Biblioteksjefer beskriver egne tjenester som mangelfulle

LES RAPPORTEN

Folkebibliotekene i Norge 2024 – Statusrapport om bemanning og kvalitet

Våren 2023 publiserte Innlandet fylkesbibliotek en rapport med tittelen Folkebibliotekloven 2014 – hva førte den til?. Bakgrunnen var to motsatte narrativ av hva folkebibliotekene er. På den ene siden er folkebibliotekene det mest besøkte kulturtilbudet, med utallige arrangement og en helt unik rolle i lokalsamfunnet. Det har aldri gått bedre for folkebibliotekene, får vi høre. Den motsatte fortellingen beskriver en nedprioritert sektor, med store bemanningsutfordringer og få ressurser. Biblioteksjefer som fortviler over stadige kutt og tyngende ekstraoppgave. Fjorårets rapport bekreftet at begge historiene er sanne.

Bibliotekarundersøkelse

Folkebibliotekene blir systematisk nedprioritert, men folk er fornøyd. Både i innbyggerundersøkelsene til Direktoratet for forvaltning og økonomistyring og i Nasjonalbibliotekets brukerundersøkelser får bibliotekene topp score. Via en logisk snarvei kan man slå fast at bibliotekene leverer på høyt nivå til tross for lave ressurser. Noen ganger er det allikevel mer spennende å ta en lang omvei, og akkurat dette gjorde vi i kjølvannet av rapporten. I et omfattende kartleggingsskjema ønsket vi å utspørre dem som ikke kommer til orde verken i innbyggerundersøkelser eller i den offisielle bibliotekstatistikken, nemlig biblioteksjefene selv. Hvordan bedømmer de kvaliteten på egne bibliotektjenester, og hva er de reelle konsekvensene av lav bemanning?

Kartlegging ble gjennomført i samtlige fylker, med 303 deltakende bibliotek. Spørsmålene var dels vurderende (i tråd med innbyggerundersøkelser), dels åpne, med rom for individuelle vurderinger og beskrivelser. Svarene ble samlet i en felles rapport som forsøkte å inkludere begge deler, og som forhåpentligvis kan benyttes som et kunnskapsgrunnlag både lokalt og nasjonalt.

Det vanskelige kvalitetsbegrepet

En rekke spørsmål i kartleggingen handlet om kvalitetsnivået på egne tjenester, som fysisk samling, digitale innholdstjenester, arrangement eller tiltak som skaper offentlig samtale og debatt, biblioteket som uavhengig møteplass, litteratur- og kunnskapsformidling til ulike målgrupper og kulturarrangement.

Overraskende mange beskriver egne tjenester som mangelfulle. Særlig gjelder dette de minste bibliotekene. Når man slår sammen alle kategoriene, vurderer bibliotekene i kommuner med under 5000 innbyggere at kun 30 prosent av tjenestene holder delvis høyt eller høyt nivå. I kommuner med over 20 000 innbyggere får 66 prosent av tjenestene samme vurdering.

På driftsnivå får lav bemanning konsekvenser for et flertall av bibliotekene. 46 prosent av bibliotekene svarer at det er utfordrende å ha gode åpningstider, 58 prosent svarer at ansatte må være alene på jobb, 78 prosent har begrenset kapasitet til å drive formidling, og 73 prosent har utfordringer med å gjennomføre arrangement. Det er også en tankevekker at hele 83 prosent svarer at lav bemanning er et hinder for å jobbe mer med prosjekter, når det nettopp er gjennom prosjekter at det er mulig å hente inn eksterne midler.

Bibliotekenes potensial

I tillegg til å dokumentere konsekvenser av lav bemanning var det et poeng i kartleggingen å se nærmere på potensialet som ligger i å styrke folkebibliotekene. Hvordan ville en 70 prosent økning i årsverk påvirket tilbudet? Med denne økningen ville vi ligget på gjennomsnittet av Danmark, Sverige og Finland.

Svarene viser folkebibliotekenes enorme potensial for bedre åpningstid, flere arrangement, mer samarbeid, mer formidling, flere utviklingsprosjekter.

Kartleggingen viser også et stort potensial for å håndtere utfordringer i lokalsamfunnet. Bibliotekene ønsker å forhindre sosialt og digitalt utenforskap, skape levende møteplasser, motvirke ensomhet og psykisk uhelse, styrke leseferdigheter, integrere flyktninger, ha et tilbud overfor en aldrende befolkning, utvikle fritidstilbud osv. osv.

Lov eller ikke lov

Kartleggingen dokumenterer at de bibliotekansatte selv vurderer kravene i folkebibliotekloven som omfattende, og at mange vurderer egne tilbud som utilstrekkelige i forhold til dem. En mulig forklaring på at ressurssituasjonen er så svak, er at de som driver tjenestene, og de som bevilger penger, forholder seg ulikt til lovteksten. Kommunepolitikere er opptatt av effektiv drift og krevende, lovpålagte oppgaver, som barnehage, skole og helse.

Kommuneindeksen, som utarbeides årlig av Agenda Kaupang og skal kåre de best styrte kommunene, skiller mellom 11 lovpålagte og 4 mindre lovpålagte oppgaver. Folkebiblioteket plasseres i siste kategori, og den eneste setningen som står om bibliotek, er: «Det er krav om offentlig bibliotek, men én bok er nok.» Kommunene bestemmer selv volum av tjenesten, får vi høre.

Selv om dette er en drøy (og feilaktig) spissformulering, peker det på en holdning overfor biblioteket som legger til rette for kutt.

Kutt og ekstraoppgaver

I kartleggingen svarte 40 prosent av bibliotekene at de har fått kutt i stillinger eller ressurser de siste fem årene, mens 41 prosent svarte at det var ingen endringer. Kun 19 prosent hadde fått mer ressurser.

I tillegg til å bestemme volumet av tjenestene selv tolkes folkebibliotekloven som så åpen at også karakteren til tjenestene bestemmes av politikere og administrasjon. Bibliotekene blir gitt oppgaven å være service- eller innbyggertorg, drive billettsalg, drifte BUA, være turistinformasjon eller organisere/drifte andre kulturtilbud i kommunen. Omtrent samtlige bibliotek oppgir at de har oppgaver knyttet til kommunens skolebibliotek.

Hva nå?

Hensikten med rapporten var ikke å peke på mulige løsninger på ressurssituasjonen. En reell satsing på folkebibliotek – for eksempel gjennom en revisjon av folkebibliotekloven – fordrer politiske initiativ. 

Det er allikevel lov å håpe på at den nye kulturloven (som endelig ble lagt fram i starten av november, halvannet år etter at høringsinnspillene var levert inn) kan presse frem noen positive endringer i hvordan kommunene forholder seg til folkebibliotekloven. I det nye lovutkastet er kommunene forpliktet til å utarbeide skriftlige oversikter på status og utviklingsbehov på kulturfeltet. Kultur skal også inn i planverket med egne mål og strategier. 

Hvis dette skal være mulig for folkebibliotekenes del, må vi nærme oss en mye mer konkret og helhetlig forståelse av hva bibliotekene faktisk skal være og gjøre. Vi må tørre å definere gapet mellom tilbudet slik det er i dag, og tilbudet slik det bør være. I sitt høringsinnspill til den nye kulturloven uttalte Nasjonalbiblioteket at en naturlig konsekvens vil være å innføre et plankrav også i folkebibliotekloven, noe som kunne vært et viktig første skritt. 

Hvis vi ikke får endret synet på biblioteket som en reelt lovregulert oppgave, er det stor sjanse for at kuttene vil fortsette og forskjellene øke enda mer.