Leseferdigheter kan ikke bygges på prosjektmidler

Dette er en meningsytring. Teksten står for skribentens regning. Bok & bibliotek deler ikke nødvendigvis holdninger og meninger som kommer til uttrykk.

De siste dagene har overskriftene florert med nyheten om ekstra millioner til bibliotekene. Nasjonalbiblioteket (NB) har nylig fordelt 28 millioner kroner «til å utvikle folkebiblioteka og fremje lesing og leselyst i 2024». Disse midlene retter seg mot utviklingsprosjekter og tiltak for aktiv formidling. En viktig investering som ikke bare inspirerer til nytenkning, men også raskt materialiseres i konkrete tilbud og tjenester. Samtidig er det oppmuntrende at disse midlene ikke bare støtter, men også forsterker satsingen på lesestimulering – en nøkkelinnsats både for NB og regjeringen.

Vi står overfor en lesekrise

I år er tildelingen av utviklingsmidlene til NB økt, og økningen har vært dedikert til lesestimuleringstiltak i bibliotekene. Bidraget er velkomment og nødvendig, og det representerer en betydelig støtte for å styrke bibliotekenes formidlingsevne og kompetanse. Samtidig, når samfunnet står overfor en krise, denne gangen en lesekrise, så er formen vi velger å løse det på nok en gang gjennom prosjektarbeid. Det er problematisk.

Regjeringen svekker tilgang til skolebibliotek samtidigsom de skal legge frem en leselyststrategi.

Selv om prosjekter skaper og fornyer, stopper ofte prosjektene opp når midlene tar slutt. Tiltak koster penger. I den kommunale virkeligheten anno 2024 er det nesten en garanti for at det ikke finnes friske midler til å opprettholde gode prosjekter og nye tjenester i daglig drift.

For å virkelig å styrke leselyst og lesekompetanse, så må regjeringen og NB endre denne praksisen. De beste prosjektene må følges opp med midler, slik at de kan videreføres også etter prosjektperioden. En leselyststrategi kan ikke være begrenset til et to- eller femårs perspektiv; den må ha et tidsperspektiv som gir den sin nødvendige virketid til å påvirke en hel generasjon, minst.

Mens vi venter på en leselyststrategi

Den som venter på noe godt, venter vel ikke forgjeves?

Hvis vi bare kunne holde oppe troen på at de kloke hodene i kunnskapsdepartementet og kulturdepartementet som samarbeider om å utforme leselyststrategien har lyttet til rådene som de inviterte sektoren til å komme med i innspillfasen. Men om tro kan flytte fjell, kan den visst ikke flytte mye på viljen til endring i forskrifter av betydning for leselyst. Kanskje har regjeringen misforstått betydningen av hvilken nøkkelrolle skolebibliotekene har i å sikre lesekulturen blant barn og unge?

I de nye forskriftene til opplæringsloven som nå er på høring er det ingenting som sikrer at barn skal ha tilgang til et skolebibliotek ved sin egen skole. Regjeringen svekker tilgang til skolebibliotek samtidigsom de skal legge frem en leselyststrategi. Paradokset er påfallende: Mens det på den ene siden er et økt fokus på å styrke leseglede og leseferdigheter gjennom tiltak og ja, vi gjetter: prosjektmidler? Er det på den andre siden iverksatt en mer eller mindre direkte tilrettelegging for å legge ned skolebibliotekene, den ressursen som en hel sektor peker på som den avgjørende for nettopp å oppnå ambisjonene om leselyst. Vi oppfordrer til en mer samstemt arbeidsform og målretting mellom strategi- og lovarbeid, og nevner at det ikke er for seint å snu!

Sats stort – tenk langt

For å virkelig satse på leselyst, må vi ikke bare sikre virkemidler, men også en varig forpliktelse. Å tenke stort og langt krever ikke bare prosjektmidler, men en helhetlig strategi som anerkjenner skolebibliotekets sentrale rolle. Å bygge leseglede og ferdigheter er en investering i fremtiden, og det krever mer enn midlertidige løsninger. Det er på tide å satse stort for å sikre en lesekultur som varer livet ut.