Hvor er staten i bibliotekpolitikken?

Mange er bekymret for de økende forskjellene i bibliotektilbudene rundt i landet, sist Ragnar Audunson i Bok & bibliotek 1/24. Andre har pekt på sterkt varierende tjenestetilbud og kvalitet i bibliotek over hele landet, og flere bibliotek gjennomfører kutt på grunn av manglende finansiering. Dette er alvorlig.

Myk lov og økende forskjeller 

Audunson peker på at likheten som grunnstammen i vårt demokrati, det være seg om det gjelder utdanning eller bibliotektilbud.

Men der lovverket sikrer likhet når det gjelder skole og utdanning, så virker den ikke på samme måte når det kommer til folkebibliotek. Bibliotekloven er en «myk» lov uten sanksjonsmuligheter, og slik det er i dag er det tilsynelatende nok å ha en åpen dør for å oppfylle den. Det er ingen som stiller de nødvendige kravene for å sikre gode folkebibliotektjenester. Kombinert med store utfordringer i kommuneøkonomien har vi fått et Norge med store forskjeller i både omfang og kvalitet på tjenestene bibliotekene tilbyr sine brukere.

Samtidig ser vi at bibliotekene er omstillingsdyktige. Innlandet fylkesbiblioteks rapport Folkebibliotekloven – hva førte den til? (2023) peker på paradokset at tross mindre ressurser og økte forskjeller har bibliotekene klart å endre seg i takt med samfunnsutvikling, teknologi og ambisjoner. Rapporten bekrefter også at Norge bruker vesentlig mindre penger på bibliotek enn våre naboland. Sammenlignet med Finland bruker vi mindre enn halvparten per innbygger på bibliotektilbudet.

Statens ansvar 

Audunson peker på at sektoren har et ansvar for å synliggjøre bibliotekenes verdi, og han spør om fylkesbibliotekene bør ta over kommunenes ansvar for driften av bibliotekene for å sikre et likere tilbud i regionen.

Han spør også om det finnes grep for å sikre et forsvarlig bibliotektilbud til alle som bor i landet. Vi mener svaret er et klart ja. Svaret er like enkelt som det er velkjent, og det har dekning i bibliotekloven. Det forutsetter imidlertid en politisk vilje.

I lovens § 8 står det at departementet – eller den departementet bestemmer, altså Nasjonalbiblioteket (NB) – skal ivareta statlige bibliotekoppgaver i henhold til lova.

§9 i bibliotekloven har overskriften «Særlige bibliotekformål» og sier: «Statlige oppgaver omfatter bibliotekformål som ikke naturlig hører inn under den enkelte kommunes ansvarsområde, eller som er av særlig betydning for opprettholdelse av et nasjonalt biblioteksystem» (våre uthevelser).

I denne sammenhengen vil vi peke på tre slike oppgaver som vi helt klart mener er statens ansvar som forståelse av denne paragrafen:

Transportordning: Det skal være statens ansvar å sørge for en felles transportordning for hele landet. Dette er ikke en naturlig oppgave for den enkelte kommune, og det er av særlig betydning for opprettholdelse av et nasjonalt biblioteksystem.

Felles plattform for utlån av e-medier: Staten må sørge for en felles plattform for utlån, så sørger bibliotekene for innhold i en felles base for hele landet.

Tilgang til digitale ressurser: Staten skal finansiere «grunnpakker» med tilganger til digitale ressurser som kan defineres som et minimum av det alle borgere må ha tilgang til i vår tid. Gode tiltak som bibliotek24 kan vise vei, men det må pekes i riktig retning når dette skal finansieres. Slik dette er tenkt finansiert i dag vil forskjellene øke ytterligere ved at mange kommuner ikke har budsjetter der de kan tilby slike pakker med tilganger til digitale ressurser.

Spørsmål om vilje og ambisjon

Prislappen er naturligvis stor! Men kostnaden ved å ikke gjøre noe for å minke forskjellene vil også være enorm. Som rapporten fra Innlandet viser, bruker Norge bruker vesentlig mindre penger på bibliotek enn våre nordiske naboland. Og tallene viser også at vi bruker en stadig mindre andel av kommunale kulturbudsjetter til bibliotek. Bibliotekenes kjøpekraft er redusert med nesten ¼ på få år, samtidig med at bibliotekene har mange flere og omfattende oppgaver. Vi skal levere på ny formålsparagraf og tilby tjenester med utlån av e-medier og tilgang til digitale ressurser. Denne ligninga går ikke opp!

Bibliotekenes kjøpekraft er redusert med nesten ¼ på få år, samtidig med at bibliotekene har mange flere og omfattende oppgaver

Det som antydes over vil fort kunne stemples som umulig. Men umulig er et av ordene som oftest trigger det å finne løsninger, så i ærlighetens navn handler dette mest om vilje og ambisjon.

Det er helt nødvendig at vi starter med det prinsipielle – at det er statens ansvar å sørge for disse oppgavene. De praktiske utfordringene finnes det alltid løsninger på.

Det som er vanskelig – ja nesten umulig – er å få plassert ansvaret der det hører hjemme.