Den viktige historiske ballasten

Er Biblo Tøyen nyskapende? Er det noe radikalt nytt i å låne ut verktøy eller sportsutstyr? Innebærer biblioteket som møteplass og debattarena en innovasjon anno 2013, da vi fikk «litteraturhusparagrafen» i bibliotekloven?

Glem det, slår Ragnar Audunson fast i sin Professor’n-spalte i denne utgaven, og gir en rekke eksempler fra boka «Part of Our Lives – a People’s History of the American Public Library» på hvilket historisk arvegods som ligger i biblioteksektoren. 

Dette er interessante perspektiver for oss som stadig jakter på «det nye biblioteket» og ofte gir god spalteplass til nyskapninger – eller skulle vi nå si «nyskapninger»? – som Biblo, verktøybibliotek, makerspace eller arenatiltak. Det er en menneskelig egenskap å la seg begeistre og imponere, det er lett å tenke «aha, der har vi lyset». Men når vi trekker inn historien og de lange linjene, ser vi ofte at det vi tror er radikale brudd, like ofte kan være uttrykk for nyanser og små avvik, som står i gjeld til en lang historisk utvikling.

Det er likevel viktig å slå opp saker om Biblo, verktøybibliotek, lær kidsa koding, makerspace eller debattbiblioteket. Vi gjør det ikke for å vise at her ligger sannheten om framtidens bibliotek, heller ikke for å slå alarm over en utvikling som kan spenne bein under bibliotektradisjonen. Det handler om å gi inspirerende glimt fra det rike mangfoldet norsk bibliotekvesen er i dag.

På mange bibliotek er det fortsatt bøker og lesing som er 
satsingsområdet, mens man i andre bibliotek gjør forsøk med 
alternative aktiviteter til tradisjonell bokkunnskap. Alt dette er bra, det viktigste er at biblioteket svarer på behovene til brukerne. Disse behovene kan variere sterkt og er avhengig av blant annet demografi, kultur og geografi. 

I stedet for å rynke på nesa over forsøk på utradisjonelle bibliotek­aktiviteter – eller som man gjør i for eksempel Morgenbladet, ser på det som tegn på bibliotekets undergang – velger jeg å se på Biblo, verktøybibliotek, debattbibliotek og liknende som noen av de mange skrittene vi til sammen kan kalle bibliotekutviklingen.

Audunson sier til slutt i sin kommentar: «Wiegands bok er en av de mest fascinerende bøkene jeg har lest på lang tid. Den viser hvor viktig det er å gå inn i profesjonshistorien og hvilket rikt repertoar bibliotekfeltet har å øse av.»

Jeg synes også Knut Hegnas kommentar på nettstedet Biblioteket tar saka, 2. februar 2017, til Anders Ericsons intervju med 
Michael Gorman, setter ting på plass på en enkel måte:

«Bibliotek er en svært så langsiktig affære og det syns jeg ofte blir glemt i støyen rundt makerspace, kaffe, vafler, utlån av 
verktøy, sportsutstyr og merkelig kassasjonspolitikk.»