Demokratiets vonde gråsoner

Av Knut Skansen, biblioteksjef i Oslo

Jeg står ikke inne for alt som står skrevet i de 1,3 millioner bøker vi har i våre 22 Deichman-bibliotek i Oslo. Jeg står heller ikke inne for alle de ytringene som faller i de nær 6000 arrangementene, møtene og diskusjonene som årlig fyller våre bibliotek. Noen påstander og meninger vil jeg eller andre helt sikkert oppleve som krenkende eller frastøtende.

Artikkelen er et tilsvar til Joron Pihls innlegg https://www.bokogbibliotek.no/news-page/news-bibliotek/folkebiblioteket-en-moteplass-for-hatefulle-ytringer som ble publisert 21. april 2020. Artikkelen gir uttrykk for skribentens holdning.

Men Grunnloven § 100 sikrer alle ytringsfrihet, og lovgiver har gitt folkebibliotekene et særlig ansvar for å være en møteplass for alle, uavhengig av politisk ståsted, religion og sosial bakgrunn.

I Bok og Bibliotek 21.04.2020 argumenterer Joron Pihl for at jeg som biblioteksjef i Oslo bør utestenge organisasjoner og personer som sprer hatefulle ytringer. Pihl henviser til at den omstridte organisasjonen «Stopp islamiseringen av Norge» (SIAN) fikk tillatelse til å leie lokaler for et lukket medlemsmøte på Deichman Majorstuen 5. mars i år.

Det går et viktig skille mellom to ulike typer arrangementer på bibliotekene: På den ene siden har vi åpne, programmerte arrangementer hvor biblioteket har et redaksjonelt ansvar for innholdet. Her samler vi flere stemmer og skaper diskusjon. Disse arrangementene er del av bibliotekets program og skal være kvalitetssikret av biblioteksjefen.

På den andre siden leier og låner vi ut møterom til organisasjoner eller personer som skal ha lukkede møter og andre arrangementer. Alle kan leie rom hos oss. Bibliotekene arrangerer ikke disse møtene. Vi kan ikke velge helt selv hvem vi leier ut til, og vi plikter å følge regler om saklighet og likebehandling.

SIANs planlagte møte på Majorstuen skulle være et slikt utleiearrangement, ikke en del av Deichmans redaksjonelle program. SIAN fikk leie lokalet til et medlemsmøte, på lik linje med det Deichman gjør hver dag til andre organisasjoner, lag, og store og små grupper i Oslo.

Pihl mener at folkebibliotekene bør gjøre også utleiearrangementer til gjenstand for redaksjonell vurdering. Men biblioteket kan ikke legge redaksjonelle føringer eller forhåndskontrollere alt som kan bli sagt på slike møter. Da måtte vi gjort det for alle som vil låne møterom hos oss, noe som er både prinsipielt og praktisk umulig. Disse møtene skal selvfølgelig forholde seg til norsk lov, herunder rammene for ytringsfriheten. Dersom vi blir kjent med lovbrudd på slike arrangementer, blir de anmeldt.

Pihl peker også på at SIANs Lars Thorsen er dømt for hatefulle ytringer, men vi har ikke lov til å nekte noen å bruke biblioteket med henvisning til at de er dømt for et lovbrudd. Vi har heller ikke mulighet til å nekte organisasjoner å leie lokaler fordi enkeltmedlemmer er domfelte.

Det foreligger presedens for slike saker. I 2014 avslo Kristiansand folkebibliotek en forespørsel fra SIAN om å holde debattmøte. Saken gikk til Sivilombudsmannen, som konkluderte med at et bibliotek ikke kan avslå en forespørsel fra en organisasjon om utleie av lokaler på det grunnlag at organisasjonens formål strider mot kommunens eller bibliotekets verdier. Alle lovlige ytringer må slippe til, også de som oppleves krenkende av andre.

Det er flere hensyn som må veies opp mot hverandre når det kommer til utleie av rom i biblioteket. Sivilombudsmannen trekker fram at det må kunne legges vekt på om lokalene er egnet til det planlagte arrangementet, og i hvilken grad arrangementet kan tilpasses øvrig virksomhet på biblioteket; at dersom det er åpenbart at det vil fremsettes ytringer som grenser mot det straffbare og som vil oppfattes som grove krenkelser, så må også biblioteksjefen kunne utvise skjønn; og at plikten til å legge til rette for offentlig samtale og debatt må balanseres mot at et folkebibliotek skal være et sted for alle kommunens innbyggere, uavhengig av politisk ståsted, religion og sosial bakgrunn.

Da jeg besluttet likevel ikke å tillate SIAN å gjennomføre sitt planlagte møte, var det med utgangspunkt i en slik totalvurdering. I dagene før 5. mars brygget det opp til demonstrasjoner og uro i et omfang som vi ikke ville rekke å forberede oss på, og min vurdering var at lokalene da ikke egnet seg til å håndtere en slik situasjon. Jeg måtte derfor veie det planlagte møtet opp mot sikkerheten til øvrige brukere av biblioteket. Min konklusjon ble å meddele SIAN at utleien ble kansellert. Jeg ville fattet samme beslutning om det hadde dreid seg om en hvilken som helst annen leietager.

Som offentlige forvaltere av bibliotekene må vi opptre konsistent og påse at det ikke skjer usaklig forskjellsbehandling av de som spør om å leie lokaler. Dette likebehandlingsprinsippet må ligge til grunn.

Det juridiske er som det er. Det er likevel ikke til å legge skjul på at dette er en vond sak for Deichmans ansatte og for mange av dem som bruker oss.

Vi fører ikke statistikk over våre låneres etnisitet eller religion, men det er ingen tvil om at folk med minoritetsbakgrunn bruker Deichman-bibliotekene flittig. I SSBs undersøkelse om kulturvaner fra 2013 oppga 56 prosent av respondentene med ikke-vestlig bakgrunn å ha besøkt et bibliotek det siste året, mens vestlige innvandrere og befolkningen for øvrig lå på henholdsvis 44 og 43 prosent. Ifølge undersøkelsen besøker også folk med ikke-vestlig bakgrunn biblioteket dobbelt så ofte som andre.

Dette stemmer godt med vår egen opplevelse av dagliglivet på bibliotekene våre, og for oss er det en selvfølge at disse lånerne skal føle seg like velkomne som alle andre. Både som møteplasser, kurslokaler, kulturarenaer og inngangsporter til Norge spiller bibliotekene våre en viktig rolle for minoriteter i byen vår, og det er vi stolte av.

Deichman er et folkebibliotek som jobber for inkludering, brobygging, kunnskapsbygging og opplysning. Det er klart det er vanskelig å leie ut til en organisasjon som på mange måter står for det motsatte av hva Deichman står for. Men det betyr ikke at vi kan unnlate å gjøre det.

Som samfunnsborgere har vi samtidig alle et ansvar for å stå opp mot organisasjoner og ytringer vi ikke aksepterer. Det er god tradisjon på Deichman for at ansatte stiller seg opp og protesterer sammen med andre, men da som privatpersoner. Også fagforeningene på Deichman har her spilt en viktig rolle.

Det skal være rom for mangfold i et bibliotek – også det mangfoldet mange av oss vil finne frastøtende eller uakseptabelt. Vi aksepterer ikke hatefulle og lovstridige ytringer, men som biblioteksjef i Oslo har jeg ikke uten videre mulighet til å nekte en lovlig organisasjon – eller en dømt person som har sonet sin straff – tilgang til biblioteket.

Bibliotekets redaksjonelle profil skal sikre meningsbrytning og en bredde av tankesett som er vesentlig for å ha et velfungerende demokrati og bidra til et opplyst samfunn. Kombinert med kravet om at vi skal fungere som en fri og tilgjengelig møtearena for alle typer aktører, gjør dette at de fleste holdninger og verdier i samfunnet rundt oss også finnes blant brukerne av biblioteket. Gjennom et år med 6000 arrangementer vil vi dermed møte på holdninger og verdier som befinner seg på grensen til hva vi synes vi kan og bør tåle. Men bibliotekets kvalitet og mangfold ligger også i dette, selv om det gjør vondt.

Jeg kan love to ting: Jeg har kort lunte på å anmelde lovbrudd og hatefulle ytringer i Deichmans lokaler, og jeg vil fortsatt gjøre mitt ytterste for å håndtere slike utleieforespørsler på en måte som både er i tråd med norsk lov og ivaretar våre låneres og ansattes behov for trygghet.