Politisk påvirkning for skolebibliotek kan gjøres av alle

Også universitets- og høgskolesektoren må engasjere seg i de politiske løftene om skolebibliotek og økte leseferdigheter. Snakk med statsråden, løft temaet lesing på Arendalsuka, bruk kompetansen, forskningen og formidlingen til å få politikerne til å ta gode valg. Sammen kan vi sikre at fremtidige studenter har de nødvendige ferdighetene for å delta aktivt i demokratiet og samfunnsutviklinga. 

Et felles problem

I et innlegg i Khrono 31. januar etterlyste Nina Bigum Udnesseter i Skolebibliotekarforeningen i Norge og Anne Brit Ingholm i Norsk bibliotekforening Skole støtte fra universitets- og høgskolesektoren. De to lederne viser til at de har prøvd i mange år å få gehør for sine krav om midler til skolebibliotek. Målet er relevante samlinger og tilstedeværende, kompetente og trygge bibliotekarer. Nå spør de universitets- og høgskolesektoren om hjelp til å påvirke.

Dette er en felles kamp. Uten øremerkede midler til skolebibliotekene er det liten grunn til å tro at fremtidige studenter vil ha bedre leseferdigheter enn dagens, skriver de.

Det vanskelige spørsmålet er nettopp: Hvem klarer å utfordre bevilgende myndigheter? Hvem klarer å nå fram med poenget om at det koster med skolebibliotek som bidrar til at elever og studenter blir til voksne som kjenner seg trygge på egne leseferdigheter og som deltar aktivt i demokrati og samfunnsutvikling?

Skolebibliotekarer trenger hjelp

Det er lett å si «Ja til gode skolebibliotek!». De fleste politiske partier er klare for å gå til valg på det. De har fortsatt tid til å legge inn setninger i partiprogrammene om hva det faktisk innebærer.

Vi mener at bibliotek kan snakke med samla stemme for å fremme skolebibliotekenes behov for ressurser. Kan universitets- og høgskolesektoren også støtte disse kravene i årets valgkamp?

For å lykkes i høyere utdanning kreves gode leseferdigheter og lesekompetanse. Med leseferdighet mener vi evnen til å lese og forstå det du leser. Med lesekompetanse mener vi evnen til å bruke leseferdighetene til å delta i demokratiet og samfunnsutviklinga.

Leseferdighetene synker i grunnskolen, og sannsynligvis også i høyere utdanning. Fra den internasjonale undersøkelsen om voksnes ferdigheter, PIAAC, vet vi at 15 prosent av voksne i Norge har svake ferdigheter i leseforståelse og kun kan lese enkle tekster.

Det er tvingende nødvendig å motivere for lesing, for å øke leseferdighetene hos elever i grunnskole og videregående. Gjennom lesing øver elevene seg også på helt nødvendige evner til å tenke kritisk og vurdere det de leser.

I Akershus, Buskerud og Østfold har de videregående skolene utarbeidet en utviklingsplan for skolebibliotek, som slår fast at «elevene må få strategier for å navigere i tekstmangfoldet, og de må trene på å lese tekster med motstridende meningsinnhold for å kunne reflektere og drøfte.» Planen understreker hvor viktig det er med et samarbeid i det pedagogiske fellesskapet, hvor lærere, bibliotekarer og andre skoleansatte er vesentlige for laget rundt eleven og for at eleven skal oppnå målene i opplæringsloven og læreplanverket. Det er disse elevene utdanningsinstitusjonene møter.

For å sikre kommende studenters kompetanse bør universitets- og høgskolesektoren også engasjere seg i de politiske løftene om skolebibliotek og økte leseferdigheter. 

UH-sektoren kan også påvirke

OsloMet svarer i Khrono at et universitet kan forske, undervise og formidle kunnskap. Profesjonsuniversitetet OsloMet er spesielt viktige siden de utdanner bibliotekarer og lærere, og bidrar med forskning og fagartikler på feltet. Universitetsbiblioteket er også forbilledlig i sin innsats for å samarbeide med folkebibliotek, skolebibliotek og fag- og forskningsbibliotek for å bidra til informasjonskompetanse i samfunnet.

Gjennom studiet OsloMet nå også skal tilby til ansatte i skolebibliotek i videregående, bidrar de til at bibliotekaren du møter i skolebiblioteket er tryggere i rollen som veiviser i den store mengden forskningsbasert kunnskap som er åpent tilgjengelig for allmennheten. Men, som med mange tiltak i biblioteksektoren, baserer dette arbeidet seg på prosjektmidler som ikke er garantert videreføring.

Stemmer det at et universitet kun kan forske, undervise og formidle kunnskap? Universitets- og høgskolesektoren består av personer, institusjoner, råd og utvalg som også er meningsbærere og har stort rom for å påvirke politisk. Vår påstand er at de kan gjøre mer enn å gi skolebibliotekarer og skolebibliotekforeningene et «kunnskapsgrunnlag de kan bruke i argumentasjonen for bedre skolebibliotektilbud».

Er sektoren villige til i samtale med politikere å løfte saker som ikke direkte angår ressurser til egne studier og forskning? Vi tror på at alle typer bibliotek kan kjempe sammen for gode skolebibliotek.