatten. Dersom det skjedde noe eller ble sagt noe på scenen som stred imot norsk lov, så skulle dette tas hånd om av politiet.

– Politiet hadde også møter med personalgruppa på biblioteket i forkant. Der var meningene veldig delt, og det skjønner jeg. Mange synes det var kjempefeil at vi gjorde dette, både ressursmessig og innholdsmessig.

Var det verdt det?

– Det var en fin samtale med joviale drammensere og Sian. Jeg synes det var verdt det av flere grunner. Vi klarte å være en arena for en samtale hvor motmeninger møttes til en god dialog. Dessuten fikk vi prøvd uavhengigheten vår i en vanskelig situasjon, sier Hovde.

Da denne prosessen var over, ønsket Hovde å klargjøre for kommuneledelsen hva bibliotekets uavhengighet innebærer.

– Vi fikk laget en politisk orienteringssak der dette står i klartekst. Jeg synes den ble veldig god. Der står det at biblioteket må være uavhengig også med tanke på hvordan tilbudet gjøres kjent, sier Hovde.

Kommunikasjonssjef i Drammen kommune, Jørgen Arntzen, svarer følgende om dialogen rundt møtet mellom Sian og Muslimsk dialogforum i en e-post:

Her var det en ekstern arrangør som lånte bibliotekets lokaler til dialogmøte. Fra mitt ståsted som kommunikasjonssjef anså jeg det ikke som kommunens oppgave å skape oppmerksomhet rundt et eksternt møte. Vi mente derfor at kommunens kanaler ikke skulle brukes til å promotere arrangementet. Kommunens kommunikasjonsbehov i denne sammenhengen var å informere innbyggerne om at biblioteket var stengt for ordinære besøk i det tidsrommet møtet pågikk, og det ble gjort.

Sperrebånd ble løsningen

I vinter tok biblioteksjef Ida Omdal Haaland i Lindesnes kommune et prinsipielt standpunkt for å verne om bibliotekets uavhengighet. Det skapte debatt langt utenfor kommunegrensene.

Det endte med at hun ble stående i en mediestorm, etter at KrF-leder Olaug Bollestad stilte følgende skriftlige spørsmål til likestillingsminister Anette Trettebergstuen:

«Viser til sak på vl.no (Vårt Land, red.anm.) om en gruppe kristne eldre som gjennom 30 år har møttes til sosialt samvær på biblioteket i Lindesnes, men som nå har fått beskjed om at de ikke lenger er ønsket der. Begrunnelsen fra biblioteksjefen er at ‘Lovverket sier at biblioteket skal være en uavhengig møteplass’. Er statsråden enig i denne tolkningen av loven?»

Trettebergstuen svarte med å vise til bibliotekloven og konkluderte blant annet med at «Det er biblioteksjefene selv som er ansvarlig for sin programmering, og de har en slags redaktørlignende rolle».

For Omdal Haaland kom spørsmålet som et sjokk. For saken var allerede løst – og dessuten fremstilte Bollestad situasjonen feil. Den kristne forsamlingen hadde holdt ukentlige møter i den gamle kommunestyresalen i Vigeland i 29 år. Men etter kommunesammenslåingen i 2020 var ikke lokalet lenger tilgjengelig. Derfor fikk de tilbud om å bruke bibliotekets kafé midlertidig.

I fjor høst gikk biblioteket gjennom rutinene sine og tok kontakt med alle som lånte lokalene.

– Vi hadde tenkt over hvordan vi kunne ta vare på biblioteket som uavhengig møteplass. Vi lagde retningslinjer i kontrakten om at dersom innholdet hadde politisk, religiøs eller kontroversiell tematikk, så kan biblioteket kreve at det åpnes for debatt i etterkant, sier Omdal Haaland.

Symbolsk sperrebånd

Men så var det den kristne gruppa, da. Det virket litt kunstig å skulle ha debatt etter et lite menighetsmøte, så biblioteksjefen tilbød dem heller et annet rom. Men de trivdes i kafeen og hadde ikke noe lyst til å flytte mer rundt.

Løsningen ble følgende: Når biblioteket stenger, så setter de opp et symbolsk sperrebånd som fysisk markerer skillet mellom biblioteket og kafeen.

– Slik kan vi leie det ut som et hvilket som helst lokale, og jeg får fremdeles ha redaktøransvaret i bibliotekdelen, sier Omdal Haaland.

Det handler om balanse, mener biblioteksjefen.

– Det blir skeivt hvis en gruppe får ta veldig stor plass i biblioteket. For oss som driver på små steder, er dette ekstra utfordrende. Det finnes færre motstemmer.

– Jeg er fortsatt usikker på om vi har valgt den beste løsningen her, og opplever ikke at det er noe klart svar på det, sier Haaland.

Bollestad svarer på sin side at hun ikke ser dette som en løsning:

– Vi er usikre på hva vi har misforstått i denne saken og stiller oss undrende til hvorfor et sperrebånd mellom biblioteket og kafeen er nødvendig slik biblioteksjefen skisserer, svarer hun i en e-post.