Klassesett til besvær eller besnær?

Jeg startet min bibliotekargjerning på en barneskole i Bærum og fikk tidlig et anstrengt forhold til klassesettet, mest av praktiske årsaker. Mitt årlige bokbudsjett på 24 000 kroner fordelt på 500 elever gjorde det umulig å koste på seg 28 eksemplarer av én og samme tittel. Vi kunne låne klassesett fra fylkesbiblioteket, men de samme settene var gjerne populære samtidig, og også dette var besværlig arbeid når utlånstiden utløp og 25 prosent av bøkene var på vift hos diverse elever. Ofte var heller ikke klassesettet stort nok, så det var alltid behov for å supplere med eksemplarer fra andre steder. Jeg prøvde å si til lærere at selv om boka er lik, så er ikke boka lik, men slike ting som «eksemplarer» er det mest vi bibliotekarer som er opptatt av.

Derfor, hver gang noen kom og foreslo at klassen skulle lese samme bok, toet jeg mine hender og overbeviste meg selv og andre om at det var mye lettere å la barna velge sin egen bok. Jeg var fôret med argumenter om elevtilpasset opplæring og visste at både interessen og lesenivået var ytterst forskjellig i en og samme klasse. Klassesettet er en dinosaur. Vekk med det, tenkte jeg. Vi dropper fellesskapet til fordel for individet.

Nå har jeg totalt endret mening.

Lesekrise

Noe av det første jeg lærte som skolebibliotekar, var at det er krise, og jo mer jeg har jobbet med barnelitteratur og bibliotek, jo flere ganger har jeg hørt det. Det står kritisk til med lesingen i landet, og om det trengs en hel landsby for å oppdra et barn, så trengs det et helt kongerike for å skape en leser. Og nå, med de nylig utgitte PISA-resultatene, er det mer kritisk enn noen gang.

Masingen om lesing har så langt ikke vunnet fram. Faktisk blir det bare dårligere for hvert år som går, for hver gruppe som går gjennom PISA-kverna. Dermed kommer det til å gå dårlig med tilegnelse av informasjon og kunnskap, demokratiet og empatien i dette landet. Vi er desperate, og vi er på overtid.

Derav Leselyststrategien, som nå er lovet å komme før sommeren. Man kan jo si at det er lovlig seint å sette i gang nå. Og ikke ser det ut til å være satt av nevneverdig med penger til konseptet heller. Det blir som så mye annet når det kommer til litteratur, bibliotek og de «mjuke» fagene: Vi er så flinke i vår desperasjon etter lesere at vi har klart oss på knapper og glansbilder lenge, og jammen skal vi ikke klare oss litt til. Selv stakk jeg på loppemarked og hanket inn ekstra bøker for å tyne bokbudsjettet ytterligere. Og selv om jeg ikke er en tilhenger av å måle alt i penger, så er det noe som heter «follow the money». Det vi tillegger monetær verdi, får en verdi i samfunnet. Når vi som samfunn ikke setter av penger til bibliotek, til skolebibliotek, til litteratur eller til bøker, så sier vi noe om hva slags verdi vi tillegger dette: Fint lite. Og er det mulig å skape lesere uten bøker?

5000 lesetimer

Det kreves 5000 lesetimer for å bli en god leser. Dette var utgangspunktet for et seminar jeg deltok på under Bokmässan i Göteborg 2023 der de diskuterer hvordan vi kan skape et lesevennlig hjem. Svenskene er, som oss, bekymret for barns og unges lesevaner, og det står ikke mye bedre til der enn i Norge.

5000 lesetimer tilsvarer én times lesing hver dag, alle dager, i 14 år. Med andre ord er det ikke nok med et lesekvarter på skolen eller høytlesning i spisefriminuttet. Hjemmet må være med. Kongeriket må være med. 

Martin Ahlstedt, lærer i svensk ved Lindholmens tekniska gymnasium, kunne på nevnte seminar dele hvordan han fikk sine elever til å lese. Han underviste dem vi gjerne ser på som noen av de vanskeligste til å få til å like å lese: gutta som har valgt seg praktiske fag. Og han fikk dem til å lese bøker, og like det. Hvordan? Ved å lese samme boka og snakke om den. Han gjennomførte boksirkler med elevene sine, og de uttrykte at boksamtalene var det som utgjorde forskjellen. Den samtidige opplevelsen av litteraturen og muligheten til å dele denne opplevelsen gjorde lesingen til noe positivt. Kan det være at de unge leserne både ønsker og trenger klassesett – å lese samme bok, for å ha felles opplevelser i en verden som stadig virker mer fragmentert?

Delt leseopplevelse

Før jeg dro til Gøteborg, hadde jeg lest osloskolelærer Andreas Stien-Leenderts’ bok Skolen er ikke for alle (2023). Han skriver om sine opplevelser av en skole som har utviklet seg til å bli mer konkurransepreget de siste årene, med hyppigere testing og flere krav til både lærere og elever, og han ser at dette går hardt utover innstillingen til skolen og den psykiske helsa hos mange barn. PISA-undersøkelsen kartlegger ikke leseglede eller leselyst, men hvor gode elever er til å hente ut informasjon fra en tekst, under tidspress. I tillegg er det korte tekstutdrag som brukes. 

Som en slags motvekt til all testingen og den fragmenterte lesingen bes3kriver Stien-Leenderts en gang han leste Lars er LOL av Iben Akerlie i fellesskap for en 6. klasse: «Jeg bestilte klassesett fra Deichmanske bibliotek i Oslo. Lesingen, som foregikk over 3–4 uker, ble den fineste perioden jeg hadde med denne klassen.»

Da tenkte jeg: Klassesett er viktig! Det er viktig å kunne fordype seg i ei bok over lengre tid, men det er også viktig for klassemiljøet at alle elever føler de kan samles om den samme opplevelsen, uansett lesenivå. På den måten virker klassesettet både inkluderende og demokratiserende.

Osloskolen har mulighet til å bestille klassesett fra Skoletjenesten til Deichman bibliotek, som bruker ekte penger på å kjøpe inn flerfoldige eksemplarer av samme bok. Omtrent halvparten av landets fylker har fylkesbibliotek med klassesett, noe som betyr at veldig mange skoler og klasser ikke har tilgang til felleslesing, med mindre de har et skolebibliotek som har tatt kostnaden og sanket inn mange nok eksemplarer av samme bok. Og har man et sparsomt eller ikke-eksisterende budsjett fra før, er det ofte umulig å få til det.

Den magiske boka

I 1993 var det Bokår i Norge. Da fikk hele landets sjetteklassinger samme bok, nemlig Bibbi Bokkens magiske bibliotek, skrevet av to av tidas beste barnebokforfattere: Klaus Hagerup og Jostein Gaarder. Den har blitt stående som en av mine sterkeste leseopplevelser noensinne. Fortellingen om Bibbi Bokken er på samme tid et bokmysterium og en feiring av boka som medium. Ikke bare var den spennende og lærte meg noe om bokhistorie, men det var det første stedet jeg hørte om Dewey. Kanskje er det den boka som gjorde at jeg er bibliotekar i dag.

Men det geniale med boka er egentlig ikke fortellingen i seg selv, men nettopp det at den ble delt ut til alle. Alle sjetteklassinger fikk tilgang til denne boka samtidig. Det må ha vært det største klassesettet vi noensinne har distribuert i vårt langstrakte land, med 60 000 bøker utdelt. Og dette i et år da det sto langt bedre til med lesingen enn det gjør nå 30 år etterpå. 

Kongen sa i sin nyttårstale i 1992 at vår mediale utvikling med større mangfold gjør at vi mister en felles referanseramme. Han ønsker Bokåret velkommen, fordi boka tradisjonelt sett har gitt oss nettopp dette: en dypere forståelse av vår samtid og en felles referanseramme. For veldig mange barn i 1993 ble Bibbi Bokken en slik felles referanseramme.

Leselyståret 2024

Når vi nå går inn i et nytt «bokår», et år dedikert til leselyst, er jeg redd selve boka forsvinner bak vakre og inspirerende ord om hvor viktig lesingen er. Det vi trenger er konkrete, håndfaste tiltak med ordentlige midler som gjør det mulig å satse på lesing. Vi må anerkjenne et premiss aller først: Det går ikke an å lese uten bøker. Og vi må anerkjenne at alle må med. 

Som min egen erfaring fra skolebiblioteket tilsier, så er det sjelden fristende å bruke det meste av bokbudsjettet på mange eksemplarer av noen få titler. Så jeg skulle ønske vi lot oss inspirere av Bokåret 1993 og distribuerte samme bok over hele landet, eller i det minste påser at alle fylker har klassesett til distribusjon, slik at alle skoler har muligheten til å sette av tid til samlesing i klasserommet. Å være en del av et fellesskap er besnærende, og bøkenes verden kan være det fellesskapet.

La oss ta del i Norges største boksirkel, for demokratiet, for språket og for lesingen.

Først publisert 10. mai i utgave 2-2024 av Bok & bibliotek.