En foreldreløs leselyststrategi

Dette er min metaforiske påstand: De som fødte ideen til strategien, måtte gi fra seg barnet før det var ferdig utviklet, og de som overtok, var i høyden motvillige fosterforeldre. Mødreparet Lubna Jaffery og Kari Nessa Nordtun bytter på å fore strategien med smuler. Ironisk nok har de valgt å kalle barnet Sammen for lesing, og de skryter skamløst av sin egen foreldregjerning.

Delt omsorg

Da leselyststrategien ble lansert i vår, var det mange som etterlyste litt av hvert. Hvor var det blitt av de voksne? Hvor var forskningen? Hvor var bokhandelen? Og selvsagt: Hvor var pengene? Strategien hadde mange punkter på tiltakslisten, men uten at vi visste hvor mange kroner hvert av disse punktene skulle få. De pengene vi visste om, og som allerede hadde kommet i det reviderte statsbudsjettet, kom alle fra kunnskapsministerens bord: 300 millioner til trykte skolebøker, 50 millioner til skolebibliotek og 10 millioner til lærernes kompetanseheving.

Denne uka har vi fått fasit fra kulturdepartementet: 43,3 millioner i neste års kulturbudsjett. Samtidig blir det klart at de 300 millionene til trykte bøker var en engangsbevilgning, og selv om Lesesenteret får ytterligere 8 millioner til lærernes kompetanseheving og 5 millioner mer i grunntilskudd, er det tydelig at Nessa Nordtun har mistet interessen.

Jeg skulle gjerne sett at de to mødrene trakk lasset sammen, ikke dyttet ungen mellom seg som en byrde. I vår tok Nessa Nordtun omsorgen, nå kan Jaffery ta en runde i høst.

Lite mat på bordet

Jaffery insisterer på at 43,3 millioner er mye i hennes budsjett, at dette blir en kraftfull satsning på litteraturproduksjon og litteraturformidling. Det er jo slett ikke sant: Hun har 25,8 milliarder å fordele! Bare spillemidlene, som 23,3 av Jafferys millioner kommer fra, er på over 7000 millioner totalt.

Nessa Nordtun har på sin side gitt – om vi tar litt ekstra i – 73 millioner i neste års statsbudsjett til lesestrategien, og hun sitter med 144,7 milliarder i pengesekken. Det burde være lov til å ønske seg mer. Da svenskene erklærte «lesekrise» i fjor bladde de opp 1,8 milliarder svenske kroner. Med dagens valutakurser burde det tilsvare et par millioner mer i Norge, ikke langt over milliarden mindre.

Omsorgssvikt

Vår nåværende leselyststrategi var kulturminister Annette Trettebergstuens kjærlighetsbarn. I debatter både før og etter at hun fikk ministerposten snakket hun om viktigheten av variert litteratur, tilgjengelig litteratur og tidlig innsats. Hun snakket om litteraturens egenverdi. Hurdalsplattformen fulgte opp og varslet at regjeringen ville styrke litteraturformidlingen gjennom en ny leselyststrategi, og sikre at alle elever skulle ha tilgang til skolebibliotek. Når Kunnskapsdepartementet og Kulturdepartementet begynte å jobbe med strategien gikk de bredt ut og fikk inn mange innspill fra hele feltet. Mitt klare inntrykk var at mor Trettebergstuen skulle stake ut kursen, mens mor Brenna skulle stille med de finansielle musklene.

Så ble barnet tatt fra mor, av grunner alle kjenner, og fostermødrene Jaffery og Nessa Nordtun har en helt annen dynamikk i parforholdet enn det Trettebergstuen og Brenna hadde. I mine øyne har i alle fall Kari Nessa Nordtun vært usedvanlig handlekraftig som kunnskapsminister, spesielt når det gjelder skjermbruk i skolen, mens Lubna Jaffery har framstått utydelig.

Når vi ser på historikken til de norske lesesatsningene blir det tydelig at det danner seg et mønster der departement og målsetting henger sammen. Når kunnskapsdepartementet har foreldreansvaret, handler strategien om leseferdigheter, som kunnskapsminister Kristin Clemets Gi rom for lesing (2003) og Solbergregjeringens Språkløyper (2016). Da er litteraturen et middel for å oppdra gode samfunnsborgere. Når kulturdepartementet har ansvaret blir hovedsaken litteraturformidling og leselyst, som med Trond Giske og Hadia Tajiks Leseløft fra 2010 og framover.

Ubestemmelig identitet

Det er ikke sikkert at leselysstrategien hadde blitt bedre med det opprinnelige mødreparet Trettebergstuen og Brenna. En generell svakhet ved lesesatsningene er at de som lager dem ikke definerer hva de snakker om. Barnet får navn, men identiteten er likevel nokså ubestemmelig. I alle de fire lesesatsningene vi har hatt siden 2003, snakkes det om leselyst og leseferdighet – to sentrale begreper som ingen noensinne tar seg bryet med å definere.

Heller ikke i rapportene fra PISA og PIRLS, som jo er hele grunnlaget for at vi roper «krise!», blir begrepet leselyst presisert. I den sammenhengen kaller de det for øvrig leseglede, og siden vi ikke har en definisjon, er det vanskelig å vite om det egentlig er det samme som leselyst. Det eneste vi vet er at det er noe positivt og at det handler om å lese skjønnlitterære bøker.

Nessa Nordtun mener regjeringen har lagt frem en strategi «med en tydelig retning for videre arbeid med lesing for barn og unge». Jeg er uenig. Når lesestrategien setter seg fore å styrke leselyst og leseferdigheter uten å definere sentrale begreper, blir det opp til hver enkelt av oss å tolke hva de mener. 

De overlater gjennomføringen til tilfeldighetene.

Ønsket et annet barn

Mor Nordtun ønsket seg nok et helt annet barn enn det Trettebergstuen og Brenna unnfanget, og dermed formet hun leselyststrategien i eget bilde (noe som selvsagt er mulig når ingenting er definert og presisert). To punkter ble sannsynligvis føyd til lista over mål: skolebøker og kompetanseheving. Den ene store pengesummen de kunne skryte av ved lansering på forsommeren var nettopp de 300 millionene til fysiske skolebøker – et tiltak jeg støtter helhjertet, men som neppe kan sies å fremme lyst, uansett hvordan du velger å definere begrepet.

En får dessuten inntrykk av at det er kunnskapsdepartementets punkter som konkretiseres mest i strategidokumentet, mens litteraturformidlingen blir en oppramsing av eksempler på allerede eksisterende tiltak.

Jeg vet ikke hvorfor mor Nordtun mistet interessen nå i høst. Hun har kanskje skjønt at leselyststrategien ikke lar seg forme slik hun ønsket? Kanskje hun heller vil bruke andre kanaler for sitt engasjement? 

Kulturministeren sitter i alle fall litt hjelpeløs igjen med barneansvaret. Kan hun vokse med oppgaven?

Manglende foreldreansvar

Det hjelper lite med tiltak og penger hvis ingen tar eierskap eller får ansvaret for å gjennomføre. I Sammen for lesing er det alles ansvar, det er det store «vi» som skal sørge for at leselyst, lesekultur og leseferdigheter blomstrer. Men det holder ikke å si at vi skal samarbeide, om ingen blir satt til å koordinere. I den grad noen får et koordingeringsansvar er det de overarbeidede norsklærerne, og jeg tviler på at flertallet av dem er klare for nok en oppgave.

Et tiltak får heller ingen kraft før det reguleres. Da Sammen for lesing ble lansert uttalte skolebibliotekar Elisabeth Jensen Lombnæs til Periskop at «Det defineres ikke hva et skolebibliotek skal være og hva det skal inneholde, hvilke krav som skal gjelde for et skolebibliotek og hvordan det skal brukes.» Dette ville aldri skjedd i Sverige. I tillegg til å finne penger, har de også lovfestet retten til utdannede bibliotekarer og bemannede skolebibliotek.

Hvis de to fostermødrene virkelig hadde tatt ansvar for leselyststrategien ville de sørget for at ordningene var nasjonale i mer enn navnet, og de vil lovregulert og pekt på hvem som skulle ta ansvar for hva.

De eneste som har fått et tydelig ansvar i Sammen for lesing, er Lesesenteret. Prosjektet heter Tid for lesing og er den tidligere nevnte kompetansehevingen for lærerne. Men selv om ansvaret er plassert, er innholdet vagt og det blir opp til senteret selv å fylle de 18 millionene med mening.

Jeg mistenker at det fort kommer til å ligne på Språkløyper som de laget under Solberg-regjeringens lesestrategi. Sikkert bra for leseopplæringen, men kanskje ikke så lystbetont.

Skjult kjærlighet?

La meg avslutte med at jeg faktisk heier på denne ungen. Det er positivt at leselyststrategien kom til verden. Vi som jobber med lesing på ulike arenaer, har fått en anledning til å sette lesing på dagsorden, til å rope og kreve mer.

Jeg håper kulturminister Lubna Jaffery eller kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun skal bli fulle av rettferdig harme når de leser denne teksten, og at i alle fall en av dem skal kaste seg over tastaturet og svare: «Selvsagt elsker jeg dette barnet! Leselyststrategien har høyeste prioritet!»

Hva om de hevdet med kraft og styrke at de virkelig brydde seg om den manglende lesekulturen i den norske befolkningen? Hva om de avslørte en ekte krisementalitet og viste oss hvordan de jobber på spreng for at denne ungen skal vokse og bli livskraftig? Kanskje er det bare jeg som ikke har sett hvordan de brenner av kjærlighet? Jeg håper ministermødrene kan vise meg at jeg har tatt feil.