Finske bibliotek har over dobbelt så mange ansatte

For snart ti år siden ble folkebibliotekloven endret. Målet var å legge til rette for et felles løft av hele sektoren og å utvikle bibliotekene som møteplass og debattarena. Folkebibliotekene hadde på det tidspunktet vært underfinansiert og nedprioritert over lang tid. Dette ble slått fast både i Stortingsmelding nr. 23 (2008-2009) og i Kulturutredningen 2014. Professor Ragnar Audunson skrev om den svake satsingen i Bok og Bibliotek 2014/3; folkebibliotekene er blodårene i kulturlivet, mente han, og de er i ferd med å tette seg til av mangel på næring.

Les rapporten fra Innlandet fylkesbibliotek her

Endringen av folkebibliotekloven i 2014 var Kulturdepartementets svar på dette behovet. Målet var å «…utvikle mer robuste og omstillingsdyktige bibliotek som kan tilby alle innbyggerne bedre bibliotektjenester.» (Prop. 135 L (2012-2013), s. 5). Den nasjonale bibliotekstrategien som kom året etter utdypet de overordnede kravene i lovteksten og tegnet et bilde av folkebibliotekene som en helt essensiell del av det norske samfunnet.

Økt aktivitet/svak satsing

I Innlandet har vi lenge hatt en mistanke om at lovendringen ikke førte til økt satsing. Det kuttes i stillinger og budsjetter, åpningstidene krymper, mange melder om utfordringer med å gjennomføre prosjekter og arrangementer. På bakgrunn av dette ønsket vi å se nærmere på utviklingen av folkebibliotekene siden lovendringen. Har lovendringen egentlig påvirket bruken, tilbudet og satsingen på folkebibliotek? Har vi vært gjennom et felles løft? I arbeidet med den nasjonale bibliotekstatistikken kunne vi raskt slå fast at blodårene ikke har gått tette. Det har aldri vært flere besøk eller arrangement i norske folkebibliotek enn det var rett før pandemien. Folkebibliotekene har gjort en enorm innsats for å ta kravene i lovteksten og senere bibliotekstrategiene på alvor. Arenamidlene var et viktig insentiv i etterkant av den første strategien og bidro til en kraftig økning i antall arrangement.

Derimot har det ikke funnet sted et overordnet løft i form av ressurser. Audunson foreslo i 2014 at man burde øke antall årsverk fra snaut 1800 til 3500 og på den måten nærme seg nivået i Finland. Slik ble det ikke. I 2013 var det i gjennomsnitt 3,5 årsverk per 10 000 innbyggere i norske folkebibliotek. I 2019 hadde dette sunket til 3,4 årsverk. I Finland var det 7,3 årsverk per 10 000 innbyggere i 2019. Mediebudsjettet per innbygger i Norge har også sunket kraftig, fra 32 kr i 2013 til 27 i 2021. I 1987 lå dette beløpet på 54,1 kr (justert etter konsumprisindeksen).

Norge og Norden

For å sette folkebibliotekene i Norge inn i en større sammenheng ønsket vi at rapporten også skulle si noe om situasjonen i Sverige, Danmark og Finland. Til tross for økt besøk og økt aktivitet ved norske folkebibliotek, ligger vi fremdeles langt etter våre naboland. Ikke i noen annen offentlig velferdstjeneste ser vi at Norge har så få årsverk sammenlignet med sine naboland. I 2019 hadde Sverige 37 prosent flere årsverk, Danmark 73 prosent og Finland hele 110 prosent flere.

LES OGSÅ

Finland spends six times as much as Germany on public libraries

Rapporten viser også at det er en klar sammenheng mellom antall årsverk i folkebibliotekene og antallet besøk/utlån per innbygger. Finland, som har over dobbelt så mange årsverk i sine folkebibliotek, har også et utlån som er nesten fire ganger så høyt og doble besøkstall. Sverige og Danmark har et utlån og et besøk som er proporsjonalt med forskjellene i antall årsverk. Landenes geografiske, demografiske og kommunale forskjeller ser ikke ut til å påvirke innbyggernes bruk av bibliotek. Det er antall bibliotekansatte per innbygger som er den sentrale faktoren.  Dette er også tilbakemeldingen vi har fått fra de 46 folkebibliotekene i Innlandet. Årsverk er helt vesentlig for å ha gode åpningstider, gjennomføre arrangement, utvikle bibliotekene som møteplass og drive aktiv formidling.

2023 – året da alt snudde?

Under årets utgave av Norsk litteraturfestival var temaet på Bibliotekdebatten nettopp forskjellene mellom Norge og våre tre naboland. Hvorfor er Norge på jumboplass? I panelet satt Odin A. A. Bohmann (statssekretær fra Kultur- og likestillingsdepartementet), Birgitte Schumann-Olsen (biblioteksjef i Tønsberg og Færder), Sunniva Evjen (førsteamanuensis, OsloMet) og Vidar Lund (leder for Norsk Bibliotekforening).

Sunniva Evjen fortalte om forskningsstudier som viser at befolkningen i Finland opplever at de har nytte av biblioteket på flere områder enn innbyggerne i Norge. Vi må nærme oss finske bibliotektilstander, var paneldeltakerne enige om. Hvordan vi skal komme dit var det ulike syn på. Vidar Lund mente statstilskudd kunne være en løsning, dette har vist seg å fungere for frivilligsentralene. Evjen snakket om den finske organiseringen, hvor bibliotek og utdanning er koblet mye tettere sammen. Birgithe Schumann-Olsen på sin side trakk frem leselyststrategien som er under arbeid. I strategien bør bibliotekets rolle være helt sentral:

Skal du ha hele Norges befolkning til å lese mer, så må det satses på folkebibliotekene, sa hun.

Statssekretæren mente også at bibliotekloven må vurderes på nytt. Kanskje dagens lovtekst er for generell? Kommunene må føle eierskap til bibliotekene og ha et driv for å oppnå kravene som stilles, mente han.

På spørsmål om hva en bibliotekdebatt om ti år burde hete, foreslo statssekretæren «2023 – Året da alt snudde». Han begrunnet dette med at bokloven og leselyststrategien ville føre til økte investeringer til bibliotek, litteraturhus og innkjøpsordningene.

Oppsummerende kan vi si at både rapporten og debatten viser at folkebibliotekene har endret seg betydelig de siste ti årene, men at endringene ikke har kommet som en konsekvens av økt satsing. Bemanning er fremdeles en kjempeutfordring. Statssekretæren beskrev folkebibliotekene som hjørnesteinsbedriften i enhver kommune. Det er en fin tanke! Tidspunktet for å løfte disse har aldri vært bedre!