Dubai 2024 – hvem blir egentlig boikottet?

Dette er en meningsytring. Teksten står for skribentens regning. Bok & bibliotek deler ikke nødvendigvis holdninger og meninger som kommer til uttrykk. 

Hver gang vi hører begrepet «boikott», må vi tenke på hvem som blir påvirket. Begrepet er komplisert og ikke lett å definere, og det finnes ikke klare regler for når en boikott er til hjelp for folk, og når den ikke er det.

LES OGSÅ

Massiv kritikk av IFLA etter val av Dubai

Ordet kan ha to betydninger: statlig boikott og sivil boikott. En av de mest kjente sivile boikottene er den som svarte sørafrikanere gjennomførte mot apartheidregimet. I slike boikotter er det enkeltmennesker og sivilsamfunnet som tar affære. Statlige boikotter, derimot, er en følge av politiske vedtak på nasjonalt nivå, som når USA boikotter Irans islamske regime. Det viktigste spørsmålet ved slike boikotter er: Hvem rammes? Folk eller stat? Forskning viser tydelig at det er det folket som rammes hardest av de økonomiske boikottene mot Iran, og boikottene kan til og med være nyttig for deler av staten. Irans revolusjonsgarde IRGC er blant dem som nyter godt av boikotten, gjennom enklere tilgang til å akkumulere økonomisk kapital.

IFLA i Dubai

IFLA er en organisasjon for biblioteker over hele verden. De har et imponerende mål: utvikling av kulturelle muligheter og overføring av erfaringer for å øke leseferdighetene i forskjellige land.

Hovedstaden i De forente arabiske emirater, Dubai, er valgt som vertskap for IFLA World Library and Information Congress (WLIC) 2024. Avgjørelsen har høstet kritikk fra flere lands bibliotekorganisajsoner, inkludert Norsk Bibliotekforening. Skal skandinaviske land delta i denne konferansen, eller bør de boikotte den fordi den gjennomføres i et land med en totalitær og udemokratisk regjering? Hva er fordelene og ulempene dersom vestlige land gjennomfører kulturell boikott mot andre land, spesielt totalitære asiatiske land? Hvilke grupper i samfunnet går det ut over?

Boikott kan være nødvendig

Mange arabisk-islamske land har i løpet av de siste årene begynt å delta i internasjonale aktiviteter gjennom sin økonomiske kapital, og med mål om å skape en ny image som gir tilgang til globale økonomiske relasjoner og samtidig konsoliderer makten i hjemlandet. Mye av det de gjør, blir fordømt. For eksempel at de kjøper noen av de beste europeiske fotballagene for å akkumulere økonomisk kapital, såkalt sportsvasking. Fotball-VM i Qatar er et godt eksempel som avslører monetære forhold mellom FIFA og slike land. Under forberedelsene til VM døde tusenvis av utenlandske fremmedarbeidere i arbeidet med å bygge stadioner. Regjeringen utnyttet utenlandske arbeidere for å skape et godt bilde av seg selv gjennom VM. I slike situasjoner er boikott helt nødvendig, fordi det kan få oppmerksomhet over hele verden og vise totalitære stater at penger og oljeinntekter ikke kan skjule den politisk-sosiale virkeligheten.

Fiendskap mot homofile, manglende rettigheter for kvinner og islamsk dominans er viktige faktorer i land som Emiratene og Qatar. De homofile har ingen frihet og rettigheter i disse landene. De er helt undertrykte, eller, mer presist: De har i utgangspunktet ikke rett til å eksistere. En boikott av Qatar-VM kunne vært med å sette søkelys på dette. Men det skjedde ikke.

Taliban i Oslo

Udemokratiske regjeringer kan ønske å normalisere spesielle situasjoner. Når det skjer demonstrasjoner i Iran, for eksempel, begynner styresmaktene å invitere politiske og kulturelle europeiske grupper og regjeringer for å normalisere den dårlige situasjonen. Gjennom kulturell deltakelse ønsker de å skjule det som ikke fungerer, som kritikkverdige politiske og økonomiske strukturer. Samtidig later de som om de styrer landet demokratisk.

Internasjonale relasjoner kan også stabilisere makt og regjering. Det mest tydelige eksemplet fra de senere årene er Talibans reiser til Oslo. Her gjorde norske myndigheter en stor feil. Faktum er at denne reisen gav Taliban en sjanse til å stabilisere sin makt over hele Afghanistan. Selv om norske myndigheter hevdet at de ville søke løsninger og veier for å hjelpe Afghanistans kvinner, skjedde ikke det. Det eneste som skjedde, var at Taliban stabiliserte makten sin og fikk en litt bedre posisjon internasjonalt.

Fattig på kultur og vitenskap

I alle de nevnte eksemplene vil boikott være nødvendig og virksomt, fordi det ville presse og svekke stater. Vi må forsøke å hindre sportsvasking og undergrave normalisering av diktaturregimer. Det kan bidra til at folk får frihet og sosiale rettigheter og til og med mulighet til å finne en revolusjonær vei. Men er slike boikotter det samme som boikott av en verdenskonferanse om bibliotek?

En konferanse som WLIC kan ha mange positive effekter for vanlige folk, intellektuelle og studenter i Dubai, og til og med i den arabiske regionen i Vest-Asia. Målet for konferansen er ikke kontakt med regjeringen, men å møtes for å utvide og utvikle kunnskap i et land som er fattig på kultur og vitenskap.

Det er en fare for at denne konferansen i Dubai kan hjelpe staten til å normalisere det totalitære regimet sitt og stabilisere sin makt. Men hva er effekten dersom skandinaviske land ikke deltar? Hvordan skal vestlige land kunne formidle vestlige verdigheter som demokrati, menneskerettigheter, seksuelle frihet, likestilling, trosfrihet og ytringsfrihet til et slikt samfunn?

Støtte til sivilsamfunnet

Kontakt mellom sivilsamfunn i ulike land er viktig for å skape bærekraftige relasjoner. Så valget står mellom å boikotte og holde sin sti ren ved ikke å ha kontakt med disse statene, eller å delta for å skape et godt sivilsamfunn gjennom samarbeid med intellektuelle og vanlig folk. Det er også mulig å utfordre regjeringen i Emiratene gjennom programposter på konferansen.

Den store forskjellen mellom sakene jeg har nevnt, er målet med boikotten. Er det folk eller stat som skal rammes? Vi må se på hva som er nyttig for folk og nye generasjoner i et land. Selvsagt kan slike konferanser hjelpe De forente arabiske emirater med å normalisere og stabilisere makten sin og vise frem sine luksusbibliotek, samtidig som de legger skjul på fattigdommen, de store klasseforskjellene, sosial diskriminering og mangelen på frihet og ytringsfrihet i samfunnet. Men samtidig kan deltakelse på slike konferanser være en god vei til overføring av ny kunnskap og moderne kultur og verdier til sosiale eliter og intellektuelle som er en minoritet i et totalitært kapitalistisk-islamsk samfunn.

Vi må akseptere en kombinasjon av ulemper og fordeler og samtidig forsøke for å øke fordelene. •

Masoud Ghadim Fallah er født og oppvokst i den iranske hovedstaden Teheran. Han har en bachelor i sosiologi og har publisert flere bøker på persisk, inkludert en roman om samfunnsforhold i Iran i nyere tid og lesninger av Tolstoy, Schopenhauer og Henrik Ibsen i lys av marxistisk teori. Han flyttet til Norge i 2020 og bor i dag i Skien.