Biblioteket, jenta og klarinetten

Det er lørdag klokka 12:45, og jeg finner meg på en klarinettkonsert på biblioteket. Sammen med meg i salen sitter publikum konsentrert lyttende. Rundt oss lekes, leses og leves det. Rett ved siden av meg sitter det ei jente på kanskje åtte år med dukkevogn som trilles over gulvet i noe som ligner på takten i musikken.

Bare et par meter bak oss høres latter, broker av samtale og den generelle lyden av mennesker som møter andre mennesker. Avisleserne blar og nikker til hverandre, gjør plass til enda flere i kafeen. Over dette høres altså klarinettoner.

På biblioteket.

Hadde jenta med dukkevognen fått med seg denne opplevelsen hvis den foregikk i en konsertsal?

Å utsette mennesker for hverandre, for nye opplevelser, for nye tanker og ideer – dette blir en viktigere og viktigere del av vårt samfunnsoppdrag. Biblioteket har en enestående mulighet til å føre ulike mennesker sammen. Gjennom litteraturen, men også gjennom felles opplevelser. 

Jeg er mindre opptatt av hva som «hører til» på et bibliotek, og mer opptatt av hvor mye vi kan få inn. Mellom hyllene leves det liv, det undres, læres og oppleves. Jeg mener at det å være bibliotekar først og fremst handler om mennesker. Litteraturen er vårt verktøy, den er veien inn. Men vi har også andre verktøy i dag. Opplevelsen, fellesskapet, mangfoldet – det er her biblioteket for alvor skiller seg ut. Å være sammen alene. 

Gratis klarinettkonserter på biblioteket er viktige fordi mange aldri ville kjøpt billett til det noe annet sted. Fordi biblioteket har blitt en viktig møteplass, går du der av andre grunner, og blir slik utsatt for noe nytt og uventet. I dag var det en konsert, på mandag er det kanskje en forfatter, en debatt, et foredrag. Nye tanker, ideer og ny læring finnes i møte med det ukjente.

Å være redd for det man ikke forstår, er menneskelig. Frykten for det ukjente kan sitte sterkt i. Vi blir i større og større grad skjermet fra det vi er uenige i. Sosiale medier, algoritmer, et spesialisert yrkesliv og stadig færre åpne møteplasser fører til at vi snakker med og treffer stadig færre mennesker som er annerledes enn oss. Vi oppsøker ikke det vi ikke vet hva er. Vi lever i «bobla». Hva gjør dette med samfunnet og fellesskapet vårt? Hva gjør det med de gruppene som er i mindretall, de som ikke har en «boble» rundt seg? Hvordan opplever de den økende segregeringen?

Å utsette seg for et uenighetsfellesskap, er viktig. Å forstå mennesker som gjør andre valg enn deg, er viktig. Å dele opplevelser, er viktig, det knytter oss sammen. Jeg satt ved siden av en åtteåring på klarinettkonsert denne lørdagen. Vi fikk begge en ny opplevelse. Den inspirerte meg til å skrive dette. Hva vil det inspirere henne til?

***

En versjon av denne teksten sto første gang på trykk på h-avis.no 25.6.2024.